Fra slutten av 1950-årene var Alfred Næss den sentrale forfatteren i norsk revy, medansvarlig for nesten alt som ble presentert på Oslo-scenene Chat Noir, ABC-teatret og Dizzie, og aktiv på mange andre felter innenfor norsk underholdning.
Alfred Næss ble født i Vardø, der faren var distriktslege. Den unge legesønnen ble fascinert av radioens den gang nesten obligatoriske overføringer av revysuksessene på direkten, med pålagt kommentar av typen “Og nå kommer balletten inn på scenen”, og så for seg herligheten i fantasien. Etter evakueringen av Finnmark kom han til Oslo, tok examen artium ved Oslo katedralskole 1947 og studerte jus 1947–53. Noen eksamen ble det ikke etter at han kom i kontakt med studentrevymiljøet, der han etter hvert skrev revyene alene, med stigende profesjonalitet. I miljøet fantes Einar Schanke, og Næss debuterte profesjonelt med tekster til Schankes revy Ferske fjes på Chat Noir 1957. De første årene hadde han “ordentlig” dagjobb i Norges Industriforbund, men fra 1966 var han den eneste nordmann som gjennom mesteparten av sitt voksne yrkesliv livnærte seg utelukkende som revyforfatter.
Schanke, Næss og Bjørn Sand var de sentrale revyskaperne i generasjonen som debuterte i 1950-årene. Samtidig slo Egil Monn-Iversen og utøvere som Rolf Just Nilsen, Monn Keys-gjengen, Nora Brockstedt og Arve Opsahl igjennom. Med dem kom jazzrevyen, et tidsriktig, friskere revyteater. Næss var på Chat Noir i Monn-Iversens sjefstid fra 1959 og videre i Schankes 1962–75. Deretter fulgte han Schanke til ABC-teatret, og samarbeidet varte til Schankes død 1992. 1964–92 var han styreformann i A/S Revyteater.
Næss likte spesielt godt å skrive for vokalensembler med sceniske kvaliteter, og etter oppløsningen av The Monn Keys ble han hovedforfatteren bak revyene til Dizzie Tunes, fra 1972 i samarbeid med Yngvar Numme. I tillegg til gruppen medvirket de første årene Wenche Myhre og Ivar Medaas, senere Grethe Kausland og Benny Borg. Næss og Numme skrev også Wenche Myhres forestilling I all Wenchelhet (1979), suksessene Bare gode venner og Fast følge for Øivind Blunck og Hege Schøyen i 1990-årene og en rekke revyer bygd rundt navn som Øystein Sunde og Vazelina Bilopphøggers, i tillegg til hyppige oppdrag fra radio og fjernsyn, bl.a. prisbelønnede Montreux-show og Nord Ring-programmer. Leilighetsvis skrev Næss sangtekster til plater, ofte under pseudonymet Pirre P., for bl.a. Nora Brockstedt og Wenche Myhre, og sanger til spillefilmene Stompa forelsker seg (1965), Hjelp – vi får leilighet (1965) og Hurra for Andersens (1966).
Til hans skarpeste tekster hører monologen Nestekjærlighet, om den norske toleransen, skrevet for Rolf Søder, den antirasistiske visen Ahmed og Shari, fremført av Inger Lise Rypdal og Harald Heide-Steen jr., og Apekattene for The Monn Keys, en satirisk “rap” til musikk av Monn-Iversen. Hans kanskje mest kjente sketsj er Til Snåpen, fremført av Einar Sissener og Turid Haaland, og den mest kjente slageren er Vinter og sne (musikk Sigurd Jansen), skrevet for Wenche Myhre til VM på ski 1966. Høyest rager nok den stillferdige protestvisen På Enerhaugen, fremført av Arvid Nilssen på Chat Noir 1960.
Næss var viseformann i Norske Populærautorer (NOPA) fra 1982, styremedlem i TONO fra 1983 og Tekstforfatterfondet fra 1992, og formann i Norsk Revyforfatterforening fra 1985. Han ble tildelt Leif Justers ærespris og Tekstforfatterfondets ærespris og fikk 1981 revyens høyeste utmerkelse, Leonardstatuetten. 1997 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull. Han døde på sin 70-årsdag, 30. november 1997, og ble minnet av flere generasjoner utøvere i en fjernsynsoverført Chat Noir-konsert, “Kjære, kjære Alfred”, 1999.
Alfred Næss behersket alle revyens hovedformer – viser, monologer og sketsjer – og hadde dessuten en helt egen spesialitet: parodiske sang- og talekor i høystemte kantater. Han var solid verdikonservativ, men også en skarp kritiker av norsk selvgodhet generelt og rasisme spesielt. Egentlig var han ganske mediesky og uinteressert i kjendislivet, men han ble en landskjent skikkelse via sin formidling av revyhistorie i fjernsynet. Med snadde og en liten genever innenfor rekkevidde var han en glimrende forteller, full av skarpt observerte digresjoner. Han var en ivrig jeger og myntsamler og spesielt opptatt av russisk historie. Han var noe så rart som intellektuell og folkelig på én gang.