Historiker. Foreldre: Lærer og amtsskolebestyrer Asle Bergsgaard (1850–1930) og Ingeborg Thue (1866–1958). Gift 29.12.1921 med lærer Unni Eng (26.09.1886–9.3.1925), datter av distriktslege Oskar Norman Eng (1847–1921) og Wilhelmina Olea Sand (1849–1918).

Arne Bergsgård hadde sine røtter i bondeslekter i Hallingdal og Valdres, og vokste opp i Vang. Han kom alltid til å føle seg nær knyttet til bondesamfunnet og bondekulturen, og ble målmann da han gikk på gymnaset i Fredrikstad, der han tok examen artium 1904. I studietiden ble Bergsgård også preget av de nasjonale strømdrag omkring unionsoppløsningen. Etter å ha tatt filologisk embetseksamen 1910 med fagene geografi, norsk og historie og med en hovedoppgave om Nicolai Wergeland, viet han seg til læreryrket i de neste 10–12 årene, først ved Volda gymnas og Volda off. lærarskule 1911–14, og deretter ved Stord off. lærarskule 1914–22.

I disse årene fikk han liten anledning til å drive med forskning, og det var først og fremst hans erfaring og renommé som praktisk skolemann som var grunnlaget for at han ble utnevnt til dosent i historie da Norges Lærerhøgskole ble åpnet 1922. Han ble professor 1935 og var høgskolens rektor fra 1937 til 1953.

I samfunns- og organisasjonsliv arbeidet Bergsgård for målsak og et alternativt kulturelt nasjonsbyggingsprogram som også satte preg på ham som forsker. Han konsentrerte seg særlig om to temaer i 1800-tallets historie, fremveksten av folkestyret og norsk nasjonalitet, som han så som to sider av samme sak. Denne vinklingen satte også preg både på doktorarbeidet fra 1932, tobindsverket om Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, og på to bøker om Året 1814Grunnlova, som kom ut 1943, og Unionen, som ble utgitt 1945.

Bergsgård ble bebreidet for ikke alltid å skille mellom forskningen og egne verdistandpunkter, som for eks. i bestillingsarbeidet Venstre i Norge, men han skrev også nøkternt og vederheftig om mange emner. Det gjaldt f.eks. om “Formannskapslovene. Opphav og utvikling” i Minneskrift til formannskapslovenes 100-årsjubileum og bidraget om norsk utenrikspolitikk i 1930-årene i Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945. Han skrev som regel kjølig og akademisk om saker, men kunne også skrive mer personlig og varmere, som i biografien Aasmund Vinje. Norsk nasjonal konservatisme.

Enkelte, særlig fra generasjonene etter den annen verdenskrig, dannet seg kanskje et inntrykk av Bergsgård etter å ha lest læreboken Frå 17. mai til 9. april. Norsk historie 1814–1940, som mange fant var preget av “17. mai-retorikk”. Arne Bergsgård begrenset seg imidlertid ikke til en ensidig konsentrasjon om norsk historie som mange av historikerne fra hans samtid er blitt beskyldt for å gjøre. Et av hans første større vitenskapelige arbeider er boken Stat og kyrkje i strid um skulen i Frankrike, som kom ut etter et studieopphold i 1923. Han skrev også flere lærebøker i verdenshistorie for gymnas og lærerskoler. Det internasjonale perspektiv dominerer også i boken Nasjonaliteten i europeisk historie fra 1946. I dette verket drøftet han utviklingen av begrepene nasjon eller “nasjonalitet”, som Bergsgård uttrykte det, i et historisk og komparativt perspektiv. Det viser at Bergsgård ikke var en ukritisk tilhenger av Ernst Sars eller kan rubriseres som kulturnasjonalist med en ensidig vektlegging på etniske og språklige aspekter. Mange har oversett en annen dimensjon hos ham: båndene til den franske liberale tradisjon og det statsborgerlige nasjonsbegrep.

Ifølge Arne Bergsgårds oppfatning hadde åndsmennesket et særlig ansvar i samfunnsdebatten. Hos ham manifesterte det seg ved at han tok klart stilling mot fascismen i mellomkrigstiden. Teoretisk kom det til uttrykk bl.a. i boken Demokrati og diktatur fra 1934, som kom ut i flere opplag, også i Sverige. Under den annen verdenskrig var Bergsgård aktiv i motstandskampen som medredaktør av Sivilorganisasjonens ledende illegale avis i Trondheim, “I krigstid”.

Arne Bergsgård innehadde flere tillitsverv i ulike kulturorganisasjoner og offentlige utvalg, som f.eks. Noregs Mållag, Rettskrivingsnemnda (fra 1934) og Undersøkelseskommisjonen av 1945. Han representerte Venstre i Strinda kommunestyre 1936–39. Han var medlem av Det KongeligeNorske Videnskabers Selskab fra 1926 og Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1938. 1950 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Trass i at han var en omtykt lærer og foredragsholder, var Arne Bergsgård ingen folketaler. Ifølge mange vitnesbyrd nøt han imidlertid stor respekt for sin saklighet, sine holdninger og sin moralske integritet.

  • Bibliografi i Festskrift til Arne Bergsgård på 60-årsdagen 18. april 1946, Trondheim 1946, s. 118–128
  • Soga um dei gamle kulturfolka, 1922
  • Stat og kyrkje i strid um skulen i Frankrike, 1923
  • Den nyeste tids historie, 1928
  • Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, dr.avh., 2 bd., 1932
  • Venstre i Norge (sm.m. J. S. Worm-Müller og B. A. Nissen), 1933
  • Demokrati og diktatur, Norske folkeskrifter nr. 81, 1934 (2. utg. 1946)
  • “Formannskapslovene. Opphav og utvikling”, i A. Bergsgård et al.: Minneskrift til formannskapslovenes 100–årsjubileum. 1837 – 14. januar – 1937, 1937
  • Aasmund Vinje. Norsk nasjonal konservatisme, 1940
  • Året 1814, bd. 1 Grunnlova, 1943, bd. 2 Unionen, 1945
  • Verdenshistorien 1815–1945, 1945 (nynorsk utg. Heimssoge 1815–1945, 1946)
  • Nasjonaliteten i europeisk historie, 1946
  • Fredssoga, 1948
  • Den svensk-norska unionen 1814–1905 (sm.m. Sigfrid Andgren), i Föreningarna Nordens historiska publikationer nr. 3, Helsinki 1950, s. 125–222
  • Frå 17. mai til 9. april. Norsk historie 1814–1940, 1958 (2. utg. Norsk historie 1814–1880, 1964)
  • Festskrift til Arne Bergsgård på 60–årsdagen 18. april 1946, 1946
  • A. Kirkhusmo: Akademi og seminar. Norges Lærerhøgskole 1922–1982, Trondheim 1983
  • d.s.: “Nasjon som kultur eller nasjon som makt og stat?”, i Clios tro tjener. Festskrift til Per Fuglum, Trondheim 1994

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Roar M. Bye, 1956; NTNU, Trondheim