Komponist og pianist. Foreldre: Forretningsmann Anton Ørbeck (1866–1927) og Inga Louise Larsen (1874–1948). Gift 2.12.1939 med ingeniør Helge Smitt (25.6.1906–3.2.1985), sønn av lege Jens Holmboe Smitt (1873–1940) og Claudine Krüger (1877–1933).

Anne-Marie Ørbeck var en av Norges høyt profilerte komponister på 1900-tallet. Som første kvinne her til lands skrev hun en symfoni for stort orkester. Den kom et stykke ut i hennes karriere. Før det hadde hun skapt seg et betydelig navn som pianist.

Hun var yngst i en søskenflokk på fire, som alle spilte; broren Gunnar Ørbeck ble en kjent fiolinist. Som 19-åring kom Anne-Marie til Berlin, hvor hun ble elev av den russiskfødte pianisten Sandra Droucker, en personlighet som ble av største betydning for hennes kunstneriske utvikling. Samtidig studerte hun komposisjon med Marc Lothar.

Men det var pianist hun ville bli, og 1933 hadde hun en vellykket debut med Filharmonisk Selskaps orkester i Oslo. Allerede her viste hun seg som komponist med egenkomponerte kadenser til Haydns Klaverkonsert i D-dur. Videre studier med Droucker og Lothar resulterte i hennes første større komposisjon, Concertino for klaver og orkester, som ble fremført i Berlin 1938 med henne selv som solist. Verket vakte oppsikt med sin friskhet, livlige tematikk og knappe, konsise form. Det ble straks satt på programmene til våre hjemlige orkestre.

Utover i 1930-årene markerte Anne-Marie Ørbeck seg som en av våre fremste pianister. Et fargerikt innslag i konsertene var hennes eget virtuose klaverarrangement av Richard Strauss' Valser fra Rosenkavaleren, likeledes hennes klassisk stilsikre kadenser til Mozarts og Haydns klaverkonserter.

Sammen med ektemannen Helge Smitt bosatte hun seg i Bergen 1940. Krigen og etter hvert omsorg for en sønn gjorde at konsertvirksomheten avtok og gav mer rom for komponering. Hun fullførte nå sitt største verk, Symfoni i D-dur, som ble urfremført i Bergen 1954. Dermed skrev Anne-Marie Ørbeck seg inn i norsk musikkhistorie som vår første kvinnelige symfoniker. Symfonien viser klart hvilken retning hun stod for: I et moderat modernistisk tonespråk står den på tonal grunn, klassisk i formen og med en varm, frodig melodikk – et av Anne-Marie Ørbecks kjennemerker.

I 1950-årene reiste hun ut for videre studier i komposisjon, først med Nadia Boulanger i Paris, senere, med støtte av Statens kunstnerstipend, med den radikale Hanns Jelinek i Wien for å gjøre seg kjent med tolvtoneteknikken, en komposisjonsteknikk hun med et åpent sinn tilegnet seg, men som aldri skulle bli hennes uttrykksform. Selv sa hun: “Melodien som griper og fengsler – mangler den, hva hjelper det med alle de tekniske finessene?” Sangen fikk en bred plass i hennes produksjon: 28 romanser og viser, salmemelodier og flere korverk, blant dem Ovspel til tekst av Hans Henrik Holm, premiert av Sällskapet Muntra Musikanter i Helsingfors 1952. Samme dikter inspirerte henne til sangsyklusen Vonir i blømetid, premiert av Norsk Komponistforening 1942. Av andre norske diktere valgte hun å tonesette bl.a. Arnulf Øverland, Tor Jonsson og Aslaug Vaa.

Særlig i sangene høres ekko av norsk folkemusikk, som hun hadde et nært forhold til. Likevel gjorde hun ikke direkte bruk av den; komposisjonene er snarere gjennomstrømmet av en “nordisk” tone, som hun selv uttrykte det. Den tok hun bevisst vare på, ofte i et avansert tonespråk understøttet av dristige klangkombinasjoner. Mer kontinental er hun i Pastorale og Allegro for fløyte og strykeorkester, fra tiden etter studiene i Paris, et verk med store utfordringer til soloinstrumentet, som hun setter i klart relieff til strykerne. I den innledende, improvisatorisk pregede Pastorale-delen er melodien, i en fri tonal stil, det bærende element.

At den eksperimentelle samtidsmusikken ikke var Anne-Marie Ørbecks vei, gav hun uttrykk for i et intervju på eldre dager: “Mest bekymrer det meg at den fjerner seg fra det menneskelige.” Selv kalte hun seg pianist. Men allerede 1938, etter urfremføringen av Concertino i Berlin, ble hun – som en av våre første kvinnelige komponister – tatt opp som medlem i Norsk Komponistforening.

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Orkesterverker: Concertino for klaver og orkester, 1938
  • Melodi. Miniatyrsuite, 1940
  • Symfoni, 1945
  • Runemarsjen, 1946
  • Pastorale og Allegro for fløyte og strykere, 1959
  • Klaververker: Konsertarrangement over R. Strauss' Valser fra Rosenkavaleren, 1935
  • Kadenser til klaverkonserter av Haydn og Mozart. Sonatine, 1967
  • Valse piccante, 1971
  • Marcia indomabile, 1973
  • Fiolin og klaver: Norsk springar, 1928
  • Melodi, 1931
  • Sanger: Vonir i blømetid, 7 sanger til dikt av H. H. Holm, 1942
  • So rodde dei fjordan (tekst: A. Vaa), 1954 (også for orkester)
  • Vill-Guri (tekst: T. Jonsson), 1955 (også for orkester)
  • I berget, 1955
  • En hustavle (tekst: A. Øverland), 1957
  • Sne (tekst: A. Øverland), 1959
  • Staresong (tekst: I. Krokann), 1964
  • Korsanger: Ei malmfuru (tekst: H. H. Holm), 1946
  • Ovspel (tekst: H. H. Holm), 1952
  • Vårt land (tekst: A. Øverland), 1954
  • Sommernatt (tekst: A. Øverland), 1956
  • Salme om kunsten (tekst: L. Kvalstad), 1964
  • Fullstendig verkoversikt finnes i Musikkinformasjonssenteret, Oslo (www.mic.no)
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 1971
  • intervju i BTid. 26.1.1971
  • CML, bd. 6, 1980
  • J. Neufeld: Anne-Marie Ørbeck som romansekomponist, h.oppg. UiO, 1982
  • intervju i Adr.av. 21.4.1990
  • N. Skreien: “Norges første kvinnelige symfoniker”, i Amoroso nr. 5, 1996
  • nekrolog i Aftenp. 7.6.1996
  • biografi i Musikkinformasjonssenteret, Oslo