Organist, korleder, komponist og musikkpedagog. Foreldre: Musiker Even Andersen Sandvold (1857–1933) og Nicoline Holsbak (1865–1963). Gift 15.6.1923 i Kristiania med Anne Finsen (1.8.1893–20.8.1982), datter av landhandler Jakob Finsen (1861–1946) og Anne Dorthea Hilton (1867–1921).

Arild Sandvold var domorganist og domkantor i Oslo i mer enn 30 år og bidrog her til å formidle især barokkens og romantikkens kirkemusikk til et bredt publikum. Han ledet også flere andre kor, og som pedagog satte han sitt preg på en hel generasjon kirkemusikere.

Sandvold vokste opp i Kristiania i en musikerfamilie, der faren spilte trompet i forskjellige orkestre og alle de seks barna etter hvert ble profesjonelle musikere. Han spilte orgel med Hilmar Grønner fra 11-årsalderen og avla organisteksamen ved Musikkonservatoriet 1912. Etter flere års videregående studier i klaver med Karl Nissen og komposisjon med Gustav Lange debuterte han som organist og pianist henholdsvis 1916 og 1918. Fra 1917 underviste han i orgelspill ved Musikkonservatoriet, og 1921–22 studerte han ved musikkonservatoriet i Leipzig hos Karl Straube, Paul Graener og Teichmüller.

Sandvold livnærte seg allerede under studietiden som organist forskjellige steder i hovedstaden – Calmeyergatens Misjonshus (1914–17), Hauges menighet (1917–22) og Fagerborg kirke (1922–33). 1933 ble han ansatt som organist og domkantor i Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke), en stilling han virket i frem til utgangen av 1966.

Høsten 1922 overtok Sandvold Landskoret i Norges kristelige ungdomsforbund, som han i løpet av kort tid utviklet til å bli et av byens fremste oratoriekor. 1924 debuterte han som orkesterdirigent med Filharmonisk Selskaps orkester. Samme år overtok han et guttekor med 35 gutter, som ble innlemmet i Oslo Domkor da han ble domkantor. Koret ble videreført som blandet kor under navnet Oslo Domkantori 1946–66. Dette koret medvirket på de ukentlige høymesser.

Etter et nytt studieopphold i Leipzig 1927 overtok Sandvold året etter ledelsen av Cæciliaforeningen, og med de tre store kor han nå dirigerte, kunne han årlig fremføre en lang rekke av oratorielitteraturens største verker. Han urfremførte flere norske oratorier og kantater, blant annet David Monrad Johansens Voluspå. 1937 fremførte Sandvold for første gang Bachs Mattheuspasjon i sin helhet, og på Bach-festene 1930, 1935 og 1950 sørget han for at hele bredden av Bachs musikk ble formidlet til et norsk publikum. Et høydepunkt i hans karriere som korleder var den konsertante fremførelsen av Wagners Parsifal 1939. Da Sandvold 1957 trakk seg tilbake som kordirigent, hadde han ledet Landskoret i 35 år og Cæciliaforeningen i 29, og til sammen hadde de fremført mer enn 70 oratorier.

Sandvold var kjent for sitt glitrende orgelspill, som ikke minst kom til sin rett på de nærmere 600 regelmessige orgel- og musikkandakter han arrangerte i Oslo domkirke. Hans musikalske dagbøker fra konserter og gudstjenester vitner om en kapasitet og bredde i repertoar som savner sidestykke i norsk kirkemusikk.

Sandvold viste tidlig et stort talent som komponist. Sonate i f-moll fra 1921 og Introduktion for Passacaglia fra 1927 hører til det betydeligste som er skrevet av orgelmusikk i Norge på 1900-tallet. En velskrevet klavertrio og en strykekvartett fra samme periode viser et musikalsk håndverk og en kompositorisk begavelse som kunne åpnet for en betydelig karriere som skapende musiker, om han ikke hadde valgt å holde seg til kirkemusikken.

Sandvold var opptatt av å bedre forholdene for musikerne og tok på seg en rekke verv, bl.a. som formann i Norske Musikklæreres Landsforbund (1930–36 og 1946–52) og Norges Organistforbund (1935–57). Ved siden av stillingen som domorganist og korleder ble det i mange år lite tid til å komponere annet enn en del leilighetskantater og kirkelig bruksmusikk for kor og orgel. Av disse er Misjonskantate, med tekst av Ronald Fangen, den betydeligste, et verk som særlig under krigen og i tiåret etter var et av de mest fremførte kirkemusikalske verkene i Norge.

Fra 1957 mottok Arild Sandvold Statens kunstnerlønn og kunne i de følgende årene konsentrere seg om å komponere en rekke variasjonsverker for orgel, der han viser sitt kontrapunktiske mesterskap. Høydepunktet ble nådd med Preludium og fuge i a-moll, som avsluttes med en dobbelfuge med to faste kontrapunkt. Både i orgelverkene og korverker som de Fem latinske kirkekor kan man merke at den såkalte “orgelbevegelsen” og Musica Sacras arbeid for å bygge orgler etter barokke prinsipper og fremme gregoriansk sang og renessansens vokalpolyfoni ikke gikk upåaktet hen. Men den gamle romantiker ble likevel aldri fortrolig med det nye orgelideal som vokste frem. Så sent som i midten av 1960-årene var han fortsatt motstander av mekaniske orgler og kunne som hyppig benyttet orgelkonsulent være med på å bremse en utvikling som i det lange løp ikke lot seg stanse.

Sandvolds pedagogiske virke var omfattende. I tillegg til å være orgellærer ved Musikkonservatoriet fra 1917 til 1969 var han i mange år lærer i liturgisk sang ved Det praktisk-teologiske Seminar (1947–66). På samme måte som sin lærer Karl Straube i Leipzig ble Sandvold med sin kunstneriske holdning og sin bredde et forbilde for flere generasjoner av kirkemusikere.

Arild Sandvold døde 1984. Til 100-årsdagen for hans fødsel 1995 ble orgelsalen på Norges musikkhøgskole omdøpt til Sandvoldsalen. Sverre Hennums maleri av orgelmesteren ble samtidig hengt opp til inspirasjon for kommende generasjoner av kirkemusikere.

  • Strykekvartett i c-moll, 1918
  • Seks improvisasjoner over norske folketoner, op. 5, 1927
  • Sonate i f-moll for orgel, op. 9, 1918
  • Introduktion for Passacaglia op. 4 for orgel, 1927
  • Kantate ved Det Norske Misjonsselskaps 100-årsjubileum for soli, kor og orgel til tekst av Ronald Fangen, 1942
  • Davids 121. salme for bl. kor, orgel og strykere, 1947
  • Fem latinske kirkekor for bl. kor, 1955
  • Variasjoner over en norsk folketone, Herre, jeg hjertelig ønsker å fremme din ære for orgel, 1959
  • Preludium og fuge i a-moll for orgel, 1961
  • Fantasi og fuge i C for orgel, 1981
  • Arild Sandvold. Festskrift til 80-års dagen 2. juni 1975, utg. av Oslo organistforening, 1975
  • HEH 1979
  • E. Solbu: biografi i CML, bd. 5, 1980
  • minneartikler i Norsk kirkemusikk nr. 7/1984
  • H. Herresthal: Arild Sandvold, 1895–1984. Vår fremste kirkemusiker, 1995
  • NMH, bd. 4, 2000, s. 193–203