Alf Bjørnskau Bastiansen var sogneprest i Kampen menighet i Oslo i tiden før, under og etter krigen. Han ble tidlig engasjert i arbeiderbevegelsen og var blant stifterne av Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Han mistet sin mor da han var sju år gammel, og ble sammen med sin søster Sally, som var fire år, helt alene på Tjøme. Deres far var på sjøen da moren døde. Barna ble derfor sendt til Drammen, hvor de vokste opp hos to tanter.
Bastiansen tok examen artium på reallinjen 1904 og ble cand.theol. 1910. Hans første embete var i Vadsø som kateket fra 1911. Her startet hans sterke engasjement for arbeiderbevegelsen. Han ble formann i arbeidersamfunnet og ordfører i Vadsø, startet avholdslag og kjempet de svakes kamp. Hans akademiske kolleger i byen var en konservativ liten gruppe som hadde stor makt, og redaktøren i lokalavisen skrev: “Nå er det på tide at kateketen velger mellom prestekjolen og den røde kluten.”
1914 ble han utnevnt til sogneprest i Balsfjord, hvor han og familien trivdes meget godt. Også her var han ordfører, samtidig som han drev bondegård. 1919 ble han sogneprest på Hvaler, hvor han også var medlem av herredsstyret og en rekke komiteer. 1929 flyttet familien til Drammen, hvor Bastiansen var res.kap. i Strømsø og Tangen. 1937–53 var han – med et lite avbrudd under krigen – sogneprest i Kampen menighet i Oslo. Her var han i sitt rette miljø, i en arbeiderbydel som var en av landets største menigheter, og som sårt trengte til fornyelse så vel fysisk som sosialt og åndelig.
Bastiansen var blant stifterne av Norges Kristne Arbeideres Forbund; han var formann 1939–48, og ble senere æresmedlem. Under hele krigen var han medlem av den midlertidige kirkeledelse. Senvinteren 1942 ble han som en av de første embetsmenn avsatt av Vidkun Quisling. En av hovedbegrunnelsene var “hans sosialistiske, bolsjevikiske virksomhet blant barn og unge”. Den dagen dette ble kjent, fikk han et hav av blomsterhilsener og en medfølelse uten sidestykke. Alle gledet seg, så nær som mor Hanna, som med en gang spurte: “Hva skal vi så leve av?” Men illegal lønn ankom i posten regelmessig resten av krigen.
Alf Bastiansen var medlem av vergeråd, fattigstyrer og av Oslo bystyre fra 1946. Etter krigen startet han opp med gudstjenester 1. mai. I ettertid er det lett å forstå at hans store engasjement for sosialdemokratisk arbeid skrev seg helt tilbake til hans opplevelse av morens død og hans triste barndom.
Han var tidlig med i Den kristne sosialdemokratiske bevegelse i Europa, og holdt foredrag på internasjonale kongresser i Danmark, Sveits og Tyskland. En altfor engasjert deltakelse i veldedighet resulterte ofte i at det ble lite penger igjen til kone og barn. Under krigen lånte han bort sin eneste dress til en i Kristne Arbeideres Forbund for at denne skulle se skikkelig ut på kontoret. Vedkommende satt på sin plass med åpen bibel og i fin dress, mens presten hadde en gammel bonjour som han hentet ned fra loftet og tok til nåde igjen. En dag forsvant den stakkars mann med dressen og foreningskassen. Bastiansen syntes synd på mannen, og bekymret seg lite om dressen. Noen uker senere vant han for øvrig en dress på Blåkorsbasaren.
I Kampen menighet og ellers på østkanten i Oslo er det mange som den dag i dag minnes en rettferdig, snill, liten og tynn mann med en kraftig stemme.