Erkebiskop Arne Einarsson Vade fikk en kort funksjonstid og døde under svartedauden, sammen med hele domkapitlet på én mann nær.
Arne var sønn av en ellers ukjent Einar og Ingebjørg Arnesdatter, erkebiskop Eilivs søster. Mye tyder på at erkebiskopens tilnavn kan skrive seg fra den store gården Vada i Beitstad, Nord-Trøndelag. Arne Vade var knyttet til Nidaros domkapittel som kannik i lengre tid før han 1346 ble erkebiskop. Da han døde allerede 1349, rakk han ikke å utrette så mye som metropolitt i Norge.
Arne nevnes som erkebiskop Eilivs rådsmann i 1323. Fra 1336 nevnes han som offisial (kirkelig lagmann) og kannik ved Nidaros domkapittel. Trolig har han fungert som kapitlets økonom, vi ser f. eks. at han sørget for mastetrær, hvalkjøtt, sild, jern og en slede til biskopen i Bergen, som han tydeligvis stod på god fot med. Biskop Håkon i Bergen skrev 1341 at han var glad det nå var et godt forhold mellom Arne og erkebiskop Pål. I 1339 var Arne på reise for å legge frem noen saker for kong Magnus Eriksson. En konsekvens av dette møtet er trolig kongens beskyttelsesbrev for korsbrødrene i Nidaros som ble utstedt på Båhus samme år.
Da erkebiskop Pål døde 1346, valgte domkapitlet Arne Vade som hans etterfølger. Han reiste så til Avignon for å få pavens stadfestelse og motta palliet. Betalingen av avgiftene til paven og kardinalkollegiet gikk tilsynelatende uten problemer. Det var tydeligvis prestemangel i Norge også før mannedauden. Under oppholdet i Avignon avleverte Arne en supplikk der den nytilsatte erkebispen bad pave Clemens 6 om rett til å ordinere opptil 30 prestesønner og 40 uektefødte. I forbindelse med reisen til Frankrike var han borte et helt år.
Tilbake i Nidaros lot han i likhet med sin forgjenger utstede et hyrdebrev til menigheten. Brevet gir en formanende fremstilling av hva som er kristen sed og omhandler ekteskap, fødsel, dåp, konfirmasjon og gudstjeneste. Vi vet også at han gjennomførte et kirkemøte som utferdiget et statutt, men dette dokumentet er ikke bevart.
1348–49 tilbrakte Arne mye tid på Østlandet, noe som kan ha sammenheng med innkreving av den pavelige treårstienden. 23. september 1349 var han imidlertid tilbake i Nidaros, der han utstedte sitt testament. Testamentet var nok utløst av den truende mannedauden. Arne valgte seg gravsted i Kristkirken ved føttene til erkebiskop Eiliv, hans frende. Til gjengjeld avstod han hele gården By på Byneset til Olav den hellige og kirken. Testamentet er ellers et interessant dokument, som viser at Arne Vade var en holden mann både når det gjaldt jordeiendommer, naturalia, sølvgjenstander og penger. Han hadde også en karve (skip). Betenkt i testamentet ble en lang rekke kirkelige institusjoner i Nidaros og Trøndelag, de fattige og en god del enkeltindivider som hadde tjent Arne eller var i slekt med ham. Jordegodset på Ytterøya og i Skøynafylket skulle tilfalle arvingene, da det var arvegods.
Arne var i live 17. oktober 1349, da han ble betenkt i kanniken Arnfinn Peterssons testament. Det er det siste vi hører om ham i live.