Sanger (sopran) og sangpedagog. Foreldre: Lege Harry F. Brown (1886–1945) og Mary A. Wiggins (1887–1939). Gift 1) 1931 med Floarda Howard, ekteskapet oppløst 1937; 2) 1939 med dr. Jack Pettit, ekteskapet oppløst 1946; 3) 1948 med skihopper, forfatter og naturfotograf Thorleif Schjelderup (1920–2006), ekteskapet oppløst 1969.

Anne Brown ble berømt etter sin debut som Bess i Gershwins Porgy and Bess, en rolle som var skrevet for henne. Hun bosatte seg i Norge 1948 og ble samtidig norsk statsborger.

Moren var hennes første lærer i sang og klaver. Da hun søkte opptak ved hjembyens konservatorium ble hun nektet studieplass pga. sin hudfarge. Som første fargede student studerte hun ved The Juilliard School of Music i New York 1926–34. Hennes sanglærer under studietiden var Lucia Dunham. Fra 1942 studerte hun i perioder med Lotte Lehmann og Elisabeth Schumann. Dette førte til at hennes mangeårige lærer Mrs. Dunham ikke ønsket å arbeide mer med henne.

Da det ble søkt etter fargede sangere til Porgy and Bess, meldte hun sin interesse, og Gershwin skrev rollen Bess for henne. Operaen hadde premiere i Boston 3. september 1935 og ble senere spilt i en rekke i byer i USA; hun spilte Bess mer enn 600 ganger i forskjellige oppsetninger. Suksessen som Bess gjorde henne berømt og ble starten på en tjue år lang internasjonal karriere som sanger. Hun gjorde også suksess i Broadway-produksjonen Mamba's Daughters, sammen med bl.a. Ella Fitzgerald. 1941 sang hun tittelrollen i en modernisert versjon av Den skjønne Helene i Connecticut.

I perioden 1942–46 turnerte hun i Amerika og Canada, og hadde 50–60 konserter i året. 1946 tok hennes agent initiativet til en turné i Europa, hvor hun bl.a. hadde konserter i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo. I forbindelse med turneen gjorde hun også en kritikerrost forestilling av Porgy and Bess i København. Under europaturneen året etter møtte hun Thorleif Schjelderup. De giftet seg 1948, og hun flyttet til Norge og ble norsk statsborger.

1949 spilte hun Bess på Stora Teatern i Göteborg. Året etter ble hun engasjert av teatersjef A. O. Normann på Oslo Nye Teater (ONT) til å synge i Menottis Telefonen og Mediet. Forestillingen ble senere gjentatt på Stadsteatern i Stockholm. 1952 ble Menottis Konsulen satt opp på ONT. For rollen Magda Sorel i Konsulen fikk Anne Brown Musikkritikerprisen det året. Samme året var hun på en konsertturné i Indonesia, og sang bl.a. i en opera av L. Foss på teateret La Fenice i Venezia. 1953 sang hun heksen i Purcells Dido and Aeneas i Kirsten Flagstads avskjedsforestilling på ONT. Samme året hadde hun en stor europaturné. 1954 sang hun i Menottis opera Amahl i Oslo, og konserterte i Sør-Amerika; bl.a. sang hun tittelrollen i Tosca i Santiago.

Sesongen 1955/56 ble et vendepunkt i hennes karriere. I flere år hadde hun vært plaget av astma. Etter en konsert i Barcelona avbrøt hun Spania-turneen, og kansellerte alle konserter for resten av året for å restituere seg. Etter lengre tids sykdom og behandling måtte hun imidlertid oppgi tanken på å komme tilbake som sanger. Dette førte henne over i regiarbeid og undervisning. Ved Den Norske Opera har hun satt opp Tosca på turné, og 1968 Porgy and Bess på hovedscenen. Samme år regisserte hun Porgy and Bess i Toulouse i Frankrike, 1968/69 satte hun opp operaen ved sju ulike teatre i Frankrike. Sangere som deltok i disse forestillingene fremhever Anne Browns særlige dyktighet i personinstruksjonen. 1986 regisserte hun Madame Butterfly i Trondheim.

Hun har vært lærer i sang og deklamasjon ved Statens Teaterskole. En kort periode underviste hun også i scenefag ved Statens Operahøgskole. Innsikt i ulike musikalske sjangere har vært noe av Anne Browns styrke og særpreg som pedagog.

Det var som konsertsanger hun markerte seg sterkest. Hun var en stor interpret, med en finslipt teknikk og stor musikalitet. For sin innsats har hun mottatt priser og utmerkelser: Æresborger av Göteborg, Oslo bys kulturpris 1990, æresborger av New Orleans 1991 og av Baltimore 1998, og The George Peabody Medal for Outstanding Contributions to Music in America fra The Johns Hopkins University 1998 – universitetet hvor hun 70 år tidligere var blitt nektet studieplass. 2000 ble hun tildelt Norsk kulturråds ærespris.

  • Sang fra en frossen gren, selvbiografi, 1979
  • A. Brown: Sang fra en frossen gren, 1979
  • anmeldelser og intervjuer i norske aviser 1955–98
  • intervju med Anne Brown 15.1.1999