Jurist og politiker. Foreldre: Overrettssakfører Hans Blom Cappelen (1879–1965) og Erna Margrethe Zeier (1879–1967). Gift 1) 1941 med Christiane Borchgrevink (5.11.1916–11.2.1992), datter av overlege Johan Christopher Gude Borchgrevink (1885–1959) og Johanne Margrethe Sømme (1890–1932), ekteskapet oppløst 1947; 2) 1948 med Olene Liberg (14.8.1905–9.11.1987), datter av bøkker Andreas Liberg og Olga Anda. Brorsønns sønn av Diderik Cappelen (1836–1914; se NBL1, bd. 2); sønnesønns sønnesønn av Diderik von Cappelen (1761–1828).

Andreas Cappelen var statsråd i fire forskjellige departementer over en periode på mer enn 20 år. Ved siden av sitt politiske virke har han hatt en lang juridisk karriere, som han avsluttet som byrettsjustitiarius i Stavanger.

Cappelen tok examen artium på Hamar 1933 og avla juridisk embetseksamen 1939. Han ble høyesterettsadvokat 1952. Han var konstituert statsadvokat i landssviksaker for Rogaland 1945–47, kommuneadvokat og lønnssjef i Stavanger kommune 1947–58, dessuten finansrådmann 1957–58 og 1966–67. 1967 ble han dommer i Stavanger byrett, og var justitiarius samme sted 1969–81.

Andreas Cappelen våknet tidlig til politisk bevissthet og engasjerte seg som sosialist allerede i mellomkrigstiden. På Hamar gikk det gjetord om Cappelen-guttenes radikalisme, som kom til uttrykk i gymnassamfunnet ved katedralskolen. Hans samfunnsengasjement kom i hele hans yrkesaktive liv til uttrykk gjennom jussen og politikken. Disse interesseområdene, eller snarere livsoppgavene, er vevet i hverandre i hans rike personlighet. Man kan alltid fornemme politikeren i juristen og juristen i politikeren. Ikke slik at den ene rollen forstyrret og svekket den andre, som man stundom ser, men tvert om slik at de utfylte og befruktet hverandre. Det var denne gunstige kombinasjon som det norske samfunn fikk slik nytte av gjennom et langt og aktivt yrkesliv.

Som jurist var Cappelen allsidig, med en sikker sans for kjernen i et juridisk problem og et sunt, forstandig skjønn. Han var fremmed for retorisk garnityr og akademisk teoretisk luftighet. I sitt juridiske resonnement var han likefrem, gikk rett til kjernen med en usvikelig sans for de sosiale realiteter som den gode jus alltid må forholde seg til. Den virkelighetsnære politikeren i ham hadde her en viktig funksjon. Som justitiarius i Stavanger byrett var han høyt respektert og meget godt likt blant ansatte. Den eneste som hadde noe å frykte fra hans side, var den medarbeider som ikke gjorde sitt beste for å få sakene unna. Lenge før effektivitet, målstyring og virksomhetsplanlegging ble honnørord hos enhver ambisiøs leder av en offentlig etat, administrerte Cappelen sin byrett systematisk og med god fremdrift i saksbehandlingen. Det var for ham så selvfølgelig at store ord var aldeles unødvendige.

Men det var som rikspolitiker – som statsråd i fire forskjellige departementer og under tre forskjellige statsministre – hans navn skulle bli alminnelig kjent.

Som kommunalminister i Einar Gerhardsens 3. regjering 1958–63 bidrog Cappelen blant annet til løsning av den politiske strid om etableringen av fylkeskommunene som egne administrative og politiske enheter. Distriktenes utbyggingsfond fikk også sin lovmessige forankring i hans funksjonstid. I begge saker ble den valgte løsning preget av Cappelens evne til å finne praktiske kompromisser.

Som finansminister i Gerhardsens 3. og 4. regjering 1963–65 ble han av flere regnet som kulturvennlig. Han fikk blant annet gjennomført at omsetningsavgiften på den kulørte presse skulle gå til et uavhengig kulturfond – uten kontroll av Finansdepartementet. I hans tid ble også omsetningsavgiften økt med 2 %, for å få bygd ut den høyere utdannelse, bl.a. Universitetet i Tromsø.

Som utenriksminister i Trygve Brattelis regjering 1971–72 fikk han i oppdrag å bære frem den norske regjerings kritikk av USAs krigføring i Vietnam. En hovedoppgave ble å forberede et norsk medlemskap i De europeiske fellesskap (EF), men hans innsats kunne ikke forhindre nederlaget ved folkeavstemningen 1972.

Da Cappelen ble justisminister i Odvar Nordlis regjering 1979, var det en oppgave han så frem til. Han hadde stilt seg kritisk til sider ved det kriminalpolitiske reformarbeid som forgjengeren, Inger Louise Valle, hadde satt i gang, og som han fant fundert i for dårlige kunnskaper om strafferettspleiens virkemåte og vaneforbryternes samfunnsskadelige virksomhet. Det er neppe tvil om at utnevnelsen av ham til justisminister kom som et svar på en voksende opposisjon mot Valles kriminalpolitikk – også innad i Arbeiderpartiet.

Som justisminister fikk Cappelen også den utakknemlige oppgave å lede politiets ordenstjeneste og innsats mot de sivilt ulydige aksjonistene mot utbyggingen av Alta-vassdraget. Han måtte tåle mye usaklig kritikk og sterkt infamerende presseomtale. Møtet med en stadig mer individrettet og krass journalistikk var nok en skuffelse. Men det var ikke årsaken til at han etter eget ønske gikk av som justisminister etter bare ett års tjeneste. Grunnen var at hans ti år eldre ektefelle ble syk og trengte hans nærvær og hjelp. Som den samvittighetsfulle mann han var, reiste han hjem til Stavanger høsten 1980 og pleiet sin syke Olene til hun døde noen år senere.

Ved siden av den juridiske karriere og periodene som statsråd var Cappelen også engasjert i lokalpolitikken. Han var medlem av Stavanger bystyre 1945–47, 1952–57 (varaordfører 1953) og 1968–71, og det er typisk for hans dype og ekte interesse for politikk at han lot seg velge til bystyret igjen 1984, og satt der til 1991. Han var medlem av representantskapet i Norges Bank 1966 og av direksjon der 1971–77, og har vært medlem av en rekke offentlige råd og utvalg.

Andreas Cappelen var ingen folkekjær politiker. Han hadde ikke den type utstråling som en slik posisjon forutsetter. Snarere kunne han ved en ytre betraktning bekrefte den aristokratiske aura som hans etternavn gjerne omgis med. Noen har endog oppfattet ham som arrogant. Det er grunnleggende feil. Cappelen var og er en noe sky og meget beskjeden mann, men han hadde en naturlig autoritet. Det er typisk at det alltid har vært fremmed for ham å skrive en selvbiografi eller å motta ordener for embetsfortjeneste. Denne reserverthet mot å fremheve egen person har nok bakgrunn både i en naturlig beskjedenhet, en velutviklet pliktfølelse og et ideologisk grunnsyn.

  • Om demokratisering av forretningsbankene. Fra et utvalg oppnevnt ved kgl.res.av 17. jan. 1975, NOU 1976:52, 1976
  • Personlig kjennskap til Andreas Cappelen
  • HEH, div. utg.
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985