Maler og grafiker. Foreldre: Skuespiller Kristoffer Kavli (1845–88) og Agnes Texnes (1851–1937). Gift 1) 10.10.1903 med Mathilde (“Tulla”) Larsen (10.8.1869–1942), datter av grosserer Peter Andreas Larsen (1822–75) og Mathilde Elisabeth Gløersen (1828–1906), ekteskapet oppløst 1910; 2) 20.1.1911 med Hildur Mønniche (f. 16.12.1883), datter av overrettssakfører Carl Alexander Michael Mønniche (1847–1916) og Gudrid Sophie Catharina Bache (1850–1924), ekteskapet oppløst 1916; 3) 1925 med Thony Drude Isachsen (25.1.1897–1986), datter av agent Johan Magnus Isachsen (1874–1941) og Minda Langseth (1876–1961). Svoger til Alfred W. G. Larsen (1863–1950).

I flere år var Arne Kavli en av landets mest markante nyromantikere, særlig kjent for motiver fra Jæren. Senere var han inspirert av fransk maleri og malte en mengde sommerbilder, særlig hageinteriører fra Sørlandet.

Allerede som tenåring viste Kavli stort malerisk talent. Han debuterte som 18-åring på Høstutstillingen 1896, og kunstinteresserte borgere i fødebyen Bergen sendte den bråmodne ungdommen på reise ut i Europa. Etter studieopphold i Nederland og Danmark slo han for alvor igjennom på Høstutstillingen 1899, hvor han fikk antatt hele 7 bilder.

Kavli malte lenge i en nyromantisk stil og foretrakk motiver som innbød til en dekorativ forenklet, lineær og syntetiserende behandling. Han ble berømt for sine tolkninger av Jærens bølgende, åpne sletteland, sett i skumringstimens poetiske halvlys. Koloristisk holdt han seg helst til dempede klanger av jordens egne farger, brunt, grønt og svart. Også i sine figurfremstillinger valgte han den dekorativt forenklede silhuett, med kvinneskikkelser fastholdt i elegant bølgende linjer, gjerne sett i profil eller en face i sparsomt opplyste rom. Hans billedoppfatning synes i disse unge år å være influert av James Whistler og av dansk samtidskunst, kanskje spesielt Vilhelm Hammershøi. Men også innflytelse fra datidens store kraftsentrum i norsk maleri, Edvard Munch, er sterkt til stede i en rekke tidlige bilder. Her prøver Kavli seg på heftigere, ekspressive fargeklanger og en mer summarisk og skissemessig formbeskrivelse.

I tiden frem mot 1910 skjedde en gradvis endring av de stilistiske idealer, og et mer direkte franskinspirert maleri erstattet den stemningstunge nyromantikk. Denne nyorienteringen, som gav seg utslag i lysere og friere fargebruk og en mer oppløst, malerisk form, har Kavli til felles med en hel generasjon kunstnere, ny-impresjonistene. Skjønt meget forskjellige, holdt de med sin nærmest programmatiske individualisme fast ved et realistisk uttrykk hvor farge og strøk gav karakter og nerve til fremstillingen. Det er vanskelig å peke på direkte forbilder, selv om enkelte av Kavlis kvinneskikkelser har en sensualitet som minner om Edgar Degas og Henri de Toulouse-Lautrec.

Kavli oppsøkte mer enn gjerne forlystelsesetablissementer i Oslo, København og Paris, der han foreviget servitrisene, sangerinnene og de unge pikene i balletten, også i det grafiske medium, i radering og litografi, som opptok ham fra begynnelsen av århundret og frem til ca. 1920. Mange av hans grafiske arbeider er karikaturer, en sjanger Kavli mestret til fulle, men aldri ondsinnet, alltid med et smil.

Han var en meget vennesæl og høyt aktet kunstner, om enn enkelte alvorsmenn fant hans kunst både lettbent og artistisk. Kavli ble de elegante løsningers mester og skildret la vie moderne som få andre norske kunstnere. Hans foretrukne motiv ble sommerens sorgløse stunder: hvite seil mot blå sjø, blazerkledde herremenn og pludrende backfischer på vei til uterestauranten Kongen eller regattaen i Hankøsund. Et sommeropphold i Bohuslän i slutten av 1920-årene gav Kavli motiv til en rekke feiende friske skildringer fra seilerparadiset Fiskebäckskil. Fotoapparatet var i hyppig bruk, slik at han kunne fortsette å male varmende sommer hele året i sitt kombinerte bolig og atelier på loftet i Tollbugata 30 i Oslo.

Stilistisk kunne han skifte mellom det malerisk oppløste og det presist tegneriske, mellom det bredt oppsummerende og det pointillistisk analyserende. Fargen holdes lys og skimrende, med mye bruk av de komplementære kontraster rødt-grønt og blått-gult. Billedstrukturen er gjerne skissemessig åpen og luftig. Noen landskaper fra midten av 1920-årene er mørke, med mollstemte jordfarger og tungt gjennomarbeidet form, men disse utgjør et markant unntak.

Fra begynnelsen av 1930-årene og frem til sin død hentet Kavli nesten alle sine motiver fra Sørlandet. Et idyllisk skipperhus på Rønnes ved Grimstad ble hans paradis. Her oppholdt han seg fra tidlig vår til langt utpå høsten og beveget seg knapt utenfor den hvitmalte porten. Som sitt store forbilde Pierre Bonnard vendte han seg mot det fortrolige og intime hageinteriør. Hustruen Drude var favorittmodellen, som nøt blanke og dovne dager under parasollen, i fluktstolen, på hagebenken eller i middagslur på divanen i stuen med utsikt over hagen og vannet mens heggen blomstret, rosene duftet og hvite seil krysset i den milde solgangsbrisen. Kavli hadde et stort publikum, og han holdt stadig separatutstillinger, helst i Kunstnerforbundet. Her holdt han sin siste separatutstilling, som 90-åring 1968, fremdeles trofast malende sine lykkelige sommerimpresjoner.

    Representert i

  • NG, BKM, TKM og en rekke andre samlinger
  • H. Grevenor: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • J. Borgen: “Arne Kavli” i Ku&K 1938, s. 113–126
  • HEH 1968
  • N. Messel: biografi i NKL, bd. 2, 1983 (med fyldig bibliografi)
  • d.s.: “Bohem i sommerbris” i Sommeren med Edvard Munch og Arne Kavli, utstillingskat., Blaafarveværket, Vikersund 1999, s. 77–92
  • S. Helliesen: Norsk grafikk gjennom 100 år, 2000, s. 95–98