Geolog og etnograf. Foreldre: Sogneprest Andreas Hansen (1816–77) og Marthe Caroline Gabrielsen (1816–70). Gift 30.3.1900 med Louise Marie Wilmann f. Egeberg (21.2.1855–18.8.1910; hun gift 1) med handelsmann Bendix Wilmann, f. 1854), datter av overrettssakfører Jens Nicolai Egeberg (eg. Olsen) (1817–73) og Charlotte Marie Louise Ullitz (f. 1823). Bror av Engvald Bertram Hansen (1843–1927; se NBL1, bd. 5).

Kvartærgeologen Andreas Hansen observerte og beskrev horisontale terrasser i løsmassene i mange dalsider på Østlandet og forklarte dem som strandlinjer i bresjøer. Han søkte også å knytte sine geologiske observasjoner til en kuriøs totalteori om den norske befolkningens historie og karakter, der geologi ble støpt sammen med fysisk antropologi, etnografi, psykologi og valgstudier til en raseteori om kortskaller og langskaller.

Hansen vokste opp i Levanger og Trondheim og tok examen artium 1875 som preseterist. Deretter studerte han realfag ved universitetet i Kristiania, ble cand.real. 1881 og arbeidet frem til 1898 først som volontør, deretter som amanuensis ved Universitetsbiblioteket. I studentdagene sognet han til et miljø av kulturradikale akademikere, opptatt av vitenskapstro, utviklingstenkning og darwinisme, med en tendens til en naturvitenskapelig determinisme. Eksempelvis forklarte han kvinnemoter utviklingsteoretisk – det var hunnens måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på for å bli valgt som partner av de sterkeste hannene.

Andreas Hansen – eller “Kun Hansen”, som han ble kalt i studietiden for å skille ham fra bl.a. Gerhard Armauer Hansen og Johan Irgens Hansen – tilhørte kretsen rundt “salongen” til historikeren Ernst Sars, havforskeren G. O. Sars og deres mor Maren. Blant hans venner og nære bekjente var forfatteren Gunnar Heiberg, litteraturforskeren Gerhard Gran og geografen Amund Helland. En forskertur med Helland til Island 1881 skal ha grunnlagt Hansens interesse for istidene og norsk forhistorie.

Som geolog kom Hansen frem til flere resultater omkring kvartærtiden som er blitt stående. Han observerte at det er utpregede terrasser og strandlinjer i mange dalsider på Østlandet. Forklaringen fant han i bresjøer, som var skapt av rester av innlandsisen, som ble liggende som en demning nederst i dalene.

Hansen nøyde seg ikke med å være en fremragende geolog. Han hadde en tidstypisk ambisjon om en helhetsvitenskap som skulle gi svar på de “store” spørsmålene, et prosjekt i grenselandet mellom kunnskapsmengde, ideologi og dilettanteri. I flere arbeider, med Norsk folkepsykologi (1899) som det mest kjente og Landnám i Norge (1904) som det mest utarbeidede, mente han å finne nøkkelen til å forstå det norske samfunnet: Historie og samtid var bestemt av forekomsten av to “raser”, kortskallene og langskallene, skilt fra hverandre ved forholdstallet mellom lengde og bredde på kraniet. Kortskallene hadde forholdsvis brede hoder, var kortvokste og gjennomgående mørkhårede; langskallene hadde smalere og mer langstrakte kranier, de var høye og lyse – Olav Tryggvason og Fridtjof Nansen ble nevnt som eksempler.

Forestillingen om kortskaller (brakykefale) og langskaller (dolikokefale) stammet i sin tid fra svensken Anders Retzius, som mente å vise at en fant disse to “rasene” fordelt utover landene rundt Østersjøen. I Norge var tanken blitt fremmet av militærlegen Carl Arbo; på basis av målinger av rekrutter ved sesjonene påviste han fysiske forskjeller mellom ulike distrikter, foruten blandingsområder. En annen sentral kraniometriker var militærlegen Halfdan Bryn.

Hansens bidrag var dels å foreslå en forklaring på den geografiske fordelingen av kortskaller og langskaller: Kortskallene skulle opprinnelig være veidefolk som holdt til ved kysten, langs iskanten, trolig innvandret fra Asia. Langskallene var et senere innvandret kriger- og jordbruksfolk som reiste inn etter bresmeltingen og som fortrengte kortskallene. Kortskallene, av Hansen kalt Gor, kom til å utgjøre trellene i det nye samfunnet, mens langskallene var Nor, de frie menn. Kortskallene dominerte på vestlandskysten, langskallene inne i fjordene og i innlandet.

Det punktet i Hansens teori som vakte mest oppsikt, var påstanden om at de to rasene – på biologisk grunnlag – også hadde ulike mentale egenskaper, som i sin tur kunne forklare både politiske og kulturelle preferanser. Her hentet Hansen inspirasjon fra den tyske psykologen Wilhelm Wundt. Hansen hadde studert hos ham i Leipzig 1881 og ble kjent både med Wundts krav om eksperimenter i psykisk forskning og hans ideer om en Völkerpsychologie, en psykisk særart for de ulike folkene. Kortskallene var da dystre, lukkede, mistenksomme, tunge, feige og konforme. Langskallene var åpne, modige, ærlige og krigerske, men også beherskede. Disse mentalitetene førte dem til ulikt partivalg i moderne tid: Langskallene foretrakk det frilynte rene Venstre, kortskallene valgte det pietistiske Moderate Venstre eller Høyre, et parti som på Østlandet imidlertid også fikk støtte av en del langskaller. Hansen mente at en ville kunne bevise vitenskapelig at også fargesans og musikksmak fulgte raseskiller: Langskallene foretrakk fele, durtoner og fargene rødt og gult, kortskallene moll, orgel og helst blått.

Hansens teorier ble møtt med motinnlegg. De statistiske sammenhengene mellom fysiske trekk som skalleform og kroppslengde ble anfektet, og det ble lansert historisk-sosiale motforklaringer på valgkartenes mønstre. Hansen var slik sett en omstridt, men ikke diskreditert forsker. 1908 ble han statsstipendiat for å studere den norske befolkningens historie og antropologi, og 1910 ble han innvalgt i Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskabs-Akademi). I NBL1 gikk geografiprofessoren Werner Werenskiold god for Hansens “enestaaende kombinationsevne og skarpsindighet, forbundet med et like sjeldent kjendskap til den videnskabelige litteratur”.

Teoriene i Norsk folkepsykologi levde videre, og boken kom i nye opplag 1934 og 1943. Lenge etter den annen verdenskrig var det ikke uvanlig i bygdebøker av den litt eldre typen å ha med avsnitt om fysisk antropologi som forklaring på påståtte karaktertrekk i lokalbefolkningen.

Forskerne innen fysisk antropologi var ikke nødvendigvis aktive rasister, i den forstand at de hevdet en rases overlegenhet over en annen. Hansen forsikret selv at han var «minst 3/4 kortskalle». Og forskerne kunne – som Hansen – være både kreative og samvittighetsfulle vitenskapsfolk, som ikke manipulerte data for å komme frem til ønskede konklusjoner. De ble akseptert i det gode, vitenskapelige selskap. Nettopp derfor eksemplifiserer Hansen hvordan et helt vitenskapelig miljø kunne styres av grunnleggende paradigmer som en tok mer eller mindre for gitt, i dette tilfellet en biologisme – en tro på at naturgitte trekk overbestemte mennesker, historie og samfunn. Etter erfaringene fra nazismen ble slike tanker illegitime. Det mest tankevekkende i Hansens vitenskapsbiografi er kanskje ikke disse generasjonenes fordommer; det er spørsmålet om hva vi ikke ser av våre egne fordommer.

    Geologi (et utvalg)

  • Strandlinje-studier (dr.avh.), 1891
  • The glacial succession in Norway, i The Journal of Geology februar 1894
  • Om “strandfladen”, i Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 17, 1895
  • Skandinaviens stigning, i NGU Årbok 1900
  • Fra istiderne. Vest-Raet, NGU Meddelelser 54, 1910
  • Fra istiderne. Sørlandet, VSK SKr. I 1913 nr. 2, 1913
  • Bre og biota, DNVA Skr. I 1929 nr. 5, 1929

    Fysisk antropologi

  • To racer i Norge, i Nyt tidsskrift 1894
  • Om indvandringen i Skandinavien, i Det Norske geografiske selskabs aarbog 1890–1891, 1891, s. 23–47
  • Norsk folkepsykologi. Med politisk kart over Skandinavien, 1899 (først trykt i Ringeren 1898)
  • Menneskeslægtens Ælde, 5 bd., 1894–99
  • Landnám i Norge. En udsigt over bosætningens historie, 1904
  • Oldtidens nordmænd. Ophav og bosætning, 1907

    Annet

  • Om determinisme og moral, samt den dertil knyttede diskussion om justitsforfølgningen mod Hans Jæger, 1886
  • Stud. 1875, 1900, 1925
  • HEH 1930
  • W. Werenskiold: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • S. Pollan: Vi selv og de andre. Raseteorier i Norge for hundre år siden, 1978