Slektsarven fra det tradisjonsrike Telemark gav alle Anne Grimdalens skulpturer en egen jordnær karakter, uttrykt gjennom en streng og enkel form. Hun har fått en særpreget plass i norsk skulpturhistorie, ikke minst på grunn av utsmykningen på vestfasaden i Oslo Rådhus.
Anne Grimdalen vokste opp som en av 10 søsken på den tradisjonsrike slektsgården Grimdalen i Skafså øverst i Telemark. Hun fikk en solid landsens oppdragelse og kom tidlig med i arbeidet på den tungdrevne fjellgården. Grimdalsætten er en gammel kunstnerslekt, som har fostret rosemalere, treskjærere, sølvsmeder, diktere, spelemenn og kvinner med prydsøm og kunstvev. Morfaren hadde vært sølv- og kunstsmed, og moren vevde. Anne tegnet og malte litt og lærte som 18-åring rosemaling og treskurd hos Gro Kvipt i Fyresdal.
Under stor tvil søkte Anne Grimdalen seg inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) høsten 1922. Ved hjelp av en halvdags huspost slet hun seg gjennom de første byvintrene. Hun begynte som elev i skolens tegneklasser, men det var først som elev i modellerklassen på SHKS (1922–26), med leiren i hånden, at hun opplevde at det var skulptur som skulle bli hennes fremtid. Hun følte spesielt gleden ved å gjengi dyrekroppen. Dyrene hjemme på gården og livet i skog og mark hadde gitt henne motiver for hele livet. “Dyri med sin formfagre skapnad og dei plastisk mjuke rørslone seier meg så mykje om den ekte og opphavelege livsgleda.”
1926 kom Anne Grimdalen inn på Kunstakademiet og var elev av Wilhelm Rasmussen frem til 1928. Hun debuterte på akademiets vårutstilling med en byste av Elliot Kvalstad. Et bestillingsverk for Tilla og Otto Valstad i Asker, noen bjørnunger, var den første av en rekke stadig skiftende fremstillinger av det Anne selv kalte “det godslege skogsdyret med dei plirande augo i den bufslege skallen”. Fra 1928 deltok hun årlig på Høstutstillingen, og 1931 kjøpte Nasjonalgalleriet den lille bronseskulpturen Gjenta på hesten.
1930 og 1933, bl.a. med Houens legat, fikk Grimdalen anledning til et opphold i København hvor hun studerte dyrene i den zoologiske hagen og arbeidet på atelieret hos professor Einar Utzon-Frank. Hun laget bl.a. Hylende ulv, som viser en ytterligere stilisering av den stramme formen som skulle utmerke hennes skulpturer av både dyr og mennesker. Hun skapte også en rekke fine karakterstudier i de mer naturalistisk utførte portrettbystene, som bl.a. bysten av Tore Hamsun, av moren Gunnhild Grimdalen og av Tilla Valstad.
Med pengestøtte fra gode venner og enkelte oppdrag kunne hun etter hvert foreta studiereiser til Italia, Tyskland, Hellas, Paris og London. På vei hjem fra Italia 1934 ble hun syk og fikk diagnosen svakt hjerte. Dette skulle senere stadig plage henne og tvinge henne til uker med rekreasjon. Men så snart hun følte seg frisk, var hun på reisefot eller i arbeid igjen.
1938 vant hun, til sin store overraskelse, konkurransen om noen av de viktigste utsmykningsoppgavene ved Oslo Rådhus. Hun arbeidet med disse under hele krigen, delvis med atelier i rådhuset. Uro med flyalarm og mørklegging og bl.a. tyskernes forsøk på å få henne med i Rådet for kunst og kultur, sendte henne hjem til Skafså, hvor hun arbeidet til freden kom. 1947 var Dyrefontenen ferdig, hugd i granitt med 16 dyrerelieffer og fiskemosaikk i fontenebunnen. Fontenen er enhetlig og dekorativ i sterkt stilisert form og står i kraftig kontrast til den tunge rytmen i Tømmerfløtere, det store relieffet på veggen bak. Den fem meter høye rytterstatuen av Harald Hardråde oppe på vestveggen har den samme stramme, enkle formen som hevder seg så godt mot rådhusets strenge mursteinsarkitektur. For disse arbeidene fikk Anne Grimdalen Kongens fortjenstmedalje i gull 1950.
Etter hvert kom ca. 40 til dels store skulpturer av Anne Grimdalen i offentlig eie, bl.a. monumentet over Magnus Brostrup Landstad i Seljord, dikterpresten Anders Hovden i Ørsta og Håkon den gode – stor, forenklet og frontal – i Fitjar. Hennes dyreskulpturer vant stor anerkjennelse og ble innkjøpt til Nederland, Frankrike, USA, Danmark, Sverige og Finland. Hun var representert på en rekke utstillinger i inn- og utland bl.a. i Düsseldorf 1935, verdensutstillingen i Paris 1937 og i Reykjavík 1954.
“Eventyrgjenta i norske kunsten” kalte vennen Henrik Sørensen henne, men det var Anne Grimdalens ukuelige vilje, store arbeidsglede og urokkelige gudstro som bar henne gjennom slit, sykdom og dårlig økonomi. Først 1959 fikk hun kunstnerlønn, da hun egentlig ikke lenger trengte det. Et festskrift med 2000 gratulanter med kong Olav i spissen hyllet henne på 60-årsdagen, som hun feiret i Spania med et halvår med hvile og rekreasjon. Høsten 1961, under arbeid i atelieret, sviktet hjertet for godt. Hun er gravlagt ved Skafså kirke.
Etter en landsomfattende innsamling, med tilskudd fra kommune, fylke og stat, ble de eldste bygningene på slektsgården restaurert, og Grimdalstunet med ca. 300 avstøpninger av hennes arbeider åpnet i Skafså 1973.