“klok kone”. Foreldre: Gårdbruker Johan Eriksen Viker (f. 1757) og Bastine Guttormsdatter (f. 1768). Gift 1) med pedell Sæther; 2) 1825 med gårdeier Lars Bastian Nielsen (1797–1861). Svigermor til Carl Anthon Paaske (1827–1911; se NBL1, bd. 10).

I en tid da hjelp fra utdannede leger var en sjeldenhet, ble “kloke” koner og menn ofte brukt som erstatning. Få utøvere av folkemedisin har gjort seg mer kjent enn “Mor Sæther”, som hun ble kalt.

Vi vet ikke stort mer om hennes barndom og unge år enn at hun vokste opp på gården Vestre Viker i Brandval i Solør sammen med seks søsken. Hun drog som ganske ung til Christiania for å søke tjeneste. Her ble hun gift med en herr Sæther, som skal ha vært pedell eller vaktmester ved Anatomikammeret ved det nyopprettede universitetet. Pussig nok nevnes aldri herr Sæthers fornavn, og det lar seg heller ikke bekrefte at han noen gang var ansatt ved universitetet.

Anne Sæther må ha vært glødende interessert i medisin og kunne ha blitt en god lege dersom hun hadde levd et halvt århundre senere. Ved Anatomikammeret kom hun i kontakt med prosektor dr. Jens Essendrop Knoph, som gav henne litt anatomiundervisning og lånte henne bøker om anatomi, mot at hun hjalp til med forefallende arbeid.

Trolig ble Anne Sæther enke eller skilt etter få år, for 1825 giftet hun seg med Lars Bastian Nielsen. Fire år senere overtok ekteparet Vinkelgaten 17 i Pipervika, som den gang lå utenfor selve byen, og her ble hun boende resten av livet. Sammen drev de eiendommen som et gårdsbruk, hvor de hadde opptil 20 kuer. Det ble sagt at når kong Karl Johan var i byen, skaffet Mor Sæther smøret til det kongelige taffel.

Hun tok også inn losjerende studenter, bl.a. sin fetters sønn, Ole Schulerud fra Grimstad, og hans venn, apotekerlærlingen Henrik Ibsen. Også bondepolitikeren John Neergaard – Olabokas forfatter – bodde hos henne, og hos ham møttes stortingsmenn som Ole Gabriel Ueland og andre opposisjonelle, slik at man kalte disse sammenkomstene for “det private Storting”.

I Vika drev Anne Sæther sin “legevirksomhet” for både dyr og mennesker. Hun brukte gården som et slags sykehus, og en tid hadde hun ikke mindre enn 19 spedalske i kur, etter kongelig godkjennelse. Naturlig nok var noen av byens leger lite fornøyde med hennes virksomhet, som de mente var i strid med kvakksalverloven av 1794, som forbød personer uten formell medisinsk utdanning å ta syke i kur. Anne Sæther ble tiltalt og dømt til soning på vann og brød i Tukthuset 1836, 1841 og 1844. Under den siste rettssaken kom det nærmest en folkeaksjon i gang for å redde henne, og hennes anke til Høyesterett førte frem. For det var ikke bare allmuen som brukte henne, men også folk fra de høyeste sosiale lag, bl.a. stattholder Severin Løvenskiold.

Mest kjent av Mor Sæthers mange tilhengere er vel Henrik Wergeland, som hun var blitt kjent med i 1830-årene, da han deltok på de politiske møtene i hennes hus. Hun besøkte ham og gav ham medisin, både mens han var innlagt på Rikshospitalet våren 1845, og etter at han var utskrevet som “uhelbredet”. I et brev til sin far skrev han: “Saa meget er visst at jeg, efter at ha git mig i Moer Sæthers Cuur og kom hjem, har faaet dermed friskere Udseende og Vigør tilbage.” Han takket henne med det velkjente diktet Muelig Forvæxling.

Anne Sæther var forholdsvis velstående og dertil kulturelt interessert. Det var ingen mystikk eller overtro forbundet med hennes kurer. Hun hadde en rekke oppskrifter på legemidler som også legene gjorde bruk av, både en “kjertelolje” og en “giktsmørelse”, som var i salg på apotekene til langt inn på 1900-tallet.

Da hun til sist fikk en svulst i bukhulen og ble operert (uten bedøvelse), lå hun med et speil og fulgte interessert med under inngrepet. Hun døde kort etter av “Werk i Ryggen” – trolig spredning av kreft – og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Christiania.

  • K. Haugholt: “Mor Sæther”, i St. Hallvard 1958, s. 270–287
  • O. Bø: Folkemedisin og lærd medisin, 1973
  • P. Holck: Norsk folkemedisin, 1996
  • kirkebøker, skifterettsprotokoller og folketellingslister i RA
  • Litografi av Gottlieb Friedrich Fehr, u.å.; gjengitt i Holck 1996 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 181