Historiker. Foreldre: Kontrollør Andreas Knudsen Kaartvedt (1891–1976) og Borghild Konstance Nielsen (1895–1975). Gift 1947 med Liv Wernø (12.9.1921–16.7.2002), datter av bedriftseier Thorvald Georg Samuelsen Wernø (1889–1959) og Judith Skulstad (1888–1978).

Alf Kaartvedt var professor i historie ved Universitetet i Bergen 1957–88 og var en av våre fremste kjennere av 1800-tallets politiske historie. Han gjorde også en viktig innsats i tilrettelegging og publisering av kildemateriale.

Kaartvedt vokste opp i Bergen og tok examen artium ved Tanks skole 1941. Deretter begynte han å studere; sine bifag leste han i Bergen og avla eksamen i Oslo. 1948 ble han cand.philol. ved Universitetet i Oslo med historie som hovedfag. I studietiden mottok han sine sterkeste og varigste faglige impulser fra Johan Schreiner, Sverre Steen og Jens Arup Seip.

Sin faglige løpebane startet Kaartvedt som oppdragsforsker, og sammen med Leif Chr. Hartsang skrev han det store verket om Kongeriket Norges Hypotekbank til institusjonens 100-årsjubileum 1952. Deretter fikk han stipend fra NAVF og ble knyttet til miljøet ved det nyetablerte Institutt for norsk historisk forskning under Sverre Steens ledelse. 1956 forelå doktoravhandlingen Kampen mot parlamentarisme. Den konservative politikken under vetostriden 1880–1884. Han ble dr.philos. 1957. Avhandlingen er monumental – og viktigere: Den er et av de første moderne arbeidene i nyere norsk politisk historie. Den lodder dypt i 1880-årenes politiske landskap, og forfatteren har et nærmest distansert, kjølig analyserende forhold til de politiske aktørene. I så måte er avhandlingen en klassiker innenfor det en kan kalle kritisk empirisk historieforskning.

Etter disputasen ventet nye og større oppgaver. Samme år ble Alf Kaartvedt og Knut Mykland utnevnt til professorer i historie, de to første stillingene i faget ved det forholdsvis nyetablerte Universitetet i Bergen. Et nytt fagmiljø skulle bygges opp. De to delte kloden og historien mellom seg, men hadde ambisjoner om å bygge opp et langt bredere historiefaglig miljø i Bergen. Begge hadde åpenbare talenter som imperiebyggere. Det kom det nyetablerte Historisk institutt til gode, men i enda høyere grad Universitetet i Bergen.

Oppgavene stod formelig i kø. Den ene komiteen avløste den andre. Nye stillinger skulle kjempes frem og besettes, og samtidig skulle studieplaner utformes og en etter hvert voksende studentmasse gis undervisning og veiledning. Kaartvedt var dessuten sterkt engasjert i utbyggingen av Universitetet i Bergen – ikke minst i egenskap av dekanus 1965–67. Han var også formann i den nasjonale komiteen som etter oppdrag fra rektormøtet utredet og la en konkret plan for ikke-europeiske kulturstudier i Norge. Komiteens innstilling fra 1969 kom i høy grad til å bli retningsgivende for utbyggingen av slike studier i Norge de nærmeste årene etterpå. I Bergen ble dette innledningen til etableringen av et livskraftig miljø i Midtøstens og det islamske Afrikas historie og kultur.

I sin forskning var Kaartvedt først og fremst opptatt av politiske bevegelser – de organiserte så vel som de ikke-formaliserte. Han skrev tre ruvende arbeider etter doktoravhandlingen. Til 150-årsjubileet for Grunnloven kom fra hans hånd første bind av Det norske Storting gjennom 150 år, som dekker perioden fra Riksforsamlingen til innføringen av årlige Storting 1869. Med sin dyptpløyende analyse av forholdet mellom statsmaktene i de første tiårene etter 1814 er Kaartvedts bind blitt et standardverk om 1800-tallets politiske og konstitusjonelle historie. Til Høyres 100-årsjubileum 1984 skrev Kaartvedt første bind av partiets historie, Drømmen om borgerlig samling, en innsiktsfull og velskrevet fremstilling av partiets utvikling i perioden 1884–1918.

Også etter at han tok avskjed fra sitt embete, var Kaartvedt faglig aktiv. 1995 kom hans bidrag til første bind av Norsk utenrikspolitikks historie. Her gir Kaartvedt på 130 sider den første sammenfattende fremstillingen av norske myndigheters innflytelse på utformingen av utenrikspolitikken fra 1814 til unionsoppløsningen 1905. Arbeidet er preget av Kaartvedts inngående kjennskap til den politiske, konstitusjonelle og unionelle utvikling på 1800-tallet. Arbeidet bringer både ny kunnskap og ny innsikt i et komplisert utviklingsforløp.

I dette arbeidet kunne Kaartvedt i høy grad trekke på sin omfattende kildepubliseringsvirksomhet. Knapt noen annen norsk historiker i vår tid har gjort en så stor innsats i tilrettelegging og publisering av kildemateriale. Den politiske korrespondanse mellom Frederik Stang og Georg Sibbern fyller seks tykke bind, det første utgitt 1956 og det sjette 1990. I tillegg var han også ansvarlig for utgivelsen av sentralstyreprotokollene til Høyre for perioden 1884–1920.

Alf Kaartvedt var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1958.

  • Kongeriket Norges hypotekbank 1852–1952 (sm.m. L. C. Hartsang), 1952
  • Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden, dr.avh., 1956
  • Frederik Stang og Georg Sibbern. Den politiske korrespondanse mellom Frederik Stang og Georg Sibbern 1862–1871, 6 bd., 1956–90
  • Fra Riksforsamlingen til 1869, bd. 1 i C. J. Hambro (red.): Det Norske Storting gjennom 150 år, 1964
  • Drømmen om borgerlig samling. 1884–1918, bd. 1 av F. Sejersted (red.): Høyres historie,1984
  • Høyres sentralstyreprotokoller 1884–1920, Bergen/Oslo 1986
  • bidrag til Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, bd. 1 av Norsk utenrikspolitikks historie,1995
  • Stud. 1941,1966
  • HEH,flere utg.
  • arkivmateriale fra Universitetet i Bergen, bl.a. Historisk institutt