Pianist og komponist. Foreldre: Billedhugger Gunnar Janson (1901–83) og pianist Margrethe Gleditsch (1901–81). Gift 1) med sanger og skuespiller Grynet (eg. Anna Kristin) Molvig (1942–), ekteskapet oppløst; 2) 1987 med Berit Gustavsen (1951–), datter av Finn Gustavsen (1926–) og Ragnhild Synnøve Jensen (1925–). Bror av Mette Janson (1934–2004); søstersønn av Henry Gleditsch (1902–42).

Med sitt mangfoldige virke som komponist og utøvende musiker, og med sin ubesværede ferd innen, mellom og på tvers av ulike sjangere og stilarter, fra pop til “seriøs” samtidsmusikk, fra jazz til klassisk, har Alfred Janson vært en sentral skikkelse i norsk musikkliv siden 1960-årene.

Janson begynte å spille trekkspill i 12-årsalderen, fikk klaverundervisning av sin mor, og debuterte som klassisk pianist 1962. Han studerte harmonilære og kontrapunkt hos Bjørn Fongaard og Finn Mortensen, og en periode hospiterte han på Musikhögskolan i Stockholm. Han deltok også ved et feriekurs i Darmstadt i 1960-årene.

Janson ble tidlig opptatt av jazz, og fra slutten av 1950-årene samarbeidet han bl.a. nært med Nora Brockstedt som hennes akkompagnatør; han medvirket også som sanger på hennes slager “Mari, du bedåre” (1958). Etter klaverdebuten beveget han seg innen flere sjangere som komponist, og det er karakteristisk at han inkluderer jazzelementer, særlig klanglige og improvisatoriske, selv når han skriver innen den internasjonale modernismens rammer. Han fremviser i det hele tatt en stilpluralisme med kombinasjoner av ulike retninger hvor han også over tid er en nyskaper innen det nordiske musikkmiljøet.

1967 skrev han det populære verket Nocturne for blandet kor, to celli, to slagverkere og harpe. Verket bygger på Nietzsches dikt “Mitternacht”, og her merkes tendenser til nyromantikk. Det virker som om Janson her vil skrive kontrasten til sine to store modernistiske verker fra 1963, Vuggesang for 48 strykere og Konstruksjon og hymne for stort orkester. Vuggesang har påvirkning fra den polske klangflateteknikken fra noen av Lutosławskis og Pendereckis samtidige verker: I lengre partier dannes statiske eller bevegelige flater uten at det enkelte instruments linje blir gjenkjennbar. Konstruksjon og hymne er derimot påvirket av den strenge serialismen som dominerte noen av Darmstadt-kursene. Verket vant den nederlandske Gaudeamus-prisen for beste utenlandske verk 1966.

Mange av Jansons verker er skrevet for en kombinasjon av instrumenter og vokalister, hvor tekstene ofte blir svært sentrale. Noen av disse er tenkt for scenisk bruk eller fjernsyn, slik som balletten Mot solen (1969, med utgangspunkt i Edvard Munchs kunst) og musikken til fjernsynsseriene Alberte (1972, etter Cora Sandels roman) og Fortuna (1993, etter Alexander Kielland). Han skrev også musikk til Hasse Alfredsons film Ägget är löst (1975).

Jansons samfunnsengasjement viser seg også gjennom valg av satiriske tema i forhold til debatten rundt f.eks. Vietnamkrigen (Ky og vakre madame Ky, 1967, til tekst av Harald Sverdrup) eller ved bruk av slagerparodien Rommantikk og rytme i verket Valse triste, som er et satirisk bilde av en norsk kulturdebatt. Operaen Et fjelleventyr (1972) var et bestillingsverk fra de nordiske operaene og fikk en særlig god mottakelse i Stockholm. Den viser et sterkt engasjement i kampen mot EEC/EF. Men det er vanskelig å påvise rent musikalske trekk som kan knyttes direkte til Jansons samfunnsengasjement. Verkene veksler mellom streng modernistisk stil og avstandtaken til den samme modernismen. Ofte møter man også en sterk tonalitet.

1975 kom Jansons fiolinkonsert Forspill. Her rehabiliteres på en måte norsk folkemusikk blant de yngre komponistene. Folkemusikkens slåtterytmer og variasjonsteknikk trekkes meningsfullt inn i en polskinspirert moderne klangverden, og resultatet blir i beste forstand samtidsmusikk som er ekspressiv. Verket er også blitt godt mottatt i utlandet.

1985 kom en slags fortsettelse i Mellomspill for orkester og accordeon, som fikk en demonstrasjon mot seg fordi Janson uttalte at verket var en hilsen til Arne Treholt, som ble dømt for spionasje. 2002 ble Spill for fiolin, akkordeon og orkester uroppført. Etterspillet lar kanskje vente på seg. Janson har også skrevet for solocello og orkester (Fragment, 1991, videreført i det større verket Livsfrise, 1999). Hans Vinger for blandet kor og jazzgruppe fikk en strålende mottakelse, og likeså orkesterverket Nasjonalsang, bestilt av foreningen Ny Musikk, som fikk både Kritikerprisen og prisen for Årets verk.

Som helhet kan Jansons produksjon sies å være både velformet og gjennomstrømmet av en sterk uttrykkskraft, og selv i de krasse modernistiske verkene er lyrikken påfallende. Han har mottatt pris for Årets verk i Norge fire ganger, og både Forspill og Mellomspill ble nominert til Nordisk Råds musikkpris. Han har vært invitert som festspillkomponist i Bergen og ved Oslo kammermusikkfestival (begge 1991) og i Göteborg (1995). 1988 fikk han Lindeman-prisen.

Jansons store spennvidde både stilistisk og i sjangere gjenfinnes i hans virke som musiker. Utenom et par år som førsteamanuensis i komposisjon ved Norges musikkhøgskole har han levd av å være komponist, med spredte jobber som musiker på piano, trekkspill eller melodica. Han er bl.a. med i gruppen 4T, og i årenes løp har han vært en ettertraktet medspiller og arrangør både på konsert og på plate for en lang rekke ledende utøvere innen jazz og populærmusikk.

  • November for piano, 1962
  • Konstruksjon og hymne for orkester, 1963
  • Vuggesang for 48 strykere og sopran, 1963
  • Canon for kammerorkester og 2 lydbånd, 1965
  • Tema for kor, orgel, slagverk og klaver, 1966
  • Nocturne for kor, 2 celli, 2 slagverkere og harpe (tekst: F. Nietzsche), 1967
  • Mot solen, ballett, 1969
  • Valse triste for jazzkvartett og tape, 1970
  • Et fjelleventyr, opera i 2 akter (tekst: A. Bye og komponisten), 1972
  • Forspill, konsert for fiolin og orkester, 1975
  • Tre dikt av Ebba Lindqvist for blandet kor, 1975–80
  • Strykekvartett, 1976–78
  • Hymne til Josef for sang og klaver (tekst: I. Hagerup), 1977
  • Vinger for blandet kor og jazzensemble, 1983
  • Mellomspill for orkester, 1985
  • Nasjonalsang for trompet, trombone, orkester og tape, 1988
  • Tarantella for fløyte, melodica, altsaksofon, slagverk, fiolin, cello, 1989–90
  • Diafoni for 4 korpsgrupper, 4 slagverkere, signalkorps og lydbånd (sm.m. K. Kolberg og R. Wallin), 1990
  • Sarabande for dobbeltkor, 2 horn, 2 slagverksgrupper, 2 fioliner, 2 celli og orgel (tekst: E. Dickinson), 1995
  • Norsk dans – “Med takk til Rikard Nordraak” for kornett og strykere, 1996
  • Livsfrise for cello, blandet kor og orkester (Fragment for cello og orkester er inkludert), 1999
  • Norsk dans rundt gullkalven for trompet, tuba, trommer og trekkspill, 2000
  • Passacaglia vendetta for stort jazzband, strykere, solotrompet og akkordeon, 2000
  • Sonnet no. 76 for kor og baritone solo (eller syngende skuespiller) (tekst: W. Shakespeare), 2000
  • Spill for fiolin, accordeon og orkester, 2001
  • Selvportrett, CD, 2002
  • E. E. Guldbrandsen: Mening på spill. En studie i form, struktur og retorikk i Alfred Jansons 'Mellomspill' for orkester, mag.avh. UiO, 1989
  • d.s.: “Musikken og dyrestadiet. Om analyse og kritikk. Uvitenskapelig lesning av en programnotis”, i Nyt nordisk forum nr. 2/1989, s. 62
  • d.s.: “Den elskverdige ironiker. Alfred Janson og de utkomponerte ambivalenser”, i Ballade nr. 1/1994, s. 14–21
  • H. Holbæk-Hanssen: “Alfred Janson, the 'Friendly' Modernist”, i Listen to Norway nr. 1/1993, s. 30–31