Forfatter. Foreldre: Skredder Sven Erik Davidsen og sypike Elen Antonsdatter (f. 1844). Gift 1913 med Elisabeth Hessler, Tyskland.

Andreas Haukland var en av våre første proletar- og rallardiktere, men store deler av forfatterskapet er sterkt preget av utvendig naturromantikk og mystikk, gjerne knyttet til Nordland.

Andreas Haukland ble født på et naustloft i Mosjøen som sønn av en fattig sypike. Sin svenske far så han aldri. Etter noen barneår i stor fattigdom ble han 8 år gammel satt bort til gården Haukland utenfor Mosjøen. Etter konfirmasjonen begynte han et omflakkende vandrerliv som kramkar og anleggsarbeider, først på Helgeland, senere også i Sør-Norge og i Sverige.

1913 giftet Haukland seg med den tyske Elisabeth Hessler. Ekteparet slo seg ned på Østlandet, hvor Haukland forsøkte seg som gårdbruker flere steder inntil han gikk konkurs 1922, og gården ble solgt på tvangsauksjon. Dagen etter auksjonen forlot ekteparet Norge for aldri mer å vende tilbake. Etter et opphold i Tyskland slo de seg ned på Capri, hvor Haukland døde av slag 1933, dagen før han ville ha fylt 60 år. Parets eneste barn, sønnen Hauk, var omkommet i en ulykke et par år tidligere.

Andreas Haukland fikk tidlig utgitt et par mindre betydelige bøker, men den egentlige debuten kom 1902 med novellesamlingen Bonsaks fortællinger. Historier fra Nordland. Samme år kom første bind av den selvbiografiske romanserien om Ol-Jørgen, Ol-Jørgens barndom. De to debutbøkene og de tre neste bøkene i serien om Ol-Jørgen – Udvé, Hvide nætter og Hjemvé – tilhører det beste Andreas Haukland har skrevet. Her er en originalitet i stoffvalget og en friskhet i uttrykket som hans påfølgende bøker skulle komme til å mangle.

Hauklands naturlyriske bøker, I de store skoge, Havet, Nybyggerhistorier, Eli Svartvatnet, Vildmarkens barn, Elg og Navar-Nils, virker i dag hule og uoriginale, men i samtiden slo de godt an både blant kritikere og lesere, og de ble oversatt til flere språk.

Haukland forsøkte seg også som samtidsdikter, men den patosfylte stilen kunne ikke skjule at personskildringen var overfladisk. 1923 begynte han på en serie romaner fra sagatiden. Heller ikke disse romanene ble vellykkede, og de ble allerede i samtiden regnet som overfladisk underholdningslitteratur.

Mot slutten av sitt liv vendte Haukland tilbake til det dramatiske selvbiografiske stoffet han hadde bygd på i sine første bøker. I romanen Flo og fjære, kanskje hans beste bok, skildrer han den såkalte engelskbrukstiden i Vefsn, perioden 1865–85, da et britisk selskap kjøpte opp og hugde ut skogene i området. Etter at de hadde drevet intensivt i 20 år, trakk de seg ut og etterlot seg et utplyndret distrikt og store sosiale problemer. Haukland selv var et barn av denne tiden og kunne gi presise bilder av den sosiale uorden og kollisjon mellom gammelt og nytt som denne perioden førte med seg. Selvbiografisk grunnlag har også hans siste bok, Landeveiens folk. Hauklands etterlatte boksamling og manuskripter oppbevares på folkebiblioteket i Mosjøen.

  • Bonsaks fortællinger. Historier fra Nordland, 1902
  • Ol-Jørgens barndom, 1902
  • Udvé, 1903
  • Hvide nætter, 1904
  • Hjemvé, 1905
  • De store skoge, 1905
  • Havet, 1906
  • Nybyggerhistorier, 1907
  • Eli Svartvatnet, 1909
  • Vildmarkens barn, 1911
  • Ormungerne, 1912
  • Elg, 1921
  • Nornene spinder, 1923
  • Helge den unge, 1924
  • Vikingefærden, 1925
  • Svik og sverd, 1926
  • Ane Marie Arnaas, 1927
  • Flo og fjære, 1929
  • Navar-Nils, 1930
  • Landeveiens folk. Av en eventyrers roman, 1933
  • T. Hanseth: Andreas Haukland. Liv og diktning, Mosjøen 1972
  • K. Jacobsen: “Forfatteren Andreas Haukland som lokalhistoriker”, i Ottar 103, Tromsø 1978
  • Maleri (brystbilde) av Hans Heyerdahl, 1913; p.e
  • Byste av Giza Gorba, 1928; p.e
  • Tegning av O. Baer, 1932; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo