Anthon Bang drev i mange år folkeopplysningsarbeid gjennom historiske skildringer og som utgiver av flere aviser og tidsskrifter. 1869 tok han initiativet til avisen Dagbladet, og var dens ansvarlige redaktør de første ukene.
Bang var født i Danmark, men flyttet sammen med sine foreldre hjem til Norge da han var ett år gammel. Moren døde samme år, og Anthon vokste opp hos sin bestefar, generalmajor og direktør for Røros kobberverk Carsten Gerhard Bang (se NBL1, bd. 1), på hans gård Ferstad på Byåsen utenfor Trondheim. Gutten fikk i likhet med bestefaren militær utdannelse. Han ble premierløytnant 1835, men allerede 1844 tok hans militære karriere slutt; en lammelse i bena invalidiserte ham for resten av livet. Men dette forhindret ikke et omfattende forfatterskap og bladutgivelser gjennom de neste 25 år.
Anthon Bang levde som litterat i Trondheim 1845–52, deretter i Molde og fra 1860 i Christiania. Men allerede som militær hadde han fått utgitt sine første skrifter om historiske forhold, ofte bygd på oversettelser fra engelsk. Under årene i Trondheim utgav han tidsskriftene Vikingen og Menigmands Ven og redigerte avisene Nordlyset og Den Frimodige.
Stikkord for publikasjonene som Menigmand, Folket osv. viser klart hva som var hensikten med hans virksomhet: folkelig opplysningsarbeid, en virksomhet som i disse årene hadde skutt fart, ikke minst takket være Ole Vigs omfattende arbeid, inspirert av Grundtvigs skrifter og den nye seminarvirksomheten i landet. Anthon Bang ble en av Ole Vigs fremste hjelpesmenn, og fortsatte virksomheten mange år etter Vigs tidlige død.
Bangs historiske skildringer var ofte moraliserende og uten større litterær verdi, men ble underholdende og populær lesning for menigmann, ikke minst hans Fortællinger for Folket. Ja, Vinje fremhevet dem til og med på bekostning av Bjørnsons fortellinger.
Et av Anthon Bangs større bladprosjekter var ukebladet Lørdags-Aftenblad for Arbeidsklassen, som han utgav i Christiania 1860–66. Et blad som dette fikk betydning for den politiske utvikling, særlig på landsbygda, og kunne nå frem til den fjerneste avkrok, som Hamsundpollen på Hamarøy i Nordland. “Min far holdt 'Lørdags Aftenblad' av Anthon Bang, senere 'Almuevennen', det var min første læsning ved siden av Salmebogen,” kunne Knut Hamsun senere fortelle sin forlegger, Harald Grieg. Almuevennen skulle etter hvert utkonkurrere Bangs bladprosjekt og ble i 1870-årene Norges mest solgte ukeblad med et opplag på over 20 000.
Anthon Bang holdt seg som nevnt til presentasjon av allmennkulturelt og populærvitenskapelig stoff med “god, nyttig og sædelig” opplysning for den menige arbeidsmann og bonde. Som redaktør var han stort sett positiv til den kristne lekmannsbevegelse, kanskje en nødvendighet for å få innpass. Men hans skrifter var også preget av frisinn og liberal tone. Bang hadde allerede fra 1840-årene tilhørt en politisk opposisjon mot embetsmannsstanden, men tok avstand fra thranitterbevegelsen.
Hans siste bladtiltak hadde likevel en klar politisk begrunnelse: Det skulle være en frisinnet dagsavis, som han ville styre i nær tilslutning til Johan Sverdrups politikk: “meget vilde falde Sverdrup lettere som Partihøvding, naar han fik et paalideligt Blad at raade over”. Johan Sverdrup var åpenbart interessert, for i hovedstaden hadde Morgenbladet etter hvert fått en fullstendig dominerende stilling. Bangs subskripsjonsinnbydelse til det nye Dagbladet gav et magert resultat i 1869: 100 abonnenter og 120 spesidaler, og han overdrog Dagbladet til den langt mer aggressive og politisk bevisste unge juristen Hagbard Emanuel Berner som ble dets redaktør fra 2. januar 1869 og de neste elleve år.
Når det fremheves at Bang var Dagbladets grunnlegger, er dette en overdrivelse. Han fulgte bare med på lasset de første ukene av 1869, som utgiver og skribent. Men det kan trygt sies at han var en av det nye bladets fødselshjelpere.
“Bang var en trufast kar, et varmt hjerte, en offervillig sjæl, men han var ingen rap og slagferdig bladmann, ingen klartenkt politiker,” skriver Halvdan Koht. Stortinget forhøyet 1866 hans militære pensjon til 300 spesidaler årlig “paa Grund av de særegne Omstendigheder ved hans Person og Virksomhed”. Etter hans død fikk også enken en årlig pensjon “af Hensyn til hendes afdøde Mands fortjenestlige Virksomhed som Folkeskribent”. Grundtvigianeren og skolemannen Anders Reitan tilegnet Anthon Bang sin lyrikksamling Fjeld-Ljom (1866).