Arne Øien var en av de sentrale økonomene i norsk offentlighet i annen halvdel av 1900-tallet. Han hadde fremtredende stillinger i Finansdepartementet i flere perioder, var i mange år knyttet til Statistisk sentralbyrå og sjef der 1980–91 (med flere avbrudd), og han var olje- og energiminister 1986–89.
Øien vokste opp på Rodeløkka i Oslo og tok examen artium 1947. Hans interesse for sosialøkonomi ble tidlig vakt; han ble inspirert av den kvantitative og delvis matematiske behandling av samfunnsmessige forhold som faget gav. Allerede i studietiden ble han fanget opp av Statistisk sentralbyrå (SSB) i et prosjekt for å føre nasjonalregnskapet tilbake til 1900. Etter cand.oecon.-eksamen ved Universitetet i Oslo 1954 ble han knyttet til professor Trygve Haavelmo ved Universitetets økonomiske institutt, men da det allerede året etter åpnet seg en mulighet for en solid karriere i SSB, valgte han dette.
I en alder av bare 26 år ble Øien satt til å lede et nyopprettet kontor for skatteforskning. Arbeidet ble imidlertid avbrutt 1957 av et Rockefeller-stipend, som han anvendte for studier ved Harvard og MIT i USA. Da han kom tilbake til Norge året etter, ble hans forskningsområde utvidet til bl.a. å omfatte utvikling av makromodeller til bruk i økonomisk planlegging. Han var også en tid leder for SSBs dataavdeling. 1966–67 var han rådgiver for provinsregjeringen i Øst-Pakistan (det senere Bangladesh).
Da stillingen som ekspedisjonssjef og leder for Økonomiavdelingen i Finansdepartementet ble ledig 1971, hadde Øiens arbeid i både SSB og utenlands gitt ham nettopp den kompetanse departementet trengte. Han gikk dermed inn i politikkens verksted, noe som senere skulle vise seg å bli en innfallsport til selve politikken.
Arne Øien gikk alltid inn i sitt arbeid med sterkt engasjement, og Økonomiavdelingen er kjent for å ha lange dager. Departementet ville gjerne lette arbeidsbyrden for ham, og gav ham 1978 mer avgrensede oppgaver som økonomisk rådgiver, med petroleumsbeskatningen som spesialfelt. 1980 vendte han tilbake til SSB, nå som administrerende direktør.
Nokså snart skulle han imidlertid igjen komme nærmere politikken, som leder for Gro Harlem Brundtlands stab i hennes første og nokså korte regjeringsperiode 1981. Dette la grunnlaget for at han, da Harlem Brundtland igjen dannet regjering 1986, tok plass i regjeringen som statsråd i Olje- og energidepartementet. Dette var en kritisk tid for norsk petroleumsvirksomhet. Tidlig samme år hadde oljeprisen stupt, og interessen for vår sokkel var ikke like stor som før. Letevirksomheten avtok, mens våre gassreserver hadde økt. Derfor ble parolen: “Finn mer olje, selg mer gass.”
Både i handel og politikk har Norge hatt tradisjon for å orientere seg mot de vestlige land. Men på energiområdet hadde vi ikke lenger bare sammenfallende interesser. Arne Øien la vekt på å utvikle våre forbindelser til OPEC-landene med all den forsiktighet som en slik dreining krevde, både utenriks- og innenrikspolitisk. Kostnadsoverskridelsen på Mongstad-raffineriet hadde sin rot før hans tid, men det falt på ham å fronte saken i Stortinget og avsette både styre og administrerende direktør.
Utfallet av stortingsvalget 1989 og det påfølgende regjeringsskiftet avbrøt et arbeid som Øien yrkesmessig følte som et høydepunkt, og han hadde nok gjerne villet fortsette det i den tredje Harlem Brundtland-regjeringen, som overtok 1990. Men det er mange hensyn å ta i en regjeringskabal, og Øien hadde verken fotfeste i distriktene, i Stortinget eller i LO. Hans legning var nok også mer embetsmannens enn politikerens. For regjeringen passet det godt å kunne bruke ham som departementsråd i Finansdepartementet (finansråd). Her fikk han, fra han tiltrådte 1991 til han gikk av med pensjon 1996, også god bruk for sin evne til å si nei med et stort vinnende smil som gjorde departementets standpunkt lettere å fordøye.
Som pensjonist var Arne Øien ledig for nye oppgaver. Han var styreformann i Oslo Sporveier og hadde et engasjement med å bygge opp en folketelling i Vietnam. Her kunne han fortsette en virksomhet han hadde påbegynt som student, nemlig det å gjøre statistikk ut av et tynt datagrunnlag. Hans store arbeidsevne og intense interesse i det han arbeidet med, hadde nok fortsatt å bære frukter om han hadde fått leve lenger, men han døde av kreft 1998.