Skolemann, folkeopplysningspioner, forfatter og politiker. Foreldre: Stiger og gårdbruker Jørgen Pedersen Rugelsjøen (senere Reitan) (1784–1863) og gårdbruker Kari Jonsdatter Kurås (1786–1860). Gift 31.8.1851 med Margrete Taraldsdatter Gjerde (29.5.1829–25.10.1918), datter av gårdbrukere Tarald Johnsen Åsen (senere Gjerde) (1802–71) og Berit Olsdatter Nordaune (1801–88). Farbror til Jørgen Reitan (1871–1944).

Anders Reitan arbeidet som lærer og klokker i mange år. Han hadde et stort engasjement for folkeopplysning og kultur, og 1870 startet han den første folkehøyskolen i Sør-Trøndelag. Han var også aktiv som dikter, og de siste årene av sitt liv var han stortingsmann.

Reitan vokste opp i grenda av samme navn i Ålen som den yngste i en søskenflokk på seks. Foreldrene var fra nabobygda Glåmos, men kjøpte en av Reitan-gårdene og drev den. Faren var dessuten stiger ved en av Røros-gruvene. Han var ellers felespiller og notekyndig, og musikken preget hjemmet. Anders Reitan hadde et nært forhold til natur og kultur i hjemtraktene, noe som fikk uttrykk gjennom mange av de diktene han skrev senere. Sin første utdanning fikk han i omgangsskolen i hjembygda. Som 20-åring begynte han på det toårige lærerseminaret i Klæbu. Her fikk han mange viktige personkontakter som han pleide senere i livet. En viktig motivasjon for å søke denne utdanningsveien var nok at lærergjerningen fritok for soldattjeneste.

Etter eksamen fra seminaret 1848 var Reitan huslærer hos hytteskriver Aas på Tolga et års tid og arbeidet deretter som omgangsskolelærer i Horg (i nåværende Melhus) frem til 1852. Han underviste også eldre, ukonfirmert ungdom og holdt søndagsskole. Om sommeren holdt han skole for lærelysten ungdom i hjembygda, en sped begynnelse til en folkehøyskole. 1852 søkte han stillingen som kirkesanger og lærer i Horg, men det at han spilte fele, gjorde det etter prostens syn uaktuelt å ansette ham. Samme år fikk han imidlertid tilbud om tilsvarende stilling i Kvikne og takket ja til den. På Kvikne ble han værende resten av livet; han søkte gjennom årene flere andre kirkesanger- og lærerposter, men fikk dem ikke.

Reitan hadde et sterkt engasjement for lærergjerningen. Han hadde et for sin tid klart og moderne pedagogisk syn, som gikk ut på at skolen måtte være nært koblet til hjemmet og ta utgangspunkt i barnets liv og erfaring.

Reitans virksomhet utenom lærer- og klokkergjerningen kan sammenfattes i to ord: folkeopplyser og kulturpersonlighet. Han ble en banebryter for den grundtvigianske folkeopplysningstanken i Trøndelag. Han skrev innlegg til Folkevennen og Den norske Folkeskole, som Ole Vig redigerte, samt i mange andre blad og aviser. Hjemme på Kvikne holdt han folkemøter og var foredragsholder, også i nabobygdene. Han holdt en rekke aviser og lånte ut bøker til leselysten ungdom. Han ivret for avholdssak og målsak, bedre lærerutdanning og bedre skole. På lærermøter var han fremtredende og ble gjerne valgt til ordfører. Han var opptatt av trasévalget for den nye jernbanen som skulle bygges mellom hovedstaden og Trondheim; han ville ha den over Kvikne, men den ble isteden lagt om Røros. 1870 opprettet han, sammen med broren Jon Reitan (1822–1903), en folkehøyskole i hjembygda etter mønster av Herman Ankers og Ole Arvesens Sagatun. Skolen var i drift i tre vintrer.

Reitan skrev sine første dikt allerede mens han var omgangsskolelærer i Horg. 1866 utkom diktsamlingen Fjeld-Ljom. Noen dikt skrev han på bokmål, noen på landsmål og en del på dialekt. Noen av de mest kjente er Bond-Song, Til Bonden og Maalet hennar Mor. Sangen Litjbekken, inspirert av barndommens setertrakter, er i dag en kultsang i visse kretser i Reitans fødebygd. De fleste diktene var beregnet på å synges, og L. M. Lindeman tonesatte flere av dem. Reitan utgav også en rekke sangsamlinger. Han var en meget habil felespiller og samlet og skrev ned slåttemusikk på noter.

Reitan giftet seg 1851 med Margete Taraldsdatter Gjerde fra Ålen, og et par uker etter bryllupet kom det første av deres i alt seks barn til verden. I april året etter nedkom Randi Larsdatter Kurås (1824–94) fra Glåmos med en sønn, som ble kalt Anders etter faren. Mor og sønn kom til å bli boende på gården Haugen i Ålen, og sønnen Anders var den som i størst grad kom til å bære musikktradisjonene fra farsslekten videre. Han var elev på den folkehøyskolen som faren startet, fortsatte hans arbeid med innsamling av slåtter og utgav en slåttesamling i sitt og farens navn. På Kvikne bodde familien Reitan på klokkergården Markhaugen. Kona Margrete tok seg av gårds- og seterdrift, og de holdt et gjestfritt hus.

1870 gjorde Reitan sin eneste danmarksreise for å hilse på sitt store forbilde, Grundtvig, og samme året ble han valgt som 5. representant for Hedmark til Stortinget. Han var nå rammet av sykdom, og i sin første sesjon på Stortinget (1871) var han sykepermittert mye av tiden, og året etter møtte han bare i noen uker. Han ble innlagt på Rikshospitalet, der den ene armen ble amputert, og sommeren 1872 gikk det mot slutten. Reitan døde 30. august og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. 1888 lot lærere og andre venner reise et minnesmerke på hans grav, og 1905 ble det, etter initiativ av Helge Væringsaasen, reist en bautastein på hjemgården i Ålen over Anders Reitan og broren Jon med mottoet “Folkeupplysning, Framstig og Fridom”.

    Et utvalg

  • Udvalg af Sange og Rim især til Brug i Almuskolerne. Med et Musikbilag, Arendal 1859 (2. opplag (med melodisamling av L. M. Lindeman) 1866)
  • Afholds-Sange, Kristiansand 1863
  • Salmer og Sange til Brug ved Skolelærer-Møder, 1863
  • Fjeld-Ljom. Nogle Fristunds-Arbeider. (Med nogle Melodier af L. M. Lindeman), 1866 (2. utg. 1923)
  • Jernbanen over Kvikne, Hamar 1869 (først trykt i Hamar Stiftstidende oktober 1867)
  • Sang-Samling for Ungdommen, (posthumt) 1874
  • Se også bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 536–537
  • Kirkebøker for Holtålen 1817–69
  • O. Røst: Anders Reitan. En Levnetsskildring, 1874
  • NFL, bd. 4, 1896
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. Falkberget og E. Wexelsen Jahn: Anders Reitan. Liv og virke, Trondheim 1926
  • L. Eskeland: Anders Reitan, 1928
  • E. Boyesen: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • A. Ryen og K. Aspaas: Rørosboka, bd. 5, Røros 1974
  • A. M. Tretvik: Ålen og ålbyggen, bd. 1 og 3, Ålen/Trondheim 1990/1998
  • d.s.: “'Dynastier' i bygdesamfunnet”, i H. Winge (red.): Slekt og lokalsamfunn, 1998
  • M. Grøtli m.fl. (red.): Kvikne. Gårds- og slektshistorie, Kvikne 2001