Bergmester. Foreldre: Bergskriver og skoginspektør Halvor Bachke (1800–52) og Anne Sophie Ditlevsen (1804–78). Gift 2.4.1862 med Barbara Anette Karen Anker (25.5.1841–6.6.1897), datter av sorenskriver Bernt Olaus Anker (1809–81) og Dorothea Ulrikke Arveschoug (1811–1905). Bror av Ole Andreas Bachke (1830–90); far til arkitekt Frits Anker Bachke (1885–1942; se NBL1, bd. 1); svigerfar til Victoria Bachke (1897–1963).

Anton Sophus Bachke var pioner i utnyttelsen av norske kisforekomster på slutten av 1800-tallet, og spilte en viktig rolle i moderniseringen av Røros kobberverk og Kongsberg Sølvverk.

Bachke tilhørte en gammel bergmannsfamilie fra Røros; faren var driftsbestyrer ved Selbu kobberverk i Meråker. Han fikk sin første skolegang på Røros, gikk deretter på katedralskolen i Trondheim og tok examen artium 1854. Han tenkte opprinnelig å studere filologi, men begynte å interessere seg for naturvitenskap og ble påvirket av venner som var bergkandidater, til å studere mineralogi og bergverksdrift ved universitetet i Christiania. Som lærere hadde han bl.a. grunnleggerne av moderne norsk geologi, B. M. Keilhau og Theodor Kjerulf. Bachke ble cand.min. 1860. Hans praktiske oppgave, avlagt ved Kongsberg Sølvverk, handlet om en ny turbinheisemaskin i gruvene.

Tidene var dårlige for bergverksnæringen, som stort sett bestod av bedrifter med en lang historie, og det var vanskelig å få gode stillinger. Bachke hadde kontakt med advokat Henrik Homan, som var medeier i Lysaker kemiske Fabrik ved Christiania. Homan hadde under en utenlandsreise oppdaget at den kjemiske industrien i Storbritannia var i ferd med å få problemer med tilførsel av svovel til produksjon av svovelsyre. De store midtnorske kisforekomstene hadde fra 1600-tallet vært utnyttet til kobberproduksjon, men innholdt også store mengder svovelkis som så langt hadde vært verdiløs. Bergmester M. Sinding hadde i 1840-årene drevet forsøk med svovelutvinning av kismalm, men uten at noen drift av betydning kom i stand. 1860 undersøkte Homan og Bachke forekomster på Vestlandet med tanke på eksport av svovelkis til Storbritannia. Året etter oppdaget Bachke betydelige kisforekomster ved de gamle kobbergruvene på Ytterøya i Trondheimsfjorden, hvor det var en mindre kobberdrift i gang. Sinding hadde også her tatt ut noe svovelkis til sine forsøk og påvist at forekomstene var betydelige. 1861 fikk Bachke kjøpt forekomstene for eierne av fabrikken på Lysaker, som opprettet Det Norske Kiskompagni med Bachke som driftsbestyrer, og satte i gang eksportdrift på svovelkis. Gruvene ble solgt til et britisk selskap 1864, og var i et par år Norges største gruvebedrift. Bachke fortsatte som driftsbestyrer til 1877.

1878 ble Bachke ansatt som bergskriver ved Røros kobberverk. To år senere fikk han stilling som geschworner (bergmesterens assistent) i det store Nordenfjelske bergdistrikt, som strakte seg fra Bømlo til Finnmark. Samme år gikk han inn i overdireksjonen (styret) for Røros kobberverk, der han spilte en aktiv rolle til han gikk av 1897. Også på Røros fikk han satt i gang drift på svovelkis etter at Rørosbanen hadde åpnet for transportmuligheter til eksporthavn. Kisdriften gav det gamle kobberverket et nytt oppsving. En viktig innovasjon ble en ny metallurgisk metode, kobberbessemering etter Manhés prosess, som ble innført etter at Bachke 1886 hadde fått anledning til å studere den nye metoden i de store kobberverkene i Swansea og ved andre europeiske smelteverk. Andre viktige innovasjoner på Røros var waterjacket-ovner, diamantboring for malmleting og elektrifisering av driften.

Bachke foretok flere studiereiser omkring i Europa, og hans erfaringer og kontakter fra reisene hadde stor betydning for hans virke ved Røros og andre norske bergverk. 1887 deltok han i en befaring av de store kisforekomstene i Sulitjelma, og hans råd var avgjørende for at svenske eiere overtok forekomstene og i de følgende år satte i gang landets største bergverk på stedet.

1882–86 var Bachke konstituert som bergmester i Nordenfjelske bergdistrikt. 1897 ble han utnevnt til bergmester i Tromsø distrikt, som var opprettet 1885. Etter at også dette distriktet ble delt 1908, ble han samme år bergmester i Nordlands distrikt, og satt i denne stillingen til han tok avskjed 1914. 1903–05 var han formann i undersøkelseskommisjonen for Kongsberg Sølvverk, som la planen for den store modernisering av driften som ble gjennomført i de følgende år.

1878 kjøpte Bachke den gamle storgården Ringve ved Trondheim. Eiendommen ble 1909 omgjort til et familieaksjeselskap, og ble senere av hans svigerdatter Victoria Bachke omdannet til et unikt musikkhistorisk museum.

A. S. Bachke deltok aktivt i det offentlige liv i Strinda kommune, der han også var ordfører 1896–97. Han var aktiv innen organisasjonslivet i bergverksbransjen, som mangeårig formann i Norsk Bergindustriforening, og ble æresmedlem av Den Norske Bergingeniørforening og Bergstuderendes forening ved NTH. 1887 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, og han var kommandør av den svenske Vasaorden. 1932 ble en vei i Trondheim oppkalt etter ham.

  • Erindringer fra et langt Bergmandsliv, i Tidsskrift for Bergvæsen 1916, s. 13–15, 31–34 og 41–45
  • K. Koren: Anton Sophus Bachke. Træk af hans Liv og Virksomhed 1836 – 20/6 – 1896, 1896
  • A. S. Bachke: “Erindringer fra et langt Bergmandsliv” (se ovenfor)
  • C. J. G. Steenstrup: biografi i NBL1, bd.1, 1923