Ingeniør og industrigründer. Foreldre: Lensmann Arne Eliassen Grønningsæter (1847–1926) og Nikoline Kanute Madsdatter Blindheim (1853–99). Gift 1) 1911 med Annie Reyburn Howell (14.1.1884–8.2.1949); 2) 1950 med Margit Keyser Frølich (8.1.1889–1965 (begr. 25.7.)), datter av arkitekt Johan Keyser Frølich (1858–1927) og Beate Janette Mathilde Corneliussen (1861–1952). Svoger til Per Keyser Frølich (1899–1977).

Anton Grønningsæter var en av pionerene innen internasjonal nikkelindustri og en av initiativtakerne til det multinasjonale konsernet Falconbridge Nickel Mines Ltd.

Grønningsæter vokste opp i Hjørundfjord på Sunnmøre. Etter middelskoleeksamen gikk han på Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og ble uteksaminert fra kjemilinjen der 1900. Deretter fulgte to perioder som assistent ved TTLs tekniske laboratorium, avbrutt av et års studier ved bergakademiet i Freiberg i Sachsen 1902–03.

Som så mange ingeniører av sin generasjon emigrerte Grønningsæter til Amerika. 1905 ble han ansatt på laboratoriet ved International Nickel Co.s anlegg i New Jersey, og året etter reiste han til Canada, som bestyrer av laboratoriet ved konsernets hovedanlegg i Sudbury, Ontario. 1907–09 var han metallurg og laboratoriesjef ved Deloro Mining & Reduction Co., også i Ontario.

Grønningsæter reiste tilbake til Norge 1909, da han ble ansatt som driftsbestyrer ved Evje Nikkelverk i Setesdal. Han så imidlertid raskt at prisen for nikkelkonsentrat var for lav til å oppnå lønnsomhet, og han gikk derfor inn for å videreforedle konsentratet i Norge. Grønningsæter og den svenske oppfinner og ingeniør Victor Hybinette ble de tekniske grunnleggerne av Kristiansands Nikkelraffineringsverk (KNR), som ble stiftet året etter.

KNR ble et betydelig selskap med bl.a. admiral Jacob Børresen og industrimannen Sam Eyde på eiersiden. Under den første verdenskrig åpnet det seg store muligheter for den nye nikkelprodusenten. Nikkel var ytterst krigsviktig, ettersom det bl.a. ble anvendt i fremstillingen av panserstål. KNR inngikk fra 1914 i en allianse med British American Nickel Corporation, både for å få mer markedsmakt og for å sikre tilførsel av nikkelkonsentrat, siden de norske gruvene var for fattige på malm. Det hele utviklet seg imidlertid til et jobbetidsforetak, med en svært lettsindig omgang med penger, svimlende honorarer til direksjonsmedlemmene, gratisaksjer m.m. Dette møtte sterk kritikk etter krigen, da nikkelmarkedet falt sammen og selskapet ble likvidert. Til sammen gikk flere titalls millioner kroner tapt, og enkelte disposisjoner hadde svindellignende trekk. Den såkalte “nikkelsaken” ble en av 1920-årenes store norske finansskandaler.

Grønningsæter var ikke direkte involvert i den finansielle driften av KNR, men misæren gjorde det umulig å reise ny norsk kapital. Han bosatte seg igjen i Amerika, og 1928 lyktes det ham å få den amerikanske investoren Thayer Lindsley interessert i å utvikle Falconbridge-forekomsten i Sudbury, Ontario, og til å raffinere konsentratet ved det nedlagte anlegget i Kristiansand. Grønningsæter ble Lindsleys og Falconbridge Nickel Mines Ltd.s viktigste metallurgiske rådgiver ved oppbyggingen av selskapets anlegg i Canada og Norge. Virksomheten ble en stor suksess, til tross for depresjonen som satte inn 1929 og til tross for at International Nickel Co. nærmest hadde monopolisert bransjen. Selskapets avdeling i Kristiansand, Falconbridge Nikkelverk, ble etter hvert verdens nest største nikkelraffineringsanlegg; i slutten av 1950-årene sysselsatte det 1700 personer.

Anton Grønningsæter hadde også verv utenfor industrien, bl.a. som medlem av bystyret i Kristiansand 1913–19. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1937 og Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1958. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1947, og han var innehaver av Haakon VIIs frihetskors.

    Etterlatte papirer

  • En samling av Grønningsæters korrespondanse, notater og personlige tilbakeblikk finnes i Falconbridge Nikkelverks arkiv, Kristiansand
  • O. Alstad: Trondhjemsteknikernes Matrikel, Trondheim 1916
  • HEH 1964
  • G. Schjelderup: “Minnetale over ingeniør Anton M. Grønningsæter”, i DNVA Årbok 1969
  • J. N. Tønnessen: Kristiansands historie 1914–45, Kristiansand 1974
  • P. T. Sandvik: Kristiansands historie 1945–99, Kristiansand 1999