Forfatter. Foreldre: Skipper Alfred Larsen (1859–1905) og Kristine Iversen (1857–1936). Gift 1922 i København med Astrid Blicher-Hansen (25.11.1873–9.8.1954), datter av høyskoleforstander Rasmus Hansen (1836–1901) og Juliane Blicher (1849–1933).

Alf Larsen var en stridbar og kamplysten aktør i åndslivet med det erklærte mål å “snu tidens strøm”. Som kritiker og samtidsrefser var han omstridt og – til dels med rette – oppfattet som reaksjonær; som poet var han lenge – ufortjent – en av litteraturens best bevarte hemmeligheter.

Hans ungdomsdiktning er preget av dyp pessimisme, tomhet og lede. Med inspirasjon fra Rudolf Steiners antroposofi, som han oppdaget i moden alder og visstnok hadde sin helt særegne forståelse av, øynet han en mening i alle ting, slik at også undergangstendensene i tiden ble meningsfulle. Han ble ikke dermed forsonet med sin samtid. Tvert imot fortsatte han å tordne mot tidens puerilitet og åndelige blindhet, med bruk av retoriske virkemidler som fikk både venner og motstandere til å kalle ham Tjøme-kjeften.

Som den eldste i en søskenflokk på 7 vokste Alf Larsen opp i en karrig kystkultur på Hui vest for Tjøme. Hans far var skipper på en frakteskute og omkom på Nordsjøen 1905. Hans tre brødre ble også sjømenn. Alfs talegaver og forbløffende kunnskaper skaffet ham en første velgjører i en velstående mann fra Sandefjord, som bekostet hans skolegang, først på Skiringssal amtsskole, senere ved Grundtvigs folkehøyskole i Lyngby i Danmark. Han fortsatte sine studier ved det jesuittiske St. Andreas-kollegiet i København, der han – trolig på grunn av depresjon – unnlot å ta studenteksamen. Omfattende lesning av verdenslitteraturen, bl.a. under et langvarig opphold i Frankrike, gav ham likevel et etter norske forhold makeløst lærdomsgrunnlag.

1912 debuterte Alf Larsen under navnet Alf Ingebrekt med en diktsamling på dansk. Tre år senere debuterte han på norsk under eget navn med den programmatiske tittel Indgangen. Hans språk forble alltid preget av dannelsesårene i Danmark, noe som gav det et lett arkaisk, men også kraftfullt uttrykk.

Fra 1918 var Larsen knyttet til Gyldendal som konsulent og rådgiver i norske saker. Han var på tale som ny direktør for forlagets avdeling i Kristiania, men forlaget rekrutterte isteden den unge journalisten Harald Grieg. Mangt kunne ha sett annerledes ut i norsk bokbransje med Alf Larsen i denne stillingen. Senere (da Grieg satset på Sigurd Hoel) virket han noen år som konsulent for Aschehoug.

Til omkring 1921 ble Larsen boende i København. Her giftet han seg 36 år gammel med den 12 år eldre Astrid Blicher-Hansen, som så lenge hun levde, skal ha hatt en heldig innflytelse på hans heftige temperament. Hennes medgift satte ham i stand til å flytte hjem til Tjøme og erverve Rød gård, en naturskjønn eiendom med et stort uberørt strandområde. Gårdbruker ble han aldri; like fullt hadde han særegne meninger også om gårdsdrift, noe som førte til konflikter og stadig utskiftning av forpaktere. Flere steder i sin diktning benytter han ordet “Paradis” om dette stykke land, som han da også voktet med nidkjærhet mot alle inntrengere. I sin iver etter å få området fredet unnså han seg ikke for å forhandle med myndighetene under okkupasjonen, noe som da og senere ble lagt ham til last. Nazist var han likevel ikke.

Fra 1933 til 1941 nedla han et stort arbeid i utgivelsen av tidsskriftet Janus, der han selv og en rekke andre talentfulle skribenter tok for seg tidens store spørsmål ut fra et åndelig ståsted som lå antroposofien nær. Opplaget oversteg aldri 800, men som opposisjon til tidsånden fikk Janus en innflytelse i mellomkrigstidens kulturkamp som unndrar seg statistiske målinger.

Sammen med økonomen Barthold Butenschøn startet Larsen 1942 Dreyers forlag, der han selv gikk inn som hovedkonsulent med det formål å drive åndskampen videre. Tross mange konflikter med forlagssjefen og senere også med den nye hovedkonsulent, nevøen Aasmund Brynildsen, beholdt Larsen en viktig posisjon i forlaget helt til det siste.

Tjøme-landskapet og øyriket ut mot det åpne havet er til stede i så godt som all Alf Larsens diktning. Han mente selv, ubeskjedent, at hans naturdikt “hører til de aller ypperste av all norsk litteratur”. Når han likevel ikke fikk den anerkjennelse han kunne fortjene, hadde han forklaring også på dette: “I mine dikt er der det vi kaller ånd. Det er nok til å gjøre meg til noe sært og uforståelig. Alle de andre norske diktere av min generasjon har bare sjel …”

Det var ikke mange kritikere i samtiden som så eller ønsket å se ånden i denne diktningen. Først med utgivelsen av hans glimrende litterære essays i Den kongelige kunst (1948) fikk Alf Larsen et gjennombrudd i offentligheten. Etter hvert ble han også anerkjent som den betydelige lyriker han er. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1960 og fikk Doblougprisen 1961.

I 1950- og 1960-årene ytret Larsen seg særlig i Morgenbladet og forretningsbladet Farmand. I valget av disse organer, men ganske særlig med innholdet i det han lot trykke, plasserte han seg på ytterste høyre fløy, hvorfra han ufortrødent fortsatte sin refsende gjerning med artikler, essays og aforismer like til sin død på Tjøme 1967.

Få år senere ble hans elskede Rød lagt ut til golfbane, og stikk i strid med hans siste vilje er det reist et monument rett overfor hovedbygningen på gården. Minnesmerket over forfatteren av De forsvunne ekeskoger på Tjøme er en torso av en eiketrestamme omgitt av eikeløv i rustfritt stål.

    Et utvalg

  • Indgangen, dikt, 1915
  • I vindens sus, dikt, 1927
  • I Jordens lys, dikt, 1946
  • Den kongelige kunst, essays, 1948
  • Stemninger ved Okeanos' bredder, dikt, 1949
  • Ved Johannes V. Jensens død. Et tidsoppgjør, essay, 1951
  • Nattetanker, aforismer, 1951
  • Høsthav, dikt, 1958
  • I kunstens tjeneste, essays, 1964
  • Den jordiske vandringsmann, dikt, 1968
  • Utvalgte dikt, 1974

    Ikke-publisert materiale

  • Alf Larsen-arkivet, i Antroposofisk selskap, Oslo
  • A. Aarnes: Alf Larsen i Horisontnr. 2/1965
  • Aa. Brynildsen: Hudø,1974
  • B. Birkeland: “Den nye lyrikargenerasjonen”, i NLH/Beyer, bd. 4, 1975
  • H. Werring: Alf Larsen. En dikters livsløp,1977
  • K. Bang: “Så glødende opptatt av å erkjenne”, i Forfatternes litteraturhistorie,bd. 3, 1981
  • A. Larsen: Kveldsbønn. Møte med Alf Larsens diktning,2000
  • N. K. Jacobsen: En forlegger og hans hus,2000
  • T. G. Simonsen: Janus – et tidsskrift og en tid, 2001

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Anne Raknes, u.å
  • Tegning av Otto C., 1961; gjengitt i Horisontnr. 2/1965