Pietistisk forkynner. Foreldre: Ukjente. Ugift.

Anne Margrethe Ingebrigtsdatter er kjent fra den uro som hennes bibeltimer og oppbyggelige samlinger i Sanden i Trondheim gav støtet til høsten 1740, og den religiøse virksomhet som hun hadde utfoldet i de umiddelbart foregående år.

Det har ikke lyktes å bringe hennes opprinnelse eller hennes øvrige biografi på det rene. Derimot er det et rikt kildemateriale om hennes virksomhet og begivenhetene omkring den, særlig i desember måned 1740. Om henne selv brukes da uttrykket at hun er en “aldrende og stille Pige”. Ellers vet vi bare at hun 1742 bodde til leie i Ole Andersen Oudbagens hus i Vår Frue sogn, og at hun “er u-gifft og Ærnærer sig Lovlig med Qvinde Arbeide”.

Ifølge vitnemål fra sognepresten i Vår Frue, Niels Tønder, hadde Anne Margrethe i flere år holdt kristendomsundervisning “for nogle faa Børn og nogle faa voksne Mennesker” som uoppfordret skulle ha kommet til hennes bolig i Sanden. På senhøsten 1740 hadde disse oppbyggelige samlingene, som ble holdt på søndagskveldene, vakt pøbelens oppmerksomhet. Flere søndager på rad hadde en stor folkemengde samlet seg i den smale gaten og laget kvalm, og dette kunne ikke myndighetene se på uten å reagere. Tønder advarte mot å sette ut vakt av soldater og brannfolk ved huset. Det ble likevel gjort, og tumultene ble voldsomme, ifølge rapporten til magistraten. Det virker som om spetakkelet hadde to innslag: Det ene var pøbel som var ute etter bråk og moro, det annet var folk som ville forsvare en kvinne av folket som drev med noe prisverdig som de mente at myndighetene ikke burde legge seg borti. Myndighetene viste på sin side til en kongelig forordning fra 1706 mot “at holde Konventer, som alene tilkommer Øvrigheden at hæmme, rette og lade straffe”.

Noe av det interessante ved Anne Margrethes virksomhet er at vi her møter en kristelig legmannsvirksomhet utenfor myndighetenes kontroll, noe som vi bare kjenner noen ytterst få eksempler på i kildene, men som nok har vært en del utbredt, særlig i de større byene. Det lille vi vet, tyder på at enkeltpersoner og små grupper som har holdt seg godt skjult for øvrigheten, har drevet en religiøs virksomhet som delvis samsvarte med den offisielle lutherdom og delvis brøt med den.

Anne Margrethe Ingebrigtsdatter var ikke alene om å opptre som religiøs leder og forkynner omkring 1740. I Christiania drev borgerdatteren og herrnhuteren Catharina Maria Freymann skole og forsamlingsvirksomhet; hun ble senere landsforvist på grunn av dette. I Trondheim lyktes det nok myndighetene å kneble aktiviteten i Sanden, og Anne Margrethe Ingebrigtsdatter gled inn i den anonymitet som hun dukket frem fra.

Vanligvis har hennes virksomhet vært regnet som herrnhutisk, men muligens bør den regnes som mer alminnelig pietistisk, bl.a. ut fra at presten Tønder godkjente og (med biskopens samtykke) støttet hennes arbeid. Det foreligger dessuten et merkelig håndskrevet aktstykke i Gunnerus-biblioteket i Trondheim med følgende påtegning: “Denne piéce er udstrøed i Tronhiem i Aaret 1736 paa et sted kalded Sanden, hvor gemene folk boer, og adskillige Sanctulæ eller smaae Helgener havde forsamlet (sig).” Dette aktstykket har ikke noe herrnhutisk preg, men er heller nokså allment pietistisk. Herrnhutismen kom for øvrig til Norge 1737, så Anne Margrethes virke står iallfall i en noe eldre sammenheng.

  • Manuskript (qMs 116d) av ukjent forfatter, i Gunnerus-biblioteket, DKNVS, Trondheim
  • T. Lysaker: Trondhjems stift og Nidaros bispedømme 1537–1953, bd. 1, Trondheim 1986
  • P. Øverland: Kortere avhandlinger om Brødremenigheten i Norge, Trondheim 1987
  • S. Supphellen: Innvandrernes by, bd. 2 i Trondheims historie 997–1997, 1997, s. 239–240