Embetsmann og politiker. Foreldre: Gårdbruker, krigsråd Ole Arntzen (1731–1811) og Marthe Gjerdrum (1747–97). Gift 1) 11.11.1799 i København med Marie Margrethe Knudsen (11.11.1777–3.1.1863), datter av Valentin Knudsen og Marthe Landsberg (ca. 1746–1833), ekteskapet oppløst 1814; 2) 25.3.1814 i Eidsvoll med Maren Elisabeth Juell (4.4.1791–11.6.1819), datter av sogneprest Nils Juell (1744–1812) og Maren Dorothea Vinsnes. Farfars far til Andrea Arntzen (1875–1958); farfars farfar til Sven Arntzen (1897–1976).

Andreas Arntzen var vekselvis advokat og dommer gjennom det meste av sitt yrkesaktive liv, og spilte en betydelig rolle som stortingspolitiker i tiårene etter 1814.

Arntzens forfedre hadde i fire generasjoner vært gårdbrukere og lensmenn i Grue i Solør. Oldefaren Arne Olsen hadde giftet seg til gården Grinder, hvor Andreas Arntzens far 1769 lot reise en praktfull hovedbygning, som fortsatt står. I sine to ekteskap hadde Ole Arntzen i alt 16 sønner, og bl.a. for å slippe den økonomiske belastningen med å utruste dem til militærtjeneste, søkte han 1774 om å få en rangtittel, og ble samme år utnevnt til krigsråd.

Andreas Arntzen reiste som 16-åring til København for å studere og avla latinsk juridisk eksamen der 1802. Samme år fikk han prøvebevilling som prokurator i Akershus amt, og slo seg ned i Christiania med kone og etter hvert seks barn. Advokatforretningen gikk godt, og takket være en del skogoppkjøp og arven etter faren satt han i de første årene godt i det. Men hans forsøk på å redde formuen unna krisetiden under sjuårskrigen falt ikke heldig ut, og en tid gav han også opp advokatpraksisen for å konsentrere seg om driften av sine eiendommer. I årene 1814–17 var han ulønnet dommer ved Overkriminalretten, og bestyrte 1814 embetet som politimester i Christiania. Året etter var han en kort tid også president i Christiania magistrat, før han overlot embetet til sin yngre bror Arne Arntzen (1782–1846). 1815–17 var han ekstraordinær assessor i Høyesterett.

Arntzen representerte Christiania på det overordentlige Storting høsten 1814, og var medlem av den kommisjonen som forhandlet med de svenske utsendinger om utformingen av novembergrunnloven. Han ble gjenvalgt til Stortinget 1818, 1821 og 1822, og satt bl.a. som president i Lagtinget. Det nære tillitsforhold mellom Arntzen og kong Karl Johan som hadde utviklet seg i årene etter 1814, var årsaken til at Stortinget 1821, under uroen omkring adelsloven og svenskenes “lystleir” på Etterstad, valgte Arntzen til stortingspresident. Men krisen ble raskt avverget, og Arntzen, som i likhet med flere av sine mannlige slektninger led av en etter hvert sterkt tiltakende tunghørthet, kunne frasi seg gjenvalg til presidentvervet.

Driften av skogeiendommene tok i disse årene stadig mer av Arntzens tid og krefter, og han sa fra seg de fleste av sine offentlige og ubetalte verv. I noen år drev han trelastforretning sammen med generalkonsul Andreas Grüning, men heller ikke dette gav ham den nødvendige økonomiske handlefrihet. Han reddet eiendommene, men måtte ta opp igjen advokatpraksisen, og ble 1821 utnevnt til høyesterettsadvokat. Sviktende helse gjorde imidlertid at han måtte oppgi forretningen, og fra 1824 til sin død var han assessor i Høyesterett.

Høsten 1836 kom Arntzen for siste gang til å spille rollen som forsonende mellommann mellom nordmennene og kong Karl Johan. Kongens oppløsning av Stortinget førte til et spent forhold mellom Stortinget og regjeringen, og Arntzen lot seg overtale til å tre inn i en av de ledige statsrådspostene. Han ble sjef for Justisdepartementet, men rakk ikke å utrette noe særlig før han igjen ble syk og døde før jul 1837. Samme år var han blitt medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og kongen hadde belønnet ham med kommandørgraden av Nordstjärneorden.

Arntzens første ekteskap ble oppløst 1814, men hustruen og barna hadde allerede 1809 flyttet til Danmark. Hans tre eldste sønner flyttet senere tilbake til Norge og fikk høye embeter her. Carl Arntzen (1801–77; se NBL1, bd. 1) var jurist og bladutgiver (Departementstidende og Christiania-Posten), og endte som justitiarius i stiftsoverretten i Christiania. Karelius Arntzen (1802–75; se sst.) ble stiftamtmann i Trondheim og senere i Christiania, og var redaktør for Departementstidende (sammen med broren) og Lovtidende. Oluf Arntzen (1807–1902) ble fyrdirektør og senere tollinspektør i Drammen.

  • Biografi (basert på sønnen Carl Arntzens opptegnelser) i W. Lassen: Norske Stamtavler, 1868
  • A. Rygh: biografi i NBL1,bd. 1, 1923
  • biografi i Finne-Grønn, bd. 2, 1928
  • Maleri (skulderbilde) av ukjent kunstner, u.å.; gjengitt i Finne-Grønn, bd. 2, s. 7