Maler. Foreldre: Sagbruksarbeider og ekstramann ved jernbanen Oscar Wilhelm Ekeland (1880–1970) og Kathrine Elise Arnoldsdatter Nordbråten (1884–1963). Gift 1936 med Margot Pedersen (død 1990).

Arne Ekeland var en av 1900-tallets fremste norske malere. Han er særlig kjent for sine store stiliserte figurbilder i et ekspressivt, symbolmettet formspråk, der revolusjon og samfunnsomveltning er gjennomgangstemaer.

Ekeland ble født på eiendommen Eikeland på Bøn og vokste opp i en søskenflokk på fem. Høsten 1908 flyttet familien til Vestfossen, der de bodde frem til 1915 da de flyttet tilbake til Bøn. Faren var sosialist og fikk ikke arbeid i lokaldistriktet. Han arbeidet som ekstramann ved Kristiania Østbanestasjon.

Allerede før han begynte på skolen, fikk Arne Ekeland komme til tegnetimene på barneskolen. Han avsluttet middelskole sommeren 1925 og hadde senere ingen formell utdanning. Våren 1926 gikk han en tid ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, og samme år hospiterte han en kort stund i Axel Revolds klasse ved Statens Kunstakademi. Fra høsten 1926 hadde familien ikke lenger råd til å la ham reise inn til Oslo, og de følgende fem årene bodde han hos foreldrene på Bøn. Han ble årlig refusert på Høstutstillingen til han 1930 fikk antatt to malerier. I denne perioden utviklet Ekelands maleri seg under sterk innflytelse av Revold og elevkretsen om ham, som han ble ansett for å være en del av. Ekelands tidlige malerier forener impulser fra dekorativ plankubisme med inntrykk fra italiensk renessanse og bygger opp fargen ut fra treklanger.

Fra mars til november 1931 oppholdt Ekeland seg i Paris med midler skaffet gjennom Erik Werenskiold. Ekelands skissebok fra den tiden viser at han beveget seg fra en overdådig art deco-maner i bilder av yppige nakne damer i blomsterlandskaper til et strengt geometrisk formspråk influert av kubistene Juan Gris, Fernand Léger og Marcel Gromaire. Etter hjemkomsten bodde han hos foreldrene, men hadde et atelier på Eidsvoll.

Ekeland var livet igjennom forholdsvis isolert fra andre kunstnere, men hadde sporadisk kontakt med Kai Fjell, Harald Dal, Harald Kihle, Reidar Aulie og Hannah Ryggen. 1934 ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet og av Göteborg Konstmuseum. Hans første separatutstilling i Kunstnerforbundet 1935 ble et gjennombrudd og skaffet ham en posisjon som den fremste i sin generasjon. På utstillingen viste Ekeland bilder til dels malt under et opphold i Svolvær senvinteren 1935. I bildene skifter han mellom å skildre konkrete arbeidssituasjoner og livet i fiskeværet i en ekspressiv stil, og symbolske bilder med fremstillinger av forholdet natur og menneske med sterke seksuelle undertoner, i en stil preget av samtidens internasjonale surrealisme. I en serie fargetegninger tok han for seg seksuelt eksplisitte motiver av en karakter man må gå frem til 1980-årene for å finne paralleller til i norsk kunst. Fra april til juni 1937 oppholdt Ekeland seg på ny i Paris. Han fornyet bekjentskapet med den klassiske kulturarven og tuktet heretter det uttrykksladede i sin kunst inn under en streng formbehandling.

Ekeland arbeidet ofte med tematiske motsetningspar, som i maleriet Kom ut i lyset, som ble malt i denne tiden og skildrer kampen mellom to ulike temperamenter; det ene er rettet mot de praktiske hverdagsrealiteter, det enkle landlige liv – symbolisert ved en nordisk blond kvinne med hakke som settes i kontrast til en sydlandsk utseende kvinne martret av seksualnevroser. Bildet avspeiler rivninger i kunstnerens eget sinn i denne tiden og en ambivalens i tanken på om han skulle ta spranget ut av det hjemlige miljø i et forsøk på å etablere seg som kunstner i en internasjonal sammenheng, eller slå seg til hjemme. Ekeland valgte å vende hjem og slå seg ned på Bøn. Et valg han så i en større symbolsk sammenheng, som et uttrykk for at han var utvalgt til å spille en rolle som budbærer av forestillinger av universell gyldighet til sitt lokalsamfunn.

Ekelands livsvalg og kunstneriske utvikling må betraktes i lys av et ønske om å sette sin kunst i tjeneste for sine politiske ideer. Han satte det brede, mellommenneskelige og allmenne erfaringsgrunnlag og de samfunnspolitiske mål foran den private erfaring og egennytte. Disse ideene knyttet han til en visjon om at kunsten skulle ha en oppdragende rolle gjennom å integreres i det offentlige rom.

Sommeren 1937 utførte Ekeland idéskisser til utsmykning av sentralhallen i Oslo Rådhus. Forslaget bestod av fire veggfelt og to detaljutkast. Ekelands forslag ble belønnet, men ingen av hans forslag kom til utførelse. Skissen til fondveggen Frihetens søstre ble et hovedmotiv i Ekelands fortsatte produksjon og foreligger i to store varianter – fra 1958 i Stortingsbygningen og fra 1964 i Gjøvik rådhus. Ekeland kom aldri over skuffelsen over ikke å være tildelt noe oppdrag ved utsmykningen av Oslo Rådhus og så i dette og senere nederlag en politisk motivert konspirasjon. I samme periode mistet han en sønn, et tap som gikk sterkt inn på ham, og som førte ham nær sammen med Kai Fjell som var en stor støtte i denne tiden.

29. mars 1940 fylte Ekeland Kunstnernes Hus med 128 malerier fra 1932–40. De fleste av bildene var malt over en toårsperiode, da han holdt til på et atelier i Oslo – den eneste perioden Ekeland bodde og arbeidet sammenhengende utenfor Bøn. En rekke av bildene utviklet temaer fra utkastene til rådhusutsmykningen. Flere bilder har som motiv en sammensvergelse mellom kapital, kirke og militærvesen mot folkets interesser. Ekeland ble geniforklart av anmeldere og kolleger. Han fikk med denne utstillingen en status som den ubestridte ener i sin generasjon norske billedkunstnere blant sine generasjonsfeller. Hans motiver ble imidlertid et stengsel for en bredere folkelig popularitet.

Inspirert av at han 1941 ble far til en datter, malte han lyriske komposisjoner som fremstår som en hyllest til livets biologiske fortsettelse i Vår 1 og 2. Fra 1943 ble krigen hans hovedtema og okkupasjon, motstandskamp, konsentrasjonsleire og krigshandlinger ble hovedmotivene. Ekeland var periodisk preget av sterke depresjoner, noe som nok bidrog til de store skiftninger i hans kunst og til at hans livsvirke preges av intense arbeidsperioder der han tar for seg et formalt tema som føres til sin ytterste konsekvens for å opphøre inntil et nytt tema meldte seg.

Ekeland fremstod i de første etterkrigsårene som den norske kunstner som gjennom krigsårene hadde vist størst integritet og som den eneste ved siden av Reidar Aulie som hadde gjort krigen til et hovedtema. Påvirkning fra Ekeland kan spores hos en rekke av de betydeligste unge kunstnerne, ikke minst hos Jacob Weidemann.

Ekeland foretok 1946 en lengre reise i USA som tilsynelatende ikke etterlot vesentlige spor i hans kunst, men mange av hans senere formale eksperimenter kan knyttes til inntrykk fra amerikansk kunst. Han festet seg særlig ved de fargedes kultur og et annet fargesyn enn han var vant til i norsk kunst. En reise til Sovjetunionen 1949 førte derimot til en vesentlig dreining i hans kunst. I en periode i 1950-årene forsøkte han tilpasse sitt maleri til den sosialistiske realismen i store figurbilder der arbeidere heroiseres, bilder som skulle være til inspirasjon for folket. Det mest interessante resultat av dette arbeidet er et synopsis til en tegnefilm med utgangspunkt i dagliglivet på Bøn. I denne perioden skrev Ekeland også en fabel med klart politisk innhold med NATO i rollen som en fremtidig okkupasjonsmakt i Norge. Temaer fra hans litterære forsøk flyter over i hans malerier fra denne tiden, med komposisjonen Ankomst og avreise, 1958, detaljutkast til utsmykning av trappehallen i Stortingsbygget, som det betydeligste.

Fraværet av offentlige oppdrag førte til at han besluttet seg til å utføre monumentalbilder for egen regning, og i perioden 1960–63 malte Ekeland en ny rekke store komposisjoner med tanke på plassering i offentlige bygg. Bildene ble vist i Kunstnernes Hus 1963 og plasserte Ekeland på ny blant tidens mest aktuelle norske malere. Ekelands frapperende evne til formal fornyelse førte til at han helt til slutten av sitt virke maktet å plassere seg i kunstbildet som en aktuell kunstner.

Ved midten av 1960-årene malte han bilder i en psykedelisk stil med stor dekorasjonsglede. Etter at hans bolig og atelier brant 1964 oppholdt han seg en sommer i Jeppedalen i Hurdal og malte små bilder med groteske fremstillinger av troll, drager og andre fantasivesener. 1964–65 påbegynte Ekeland en serie bilder der ornamentale båndformer beskriver gjenstander og figurer.

1966 foretok Ekeland en reise i Kina. Begeistringen for maoismen førte til en fornyet tro på kommunismen. Hans verker fra de følgende årene er inspirert av en veldig optimisme på menneskehetens vegne. Ekelands bilder fra disse årene viser en fremskrittsoptimisme der menneskeheten har inngått en lykkelig symbiose med maskinen. Etter hvert meldte seg det et for Ekeland karakteristisk tvisyn, og han malte bilder der den samme teknologi som kan benyttes til frigjøring ble forvandlet til apparater for undertrykkelse og kvestelse av mennesket. Gjennom store utstillinger i Bergen og Oslo 1970 og Venezia 1972 ble Ekeland et aktuelt navn for den generasjon som i 1970-årene fremmet et politisk maleri i Norge. 1978 ble han tildelt Prins Eugens medalje for kunstnerisk virke og 1980 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.

Ekeland var en ivrig friluftsmann, som i barndommen hadde dyrket langrenn, hopp og fotball og vært speider. Senere ble han en lidenskapelig fluefisker. I 1980-årene ble ødeleggelse og forurensing av naturen et nytt stort tema. Han laget en serie bilder der mennesker er viklet inn i piggtråd og drukner i forurensing. I bildet Luftspeiling, ved Universitetet i Tromsø, gir han i konsentrert og knapp form en visjon av en verden som er truet av atomkrig og økologisk sammenbrudd. På en utstilling i Praha 1978 skildret han i en skingrende koloritt dominert av orange og fiolett angst, uhygge og vold og som kontrast en utopi om det balanserte og integrerte livet på småstedet Bøn. Disse bildene sammen med nye malerier i en heftig ekspressiv stil ble vist i Trondhjems kunstforening 1984 og gjorde Ekeland aktuell for enda en yngre generasjon kunstnere.

1986 trakk Henie-Onstad kunstsenter frem Ekelands monumentalmalerier fra 1950–86. I forbindelse med utstillingen ble det påbegynt et omfattende arbeid med å konservere Ekelands store arbeider, som hadde lidd en ublid skjebne på grunn av uegnete lagringsforhold. I kjølvannet av utstillingen fant Ekelands monumentalbilder offentlige og private kjøpere, og kunstsenteret innledet et langsiktig arbeid med bevaring og formidling av Ekeland, som munnet ut i en ny utstilling 1996. 1999 ble utstillingen Arbeid og Drøm vist ved Norsk Industriarbeidermuseum i anledning LOs 100-årsjubileum.

Ekelands livsledsager fra de tidlige 1930-årene, Margot, døde 1990, og etter dette opphørte så å si Ekelands produksjon. Hans siste bilder er en gruppe malerier med sorgtunge motiver malt i rosa og svart og to malerier utført i grått og sort. Ekelands politiske holdninger lå fast til det siste, og han fryktet at oppløsningen av Sovjetunionen innvarslet en periode med ustabilitet og oppløsning, med fremveksten av en ny nasjonalisme som konsekvens på sikt.

    Offentlige arbeider

  • Utkast til utsmykning av Oslo rådhus, 1937–38, 5 deler, detalj i NG, de øvrige i p.e.
  • Ser vi står på trappene, 1939, NG
  • De siste skudd, 1940, NG
  • Vårbilde 1, 1942, Samling Halfdan Hafsten, Rogaland Kunstmuseum, Stavanger
  • Kampen, 1943, NG
  • Frihetens Søstre, 1958, Det norske storting
  • Broen til melkeveien, 1960, Postgirobygget, Oslo
  • Det hvite taket faller, 1968, Telenor
  • Luftspeiling, 1984, UiTø

    Ikke-utgitte skriftlige arbeider

  • Manuskripter til romaner og dikt, p.e
  • S. Mörner: “Ekeland och surrealismen”, i Konstrevy, nr. 12, Stockholm 1937
  • H. Neumann: “Arne Ekeland”, i Ord och Bild,Stockholm 1945, s. 73–78
  • H. Finne: “Arne Ekeland”, i Kunsten,hf. 1, 1947, s. 20–37
  • A. Døhlen: “Arne Ekeland”, intervju i Kunst og Kunstnere,nr. 2, 1970, s. 14–21
  • H. Flor: “Arne Ekeland. Fornyeren”, i Kunsten,hf. 94, 1970, s. 4–17
  • P. Remfeldt: Arne Ekeland,36 Biennale di Venezia, 1972
  • Ø. S. Bjerke: Arne Ekeland,Trondhjems Kunstforening, 1985
  • O. H. Moe: Arne Ekeland,Henie-Onstad Kunstsenter, 1986
  • Ø. S. Bjerke: Arne Ekeland,Henie-Onstad Kunstsenter, 1996
  • d.s.: Arne Ekeland, tegninger,Galleri K, 1997