Anders Færden var byrettsassessor i Kristiania/Oslo i mer enn 30 år og utgav en rekke bøker om juridiske emner. I samtiden var han likevel mest kjent for sitt engasjement i sosiale spørsmål, fra prostitusjon og løsgjengeri til såkalt “hvit slavehandel”, og for sin kamp for å innføre filmsensur og kontroll med kinovirksomheten.
Færden kom fra en gammel gårdbruker- og offisersslekt på Ringerike. Skolegangen fikk han i Christiania, hvor han tok examen artium 1878. Deretter begynte han på jusstudiet og ble cand.jur. 1883. I studietiden var han aktiv i Studentersamfundet, bl.a. som redaktør av Samfundsbladet 1879–80, og han var et aktivt medlem av Den norske Studentersangforening i mange år.
Etter et halvt år som vikar i en sakførerforretning i Fredrikshald og noen måneder som advokatfullmektig i Kristiania ble Færden høsten 1884 ansatt i Justisdepartementet, der han ble til 1898 (byråsjef fra 1896). Høsten 1898 ble han konstituert som assessor i Kristiania byrett og ble utnevnt i stillingen 1900. Han satt som dommer i byretten til han falt for aldersgrensen 1930.
Ved siden av sin embetsgjerning var Færden en produktiv juridisk forfatter. Etter den første større utgivelsen, en revisjon av O. H. Rolfsens Juridisk Formularbog, som senere ble omarbeidet til Praktisk juridisk formularbog, kom flere kommentarutgaver til straffelovgivningen, en serie oversikter over norsk og utenlandsk rett beregnet for allmennheten (i serien “Hvad enhver bør vide”) og tre utgaver av Den norske fattiglovgivning, foruten en del mindre arbeider om sedelighetslovgivningen og behandlingen av kriminelle sinnssyke. Hans stort anlagte historiske verk Norsk Lovsamling fra 1660 indtil Nutiden skulle etter planen inneholde tre bind, men bind 1 (om offentlig rett) utkom aldri.
Færden ble tidlig engasjert i kampen mot prostitusjon, som på slutten av 1800-tallet var et kontroversielt tema i norsk samfunnsdebatt. I forlengelsen av dette ble han også opptatt av den utbredte internasjonale handel med kvinner og barn, den såkalte “hvite slavehandel”. Han foretok en rekke studiereiser i Europa i årene rundt 1900 for å studere disse spørsmål og var norsk delegert til flere internasjonale kongresser til bekjempelse av dette ondet.
Færden var medlem av “Sedelighetsforeningen” (Kristiania Forening til Fremme af Sædelighed, senere Oslo Moralvernforening) fra 1900 og dens formann i en årrekke fra 1904. Foreningen kjempet ikke bare mot prostitusjon, løsgjengeri og annen løsaktighet, men var også sterkt opptatt av den nedbrytende virkning det nye mediet filmen kunne ha på ubefestede sinn. 1910 sendte foreningen en bekymret henvendelse til Kristiania bystyre, der det bl.a. ble hevdet at kinoenes repertoar ofte var “lagt væsentlig an paa en nervepirrende sensation” og at filmene ofte viste “forøvelse av forbryderske handlinger [...] sammenstøt mellem politi og urostiftere, under hvilke ordenens haandhævere almindeligvis søkes gjort til skive for latter og spot”. Filmen var altså farlig ikke bare fordi den støtte an mot folks bluferdighet, men også fordi den underminerte samfunnsinstitusjonenes autoritet og fordi mediet kunne være vanedannende. I januar 1912 arrangerte Sedelighetsforeningen et massemøte i Calmeyergatens misjonshus, der det møtte frem 6000 tilhørere. I sin tale til forsamlingen karakteriserte Færden kinoene med deres billige billetter som “laddevin” (billig sterkvin av dårlig kvalitet), som førte til at særlig de yngste kinogjengerne ble “aldeles forfalne”. Kritikken mot kinoene og deres repertoar munnet ut i et krav om sensur, som ble gjennomført med vedtakelsen av kinoloven og opprettelsen av Statens filmkontroll 1913.
Anders Færden var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden.