Jurist og embetsmann. Foreldre: Lensmann og fanejunker Per Schei (1872–1960) og Johanne f. Schei (1874–1963). Gift 1936 med Karin Randi Bache-Wiig (26.12.1910–26.11.1996), datter av ingeniør Thomas Bache-Wiig (1878–1971) og Emmy Witt (1883–1970). Bror av Nikolai Schei (1901–85).

Andreas Schei var høyesterettsdommer fra 1946 og landets første sivilombudsmann 1962–74.

Schei tok fransk artium ved Lycée Corneille i Rouen 1922 og deretter norsk juridisk embetseksamen våren 1926. Han var en kort tid sakfører i Førde, deretter dommerfullmektig 1926–29 og ble så ansatt som sekretær i Justisdepartementet 1929. I disse årene gikk karrieren langsomt i departementene, selv med glimrende karakterer til embetseksamen, og Schei fortsatte som sekretær til 1939, da han ble utnevnt til sjef for det juridiske kontor i det nyopprettede Forsyningsdepartementet. 1941 ble han konstituert ekspedisjonssjef i Næringsdepartementets allminnelige avdeling, men gikk 1942 ut av departementet og ble juridisk konsulent i Norsk Brændselolje A/S, hvor han var til frigjøringen. Da ble han ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, men ble allerede året etter utnevnt til dommer i Høyesterett.

1962 ble Schei valgt som Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmann), et verv han innehadde i tre perioder, til han 1974 ble etterfulgt av Erling Sandene.

Schei gjorde et pionerarbeid med å bygge opp ombudsmannsinstitusjonen, som var ny i Norge. Den ble utformet etter mønster fra danske, finske og svenske forbilder, og ombudsmannsordningen er senere fulgt opp i en rekke land. Ordet er endog tatt opp i Oxford English Dictionary. Som sivilombudsmann skulle han både være vokter av samfunnsborgernes rettigheter og bidra til å gjøre forvaltningen bedre. Med sine 20 års erfaring fra forvaltningen og 16 år som medlem av rikets øverste domstol, og for øvrig også med sin nøkterne og strengt saklige personlighet, hadde Schei det beste grunnlag for den vanskelige oppgave det var å få ombudsmannsordningen effektivt inkorporert i det norske styringssystem, spesielt når det gjaldt virksomheten i stats- og senere også kommunalforvaltningen og å avklare ombudsmannens kompetanse i forhold til andre berørte offentlige organer.

I sine erindringer Menigmann og myndighetene gir Schei et levende bilde av de mange forskjellige klager som bringes inn for ombudsmannen. Antallet lå i hans tid på omkring 1300 i året i gjennomsnitt, og gjennomsnittlig førte rundt 30 % av klagene frem.

Schei ble også brukt i arbeidet med offentlige utredninger og var medlem av Desentraliseringskomiteen (1947), leder av utvalget om domstolenes rekruttering og dommernes utdannelse (1970), Loran C-utvalget (1975) og utredningen om ombudsmannsordningen (1978), Erstatningsnemnden for sammenslutningen av Oslo og Aker, og Norsk presses tvistenemnd.

Andreas Schei var en fremragende jurist og nøt stor anseelse blant kolleger. Han var interessert i språk — særlig norsk språk — og utviklingen av det. I alt han skrev la han stor vekt på god formulering og enkel språklig utforming. Schei var friluftsmann på sin hals og bevarte livet igjennom en sterk tilknytning til Sunnfjord og slekten der.

Schei mottok storkorset av St. Olavs Orden 1972. Sønnen Tore Schei ble høyesterettsdommer 1986 og høyesterettsjustitiarius 2002.

  • Statsstøtten til kommunene, 1936
  • Kommunestyring i bygdene, 1938
  • Bestemmelser om rasjonering og forsyning (sm.m. K. Tvedt), 1941
  • Naustdal Sparebank 50 år, 1952
  • Statsrettslige emner (sm.m. T. Eckhoff og I. Wilberg), 1969
  • Menigmann og myndighetene, erindringer, 1976
  • Stud. 1922, 1951
  • HEH, 1979, 1984