Sanger, komponist, tekstforfatter og plateprodusent. Foreldre: Postbetjent Edmund Eugen Bendiksen (1899–1973) og Alma Birgitte Lund (1901–92). Gift 1953 med sekretær Gerd Haaland (14.9.1926–), datter av maler Johannes Haaland (1890–1956) og Anny Kristoffersen (1896–1979).

Arne Bendiksen var en av de mest allsidige og produktive bidragsytere til norsk underholdsningsmusikk i annen halvdel av 1900-tallet, som opphavsmann til tekster og melodier, som utøver og som plateprodusent.

Bendiksen debuterte profesjonelt som gitarist i Bergen før han ble kapellmester for Sirkus Arnardo (1951–52). 1954 ble han medlem i sangkvintetten (senere kvartett) The Monn Keys, som først opptrådte i revyen Kjør Storgata på Chat Noir. Samtidig var han tekstforfatter og arrangør for platemerkene HMV og Philips. Gjennombruddet på plate kom med debuten Tømmer-John/Cowboy (1955). Han befestet posisjonen utover i 1950-årene med Davy Crockett, I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev, I midten av vårt hus og Har du aldri vært ensom. 1957 dannet han og de øvrige Monn Keys-medlemmene Egil Monn Iversen A/S, og spilte deretter inn på egen etikett, Triola. Etter hvert utvidet man med flere etiketter, bl.a. Karusell og Nor-Disc.

I Monn Keys-tiden fortsatte Bendiksen å ha suksess med egne innspillinger i countrypåvirket stil, samtidig som han utgav musikalsk crazykomikk og humoristiske, barnevennlige plater som Snømannen Kalle og Rudolf er rød på nesen (begge 1957), Den siste mohikaner (1961) og Jeg vil ha en blå ballong (1962). Med The Monn Keys deltok han i de populære militærfilmene Operasjon Løvsprett (1962) og Operasjon Sjøsprøyt (1964), og i NRKs legendariske fjernsynsserier Slagerparaden og Prospektkortet, som medførte gjennombrudd i Sverige og Danmark. Han spilte også på Chat Noir (1954–62), både i revyer og i tittelrollen som Davy Crockett i en forestilling han selv skrev melodiene til.

Arne Bendiksen var Triolas produsent på heltid, med ansvar også for Monn Keys-medlemmenes soloinnspillinger. 1960 oppdaget Bendiksen Wenche Myhre, var hennes manager frem til 1965, skrev hennes aller største hit i perioden, La meg være ung (1964), og stod for lanseringen i Tyskland. Inspirert av Beatles-bølgen gav han ut “beat”-grupper som Cool Cats, Vanguards og Beatnicks. Andre sentrale artister i hans stall var Kirsti Sparboe, Åse og Børt-Erik Thoresen og Kjell Karlsens orkester. Selskapet gav også ut en del opptak fra Chat Noir-revyer, en serie LP-plater med norsk klassisk og ny musikk, en serie eventyrplater med sentrale norske skuespillere som Alfred Maurstad og Wenche Foss, og smalere innspillinger med mer internasjonal appell, særlig jazz, bl.a. Karin Krogs tre første LP-plater. For øvrig ble det gitt ut plater innenfor alle tenkelige musikalske sjangere, fra Arne Nordheim via Jan Garbarek og Lillian Askeland til Arnie “Skiffle Joe” Norse.

Etter hvert tok arbeidet med plateselskapet all hans tid, og 1964 overtok han selskapet, som fra da av het Arne Bendiksen A/S. Etikettene Karusell og Nor-Disc ble overført til Polydor. Bendiksen eide også seks musikkforlag under paraplyen Arne Bendiksen Musikkforlag. Virksomheten var frem til 1983 en av landets største i platebransjen, og den eneste helt norskeide av betydning. I en årrekke var han også norsk distributør for mange utenlandske etiketter.

1964 deltok Arne Bendiksen for første gang i Melodi Grand Prix, både som opphavsmann med Wenche Myhres La meg være ung og som utøver av Sigurd Jansen/Egil Hagens vinnermelodi Spiral. Etter hvert ble det fire seire som opphavsmann i den norske finalen – Intet er nytt under solen (Åse Kleveland, 1966, nr. 3 internasjonalt), den i samtiden så omdiskuterte Oj, Oj, Oj så glad jeg skal bli (Kirsti Sparboe, 1969), Lykken er (Hanne Krogh, 1971) og Å, for et spill (Bendik Singers, 1973). I Rio de Janeiro fikk han 1968 to gullmedaljer i datidens største internasjonale musikkfestival.

Som komponist var han på sitt beste når han lot jazzbakgrunnen slippe til og gav den et folketonepreg. I disse årene skrev han også flere hundre sangtekster, noen av dem med mellomnavnet Joachim som psevdonym, men fikk liten tid til å komponere. LP-platen En tjuagutt fra Bergen (1979) inneholder, foruten tittelmelodien, nyinnspillinger av en del av hans mest populære slagere.

I 1970- og begynnelsen av 1980-årene gav han ut folkekjære artister som Hans Petter Hansen, De Syngende Husmødre og Hanne Krogh, og sentrale visesangere som Kari og Ola Bremnes og Ole Paus.

Fra 1983 konsentrerte Arne Bendiksen seg hovedsakelig om arbeidet for norske opphavsmenns rettigheter i NOPA (Norske populærautorer), samtidig som han var stifter av og første formann i artistorganisasjonen GRAMART (Grammofonartistenes forening) (1989–97) og stifter og daglig leder i Tekstforfatterfondet( 1988–), som årlig gir støtte til et større antall norske sangtekstforfatteres prosjekter. Han var også i mange år styremedlem i TONO og GRAMO.

I 1990-årene overførte Bendiksen til Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana sine masterbånd med over 35 000 norske musikkopptak, det største norske arkivet med innspillinger som har vært utgitt på plate. I denne perioden begynte han også å utgi en CD-serie, Arne Bendiksen Collection, der sentrale eldre opptak kommer ut på nytt. 1995 komponerte han barne- og ungdomsballetten På egne ben, til tekst og koreografi av Håvard Engell, førstegangsoppført av den norske dansegruppen Cap à Pied i Praha og vist i tsjekkisk fjernsyn. Denne medførte oppdrag om å skrive en barnemusikal, We, the Children, for FNs barnekonvensjon. Han var også en tid engasjert i den årlige Titano-festivalen.

Arne Bendiksen var gjennom hele sin lange karriere en både populær og kontroversiell figur. Han gjorde utvilsomt en betydelig innsats i norsk kulturliv, både via sitt omfattende organisasjonsarbeid og sin altomfattende musikksmak, som gjorde at han kunne bygge opp sentrale artister innenfor alle de musikalske sjangere som var aktuelle i hans viktigste virkeår.

Arne Bendiksen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1997, og mottok en rekke priser, bl.a. Fond for utøvende kunstneres veteranpris 1992, Foreningen Norske Grammofonselskapers hederspris 1995, Tekstforfatterfondets hederspris 1996, Spellemannprisens “Bransjens Største Spellemann” 1976 og Spellemannprisens hederspris 1995.

    Sanger (et utvalg)

  • Tømmer-John, 1955
  • Cowboy, 1955
  • Davy Crockett, 1955
  • I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev, 1956
  • I midten av vårt hus, 1957
  • Snømannen Kalle, 1957
  • Rudolf er rød på nesen, 1957
  • Har du aldri vært ensom, 1959
  • Den siste mohikaner, 1961
  • Jeg vil ha en blå ballong, 1962
  • La meg være ung, 1964
  • Intet er nytt under solen, 1966
  • Oj, Oj, Oj så glad jeg skal bli, 1969
  • Lykken er, 1971
  • Å, for et spill, 1973

    Soloutgivelser på LP

  • Arne Bendiksen synger for barna, 1964
  • Alle tiders barneplate (sm.m. P. Asplin), 1967
  • Tre i parken (sm.m. K. Sparboe og O. Sanne), 1969
  • De gamle gode (sm.m. E. Granneman), 1979
  • En tjuagutt fra Bergen, 1979

    Annet

  • På egne ben, ballett, 1995
  • We, the Children, musikal, 199?
  • Samtaler med Arne og Gerd Bendiksen 1998
  • Arne Bendiksens privatarkiv