Kjemiker. Foreldre: Ingeniør Miltiades C. Pappas (1881–1962) og Philomèle Acatos (1885–1952). Gift 1942 med Ela Pauline Johanne Mjøset (26.12.1917–11.7.2000), datter av fullmektig Harald Mjøset (1887–1975) og Louise Henriette (“Henny”) Steen Christensen (1888–1970).

Alexis Pappas var en pioner innen faget kjernekjemi, og som professor ved Universitetet i Oslo i nesten 30 år ble han en mye benyttet ekspert i internasjonale fora.

Hans far var fra Hellas, men studerte i Belgia, der han rent tilfeldig traff den norske direktøren for Atlas Remfabrikk, som tilbød ham jobb på fabrikken etter endt studium. Imidlertid brøt den første verdenskrig ut, og Pappas flyktet med sin kone til London, hvor Alexis ble født. Etter krigen drog han så til Norge og ble ansatt som ingeniør ved Atlas Remfabrikk.

Alexis Pappas tok examen artium ved Frogner gymnas i Oslo 1934 og begynte deretter å studere realfag ved universitetet på Blindern. Som hovedfagsarbeid ønsket han egentlig et emne innenfor polymerkjemi, men dette var et nytt og “sært” felt den gang, så han endte isteden hos professoren i uorganisk kjemi, Ellen Gleditsch. Hun hadde vært assistent for madame Curie i Paris og var en pioner innen radioaktivitet og radiokjemi i Norge. Hos Gleditsch arbeidet Pappas med analytiske bestemmelser av uran, og han ble cand.real. 1940. Året etter ble han ansatt som analytiker og senere forskningsleder ved Unitor A.S. og N.A. Gasaccumulator. Samtidig fortsatte han som vitenskapelig assistent for professor Gleditsch inntil han 1947 ble universitetsstipendiat, en stillling han hadde til 1952. I stipendiattiden reiste han bl.a. til Paris, der han studerte ved Institut du Radium og Collège de France under berømte forskere som M. Haissinsky, Frédéric Joliot og hans hustru Irène Joliot-Curie, madame Curies datter.

Etter Paris-oppholdet gikk ferden videre til Boston i USA, der Pappas arbeidet med kjernekjemi i professor Charles D. Coryells forskningsgruppe ved Laboratory for Nuclear Science ved Massachusetts Institute of Technology (M.I.T.). Mens mye av forskningen i Europa hadde gått på sparebluss under krigen, hadde arbeidet med å utvikle en atombombe i USA ført til store fremskritt i bl.a. studiet av radioaktivitet. Pappas hadde et meget produktivt opphold ved M.I.T., der studiet av fisjonsprosessen og fisjonsfragmentenes desintegrasjon var sentrale temaer. Hans hovedverk fra denne tiden, A Radiochemical Study of Fission Yields, som han ble dr.philos. på 1954, vakte stor oppmerksomhet i både Amerika og Europa, og Pappas ble raskt et kjent og respektert navn innenfor kjerneforskningen.

Etter hjemkomsten til Oslo 1952 ble Pappas ansatt som leder for den nystartede kjernekjemiske gruppe under Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Arbeidsforholdene var enkle; han disponerte et hjørnelaboratorium i universitetets avdeling for uorganisk kjemi, der han tok imot studenter og gjesteforskere. Omgangstonen ble meget fri og uformell på amerikansk vis, alle var på fornavn og dus, og miljøet ble ganske forskjellig fra resten av avdelingen, som ennå var preget av professorer med bakgrunn fra tyske universiteter.

I de neste fem årene fortsatte Pappas med kjerneforskningen, og han holdt forelesninger i kjernekjemi. I tillegg kom han med i nye aktiviteter både nasjonalt og internasjonalt. Det europeiske kjerneforskningssentret, CERN, var i oppbyggingsfasen, og Niels Bohr bad Pappas bli med i de CERN-styrte eksperimentene som Theodor Svedberg ledet ved synkrotronen i Uppsala. Dette gav ham muligheten til å starte utforskning av høyenergifisjon, og han kunne sende studenter til Uppsala for slike studier med støtte fra CERN.

Norge hadde nå fått en kjernereaktor i gang på Kjeller, og på Radiumhospitalet var en betatron og andre strålingskilder i bruk. Kunnskap om ioniserende stråling var nødvendig, og 1956 ble det opprettet et Statens råd i strålehygieniske spørsmål, der Pappas deltok med sin viten og erfaring. Det ble viktig å få utdannet studenter med kunnskap om stråling og radioaktivitet, og Landsforeningen mot kreft bevilget penger til et gaveprofessorat i radioisotopkjemi ved universitetet. Pappas ble utnevnt 1957.

På denne tiden begynte radioaktivt nedfall fra atombombeprøver å bli et aktuelt tema, og Pappas og hans medarbeidere fikk i oppdrag av Helsedirektoratet å studere opptaket av radioaktivt strontium i mennesker (spesielt i knoklene), et prosjekt som kom til å strekke seg over 15 år. Virksomheten ble utvidet til også å omfatte måling av radioaktivt strontium i korn, etter oppdrag fra Statens Kornforretning. Resultater av studiene ble publisert jevnlig og rapportert til FNs vitenskapskomité for virkningen av ioniserende stråling.

1962 ble Pappas professor i kjernekjemi, og han satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon 1985. Han var en glimrende foreleser, og mange studenter ble fristet til å ta hovedoppgave i kjernekjemi. Som hovedfagsveileder tente han glød og entusiasme, noe som ofte resulterte i ytelser ut over det vanlige og mange fine eksamensresultater. Han var også etterspurt som foredragsholder i folkeakademier og andre fora utenfor det egentlige forskningsmiljøet. Pappas refererte ofte til kjemien som “la science féminine” – den kvinnelige vitenskap – fordi han mente at det var et fag der vitenskapskvinner hadde muligheter til å hevde seg.

Da fasilitetene ved CERN i Genève var utbygd, fortsatte Pappas sine studier av høyenergifisjon der, og en rekke av hans studenter fikk også stipendier dit. Hjemme drev han dessuten studier i nukleære analysemetoder, bl.a. aktivering med termiske nøytroner, en teknikk som etter hvert ble anvendt av flere av hans studenter i forskjellige fagdisipliner, f.eks. til bestemmelse av hvor opiumpartier er blitt dyrket eller hvilke grunnstoffer som finnes i måneprøver. Senere tok han også opp miljøkjemiske og radioøkologiske problemstillinger. Mot slutten av sin karriere var han særlig opptatt av de kosmiske kjerneprosesser som forklarer dannelsen i tid og rom og sammensetningen av de kjemiske grunnstoffene slik de forekommer på Jorden og i vårt solsystem.

Alexis Pappas har gjennom årene hatt en rekke offentlige verv og oppdrag både i Norge og i utlandet, bl.a. som teknisk ekspert i Hellas for Det internasjonale atomenergibyrå 1961 og 1963. Han var fagekspert i Kjernekraftutvalget 1976–78, nestformann i Statens Atomtilsyn fra starten 1973 til det opphørte 1993. Han var Norges faste delegat til CERN 1968–83, og 1976–78 var han visepresident i CERNs råd. 1966–70 var han president i Norsk kjemisk selskap, og han ble æresmedlem der 1993. Pappas er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1959. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1979, og han mottok Vitenskapsakademiets Fridtjof Nansen-belønning 1980 og Guldberg-Waage-medaljen 1983.

    Et utvalg

  • A Radiochemical Study of Fission Yields in the Region of Shell Perturbations and the Effect of Closed Shells in Fission, dr.avh. UiO, M.I.T. Laboratory for Nuclear Science. Technical Report No. 63, Cambridge (Massachusetts) 1953
  • High Energy Nuclear Chemistry, i MTP International review of science. Inorganic chemistry, serie 1, bd. 8 Radiochemistry, London 1972, s. 291–335
  • Nuclear Energy and Safety, NOU 1978:35, 1978
  • The Formation of the Chemical Elements in the Universe, i DNVA Årbok 1978, s. 32–43
  • Ellen Gleditsch. Et liv i forskning og medmenneskelighet (sm.m. T. Kronen), 1987
  • Stud. 1934, 1959
  • Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 556–558
  • HEH 1984
  • opplysninger fra den biograferte
  • Portrett av fotograf Sjøwall, 1985; Kjemisk institutt, UiO