Forfatter. Foreldre: Stadsingeniør, cand.jur. Andreas Saxegaard (1867–1941) og musikklærer Laura Nannestad Scharffenberg (1873–1953). Gift 5.5.1937 med sporveisdirektør Christian Mohn (25.5.1876–22.11.1963), sønn av kjøpmann Johan Carl Wilhelm Hüpeden Mohn (1846–1926) og Johanne Henriette Geelmuyden (1851–1923), ekteskapet oppløst 1946.

Annik Saxegaard hadde 10 års praksis med reklame-, skribent- og radiovirksomhet bak seg da hun debuterte litterært midt i 1930-årene. Sjangermangfold – og sjangerbrudd – karakteriserte hennes forfatterprofil helt til hun i 1960-årene ble en rendyrket og svært produktiv massemarkedsforfatter for unge jenter.

Hun ble født i Stavanger, tok examen artium i Oslo 1925 og bodde siden i Bergen, inntil hun 1958 flyttet til Tyskland og bosatte seg i Kiel for godt. Som ung journalist og reklametekstforfatter i mellomkrigstiden var hun en forfatter av den nye tid: Hun var en av radioens pionerer: kåsør og landets første radiotante i Piketimen fra Bergen kringkaster. Hun var med på å starte et moderne dameblad, skrev sketsjer og amatørskuespill og drev tekstbyrå for taler og sanger.

Annik Saxegaard debuterte med en barnebok 1934 og en voksenbok året etter. Barnebokdebuten var ordinær, mens To værelser og kjøkken ble en omstridt suksess. Selv om forfatteren erklærte den som en roman for voksne, ble den lest som ungpikebok og av mange ansett som skandaløs i sitt liberale syn på seksualitet og kjærlighet.

Som forfatter utviklet hun seg mangfoldig. De aller første bøkene var for småbarn. Bortimot 15 fortellinger om hunden Boy, katten Buster, folen Borka og mange andre navngitte dyrevenner kom til midt i 1950-årene og ble svært populære. De avspeiler også et engasjement i dyrevern fra forfatterens side. Hun hadde også en stor produksjon for unge voksne damer, bl.a. En dame i tredveårene, Og så begynte livet og Et værelse hos svigermor, som imidlertid raskt ble innlemmet i tidens ungpikelitteratur.

“Selverhvervende kvinner i den lavere lønningsskala” er en egen kategori i forfatterens litterære univers, som samtidskritikken påpekte. Til forskjell fra tidens andre ungpikebokforfattere er skildringen av veien til yrkeslivet et gjennomgående tema hos Annik Saxegaard. Kjærlighetsmotivet var – etter den famøse debuten – mer underordnet. Riktignok fulgte hun sjangerkravet om kjærlighetsintrige, men vitaliteten ligger i fremstillingen av kvinnelig bo- og arbeidsfellesskap og kvinnelig yrkesliv. Nøysomhet i trange tider fremstilles med smittende oppfinnsomhet (Hundreogfemogtyve kroner måneden). Også i sin opposisjon mot den passive kvinnerollen var Annik Saxegaard en avviker innen sin sjanger (Min datter Lisbet).

Om ungpikeboken var populær, var den ikke vel ansett. Barnelitterære smaksdommere anså den som skadelig. Særlig var motstanden artikulert i 1940- og 1950-årene, og Annik Saxegaard fikk liten aksept i samtiden. Hun ble aldri omtalt i noe relevant norsk verk før etter sin død. I Norge kom hun også i skyggen av den mer sjangertilpassede Evi Bøgenæs. Annik Saxegaards mest kjente serier er Anne-bøkene, som tar opp tema som kvinnelig selvutvikling og likeverd, og Ina-serien (1968–78).

I det senere forfatterskapet ble Annik Saxegaards bøker mer markedsorienterte. Frem til 1978 utgav hun 79 norske bøker, mange er oversatt til svensk og dansk, minst 25 til tysk.

1966 startet Annik Saxegaard sitt tyske forfatterskap. Minst 15 titler for unge jenter er gitt ut på tysk, ingen av dem er oversatt til norsk. Under pseudonymet Berte Bratt var Annik Saxegaard så sent som i 1990-årene en ungpikebokklassiker og en storselger i Tyskland. 1998 kom jubileumsutgaven Berte Bratt, ihre 20 schönsten Romane.

    Barnebøker (et utvalg)

  • Katten Busters opplevelser, 1934
  • Tvillingene Snild og Slem, 1942
  • Ni små Bonnie-hvalper, 1951

    For unge damer (et utvalg)

  • To værelser og kjøkken, 1935
  • En time med rutebil, 1937
  • Hundreogfemogtyve kroner måneden, 1939
  • Min datter Lisbet, 1944
  • Pike i sølvgrå bil, 1954

    Under pseudonym Berte Bratt (et utvalg)

  • “Hallo B 212!”, 1946
  • Søster Lise, 1947
  • Amor går på fire, 1950

    Jentebøker (et utvalg)

  • Vi og “Ellingen”, 1935
  • Trass i alt, 1953
  • Slik skal det være, Anne!, 1954
  • Alle smiler til Anne, 1955
  • Med nøkkel om halsen, 1956
  • Ina innepike, 1968
  • Ina og Ingolf, 1978

    Fagbøker

  • Sleiven er mitt scepter (kokebok under pseud. Cara Mell), 1953
  • Fra Øvregt. til Bankplasssen, 1959

    Voksen skjønnlitteratur

  • Det som icke dödar (bare utg. på svensk), Stockholm 1936
  • Det ringer langt borte (under pseud. Eddie Eng), 1947

    Bibliografier

  • Norsk forfatterskap: Nye studier i barnelitteratur, 1995, s. 124–125
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997, s. 458–459
  • bibliografi over hennes tyske forfatterskap finnes i Norsk barnebokinstitutt

    Ikke-utgitt materiale

  • Manus til radioprogrammene Piketimen i Bergen kringkaster finnes i Norsk barnebokinstitutt
  • Stud. 1887 (Andreas Saxegaard), 1918 og 1937
  • HEH 1938 (Andreas Saxegaard)
  • Stud. 1894 (Christian Mohn), 1946
  • Stud. 1925, 1950
  • Børnenes hvem skrev hvad, København 1974, s. 158
  • Lexikon der Kinder- und Jugendliteratur (Bratt, Berte), bd. 1, Basel 1975
  • Vem är vem i barn- och ungdomslitteraturen, Stockholm 1984, s. 218
  • R. Kvaale: Kvinner i norsk presse gjennom 150 år, 1986
  • A. de Vibe: “Mellom romantikk og realisme i 1930-årenes amatørteater”, i Norsk kvinnelitteraturhistorie, bd. 2, 1989, s. 189–190
  • K. B. Vold: “Annik Saxegaard (1905–1990)”, i Barnelitteratur i mellomkrigstida, Norsk senter for barneforskning. Rapport nr. 22, Trondheim 1991, s. 101–110
  • d.s.: “Om og for 'selverhvervende kvinner i den lavere lønningsskala'. På leting etter Annik Saxegaard – journalisten og forfatteren”, i Nye studier i barnelitteratur, Norsk senter for barneforskning. Rapport nr. 41, Trondheim 1995, s. 97–125
  • T. Birkeland, G. Risa og K. B. Vold: Norsk barnelitteraturhistorie, 1997, s. 135–138 og 222–223
  • I. C. Herzog: “[...] hvorfor snakkes der hånlig om 'happy end' [...]?” Ungpikeboken – populær litteratur eller populærlitteratur, h.oppg. UiO, 1997