Da Amunda Kolderup døde 1882 etter en intens, men kort operakarriere, ble det uttrykt at Norge hadde mistet sin beste sangerinne. I samme åndedrag ble det beklaget at hun på grunn av “vore sceniske Forholde” ikke hadde fått virke i Norge, men brukte hele sitt kunstneriske geni ved de tyske operascener.
Det var intet i hennes oppvekstmiljø som tilsa at Amunda Kolderup skulle bli Norges fremste operasangerinne i sin tid. Hun vokste opp som datter av rittmester Kolderup i Furnes ved Hamar og vakte tidlig oppsikt med sin flotte sangstemme. Men først under et besøk i Christiania som 23-åring ble hun oppmuntret til å utvikle sitt sangtalent. Hennes første sanglærer var frøken Gina Sandberg i Christiania, og 1872 tok friherreinne Adelaide Leuhusen i Stockholm henne opp i sin sangskole.
Etter to års undervisning i Stockholm tok Amunda Kolderup fatt på en usikker karriere som omreisende konsertsangerinne. For dem som fikk høre henne, var det en stor opplevelse. Men spillerommet og markedet for konsertsangerinner var magert, og publikum kjente mange steder ikke sin besøkelsestid eller manglet evnen til å bedømme de kunstneriske prestasjoner fullt ut. I Bergen 1876 sang hun for halvtomme saler; hun ble anerkjent for sin skjønne stemme, men samtidig dadlet for affektasjon og overspill i fremførelsen. Men ved de tyske operahusene ble hennes evner til å gi rollekarakterene individuelt liv og la scenenes ulike stemninger prege stemmeuttrykket fremhevet som et av de beste trekk ved hennes talent. Dessuten hadde hun en ren, kraftig sopranstemme som med teknisk briljans kunne bære selv over den høye C med alle de dynamiske nyanser musikken har å tilby. De tyske kritikker ble en ubrutt rekke av lovtaler.
Fra 1874 rettet Amunda Kolderup seg inn mot en operakarriere, ble elev hos Richard Levy i Wien og debuterte som Leonora i Verdis Trubaduren 18. september 1875 ved operaen i Olmütz (nå Olomouc). Fra da av strømmet engasjementstilbudene inn, og hun var frem til høsten 1878 engasjert ved operascenene i Salzburg, Würzburg, Dessau og Mannheim. Ikke mindre enn 22 store operaroller innstuderte og fremførte hun ved disse scenene. Så drog hun for å studere italiensk opera med professor San Giovanni ved konservatoriet i Milano. Først hos ham lærte hun å bruke sin stemme ordentlig, mente hun selv, og da hun gjenopptok sine tyske operaengasjementer, var suksessen formidabel. Alle veier så nå ut til å åpne seg for henne. Aachen og Mainz fikk bruke henne en sesong hver, før hun i mai 1881 tiltrådte som prima donna ved operaen i Kassel. Dette engasjementet kunne betraktes som siste trinn før “kunstens tinde”, hoffoperaen i Berlin.
1. oktober samme år falt alt i grus. Mens hun stod i kulissene under en generalprøve og ventet på å gjøre sin Rezia i Webers Oberon, en spesielt krevende og anstrengende sangrolle, ble hun rammet av slag. Med full lønn under sykdommen drog hun til Norge for å komme seg igjen. Året etter ville hun begynne med gjesteroller ved forskjellige tyske operahus, men etter sommerferien svant kreftene inn, og 28. september 1882 døde hun, bare 35 år gammel.