Industrigründer. Foreldre: Smedmester Halvor Thune (1818–70) og Jensine Maren Johanne Tveta (1825–1906). Gift 1.6.1874 i Christiania med Marie Louise Thoresen (22.5.1855–13.9.1927), datter av amtsgartner Eduard Theodor Thoresen (1826–99) og Marie Martine Hesselberg (1825–93).

Andreas Lauritz Thune grunnla Thunes mek. Værksted, som produserte lokomotiver og maskiner til industrien.

Halvor Thunes smedverksted i Rosenkrantz gate i Christiania representerte i 1850- og 1860-årene overgangen mellom håndverk og industri. Den hånddrevne dreiebenken, et lite vidunder da den ble anskaffet 1854, gjorde at smia med en viss rett kunne kalles mekanisk verksted. Og da verkstedet fikk oppdraget å utstyre Frydenlunds Bryggeri med bryggekjeler og annet utstyr, var det mange som måtte dra sveiven på dreiebenken, også Thunes eldste sønn, Andreas Lauritz.

Han gikk i lære i farens verksted og tok deretter tegneutdannelse, foruten mer teoretisk teknisk utdannelse ved Horten Tekniske Skole (eksamen 1868). To år senere døde faren, og 1871 overtok Andreas verkstedet, bare 23 år gammel. Generasjonsskiftet i verkstedet markerte for alvor industriens inntreden. Andreas hadde allerede i 1860-årene studert dampmaskinteknologi i Stockholm, og 1874 hadde også hans verksted fått sin egen dampmaskin – i nye lokaler i Ruseløkkveien. I tiårene som fulgte, vokste virksomheten og la under seg stadig større områder, og Thunes verksted i Vika ble et kjent landemerke. Over hundre ansatte fremstilte ploger, harver, maskindeler og dampkjeler.

Thune blir beskrevet som svært arbeidsom. Hans ønske om stadig å lære nye ting vises bl.a. ved det store antall utenlandsreiser han gjorde gjennom hele sitt liv. Thune engasjerte seg også i organiseringen av verkstedbransjen. Han tok 1889 initiativet til dannelsen av De Mekaniske Værksteders Forening, som 1908 gikk inn i Mekaniske Værksteders Landsforening. Han var også medstifter av Den norske Fællesforening for Haandværk og Industri og formann i Kristiania Haandværks- og Industriforening.

Ved århundreskiftet hadde verkstedet i Vika nådd grensen for ytterligere utvidelser. Samtidig hadde industrialiseringen av Norge skutt fart, og nye og større maskiner krevdes. Norges Statsbaner ønsket Thune som en av to faste leverandører av lokomotiver. Thune ville levere, og 1902 var hele verkstedet flyttet ut av byen, til Skøyen i Aker. På 26 mål, med jernbanespor rett inn på anlegget, kunne 300 ansatte gå i gang med produksjon av lokomotiver, kraftturbiner, papirmaskiner og annet som det moderne Norge hadde behov for. Bedriften ble omdannet til aksjeselskap med Andreas Lauritz Thune som administrerende direktør og hovedaksjonær. Sønnen Sverre Thune (1877–1946) var nå kommet tilbake fra tekniske studier i Tyskland og overtok raskt driftsledelsen. Ved den store jubileumsutstillingen på Frogner 1914 spilte Thune en fremtredende rolle. Selv var han viseformann i utstillingskomiteen; verkstedet leverte bl.a. dampkraftverket som drev utstillingens elektriske anlegg og stilte ut flere av sine produkter, bl.a. fullt utstyrte lokomotiver.

Den første verdenskrig bød på høykonjunktur og nye oppgaver, bl.a. produksjon av dieselmotorer og en ordre på undervannsbåter (som imidlertid aldri ble igangsatt). Omskiftningene skapte også grunnlag for helt nye strukturer, og 1917 ble Thunes mek. Værksted slått sammen med bl.a. Hamar Jernstøperi til Norsk Maskinindustri. Men allerede tidlig på året hadde Andreas Lauritz Thune trukket seg fra den daglige ledelsen av bedriften. Helsen var blitt dårlig, men han forble direksjonsformann inntil han døde 1920.

Andreas Lauritz Thune var æresmedlem av Kristiania Haandværks- og Industriforening. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889 og til kommandør av 2. klasse 1897 og var kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull.

“Du klarer dig nok, gutten min. Vær god mod arbeiderne,” skal Halvor Thune ha sagt til sin eldste sønn på dødsleiet. Andreas Lauritz Thune bygde farens verksted opp til en moderne og stor industrivirksomhet ved hjelp av sine arbeidere, ingeniører og et land i vekst. Thunes mek. Værksted ble igjen en selvstendig virksomhet i slutten av 1920-årene, men kom i løpet av den annen verdenskrig under Kværner-konsernet. I 1970-årene flyttet virksomheten fra Skøyen, men Thune-navnet lever videre lokalt som stedsnavn. 1928 fikk Thune en vei i området oppkalt etter seg.

  • Optegnelser om Familien Thune, 1895
  • HEH 1912
  • Delphin Amundsen, 1947
  • I. Thune-Larsen: Verkseier A. L. Thunes liv og virke 1896–1920, 1948
  • H. P. Lødrup: De Mekaniske Verksteders Landsforening, M.V.L. 1889–1949, 1949
  • Y. Hauge: Om jern og hjul og drivende krefter. Boken om Thune, 1965
  • S. Grieg: biografi i NBL1, bd. 16, 1969