Geistlig. Foreldre: Misjonsprest, senere hovedlærer Johannes Johnson (1864–1916) og Dagny Lie Heidenreich (1867–1950). Gift 11.5.1935 med Gudrun (“Guri”) Elgaaen (13.12.1910–), datter av løytnant Tobias Elgaaen (1876–1968) og Kristine Spørck (1884–1944). Fetter av Kaare Espolin Johnson (1907–94); tremenning av Lauritz Johnson (1906–92); grandnevø (brorsønns sønn) av Gisle Johnson (1822–94) og (søsterdatters sønn) av Jonas Lie (1833–1908).

Alex Johnson var en av de mest fargerike og profilerte prester og biskoper i Den norske kirke på 1900-tallet. Teologisk plasserte han seg i nyortodoksien, samtidig som han kombinerte folkekirkelighet, grundtvigianisme og kulturåpenhet med syn for vekkelse og misjon. Han var en fremragende predikant og vel kjent for sine friske og treffsikre replikker.

Johnson ble født på Madagaskar som den yngste i en stor barneflokk. Familien flyttet hjem til Norge da Alex var ett år gammel, og faren døde før yngstesønnen hadde fylt seks. Barndomshjemmet var preget av misjonsiver, grundtvigiansk kristendomssyn og kulturbevissthet. Etter examen artium på Oslo katedralskole 1928 begynte Alex Johnson å studere teologi ved universitetet. Her kom han raskt i opposisjon til liberalteologiske anskuelser hos sine lærere. Han tok også et oppgjør med erfaringsteologien, som var dominerende i den pietistiske vekkelsesfromhet. I likhet med flere av sine studiekamerater tilegnet Alex Johnson seg en nyortodoks grunnposisjon: Han godtok kirkens gamle dogmer, uten å underkjenne verdien av den historisk-kritiske bibelforskning. Gjennom en vekkelse blant teologiske studenter på universitetet 1933 og sin nære kontakt med sogneprest og senere professor Hans Ording oppdaget Johnson skriftemålets betydning og utviklet en fornyet interesse for kirken.

Etter teologisk embetseksamen 1933 og praktisk-teologisk eksamen året etter fikk den begavede unge teologen stipend for å studere nytestamentlig teologi i utlandet. Han opplevde professor Rudolf Bultmann i Marburg som en inspirerende lærer, men tilegnet seg ikke hans eksistensteologi. Under sitt opphold i Tyskland 1934–35 ble han sterkt engasjert av de aktuelle politiske begivenheter og fulgte oppmerksomt med i Bekjennelseskirkens kamp mot nazismen. Når han ikke gikk videre med vitenskapelig arbeid, men valgte prestetjenesten, skyldtes det først og fremst kjærligheten til kirken og et inderlig ønske om å være nær mennesker i glede og sorg.

1935 giftet Alex Johnson seg med Guri Elgaaen. De førte et åpent og gjestfritt hjem, og de stod sammen om alle ting i tjenesten. 8. mai 1935, tre dager før bryllupet, ble han ordinert til stillingen som landssekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse, en stilling han hadde til 1939. Han trivdes godt blant studenter og gymnasiaster, og han fikk vist sin evne til å komme på talefot med ungdommen. I denne tiden mottok han vesentlige impulser fra Oxford-vekkelsen, som understreket betydningen av å bekjenne sine synder. Gjennom Studenterbevegelsens internasjonale nettverk kom han i kontakt med fremtredende økumener og utviklet en grunnfestet økumenisk holdning.

I de bevegede årene 1939–46 var Alex Johnson hjelpeprest i Uranienborg menighet i Oslo. Der formidlet han videre noen av sine idealer fra Oxford-vekkelsen. Under krigen fikk han bruk for inntrykkene fra den tyske kirkekampen, og han så styrken i samarbeid og fellesskap i kirken. Inspirert av biskop Eivind Berggrav og hans ledelse av kirkekampen gikk Johnson aktivt inn i motstandsbevegelsen; han var med både i Koordinasjonskomiteen (KK) og i Hjemmefrontens ledelse og ble dermed en brobygger mellom kirken og den øvrige motstandsbevegelsen.

Etter krigen var Johnson residerende kapellan i Elverum i 7 år. Her lærte han en landsmenighet å kjenne. Han gjorde seg bemerket som en Ordets mester både i skrift og tale; han redigerte bl.a. kirkesiden i avisen Østlendingen og var medlem av Hamar bispedømmeråd og Presteforeningens landsstyre. 1953 vendte han tilbake til Oslo som residerende kapellan i Frogner menighet. Der fikk han noen meget aktive og rike år, og han påtok seg vervet som formann i Oslo Indremisjon (1954–64). 1960 ble han den første offisielle studentprest i Oslo. 1961 etterfulgte han sin eldre bror, Jon Anton Johnson, som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, en stilling deres far også hadde innehatt.

1964 ble Alex Johnson utnevnt til biskop i Hamar bispedømme. Han gikk inn i bispegjerningen med stor entusiasme og la særlig vekt på å få i stand et fruktbart samarbeid mellom folkekirken og vekkelsestradisjonen, mellom “Hellig Olavs kirke” og “Hans Nielsen Hauges kirke”. Selv om Johnson ikke gav seg ut for å være pietist, slo hans friske og sentrale forkynnelse godt an også i mange bedehusmiljøer. Som biskop var han opptatt av å lege sårene etter helvetesdebatten i 1950-årene. Han gjenvant snart et godt forhold til sin forgjenger, biskop Kristian Schjelderup, som han hadde kritisert offentlig for tåketale i synet på fortapelsen. Johnson var tilhenger av statskirkeordningen, men hadde lite til overs for kirkepolitikk og kirkemakt.

Etter 10 år i bispestolen med opptil 240 reisedager i året sviktet helsen, og Alex Johnson søkte avskjed 1974, 64 år gammel. Han flyttet tilbake til Oslo, hvor han døde 1989.

  • Mann og kvinne skapte han dem, 1939
  • Ugift ungdom, Kristen hjelp 3, 1940
  • Brevet til filipperne, Vi leser Bibelen 2, 1955 (8. opplag 1977)
  • Eivind Berggrav. Spenningens mann, 1959
  • Menighetsbladet. Råd og vink for redaktører og utgivere (sm.m. S. Lunde og E. Tannæs), 1965
  • Veien er klar, 1984
  • Stud. 1928, 1953
  • HEH, flere utg.
  • “Biskop Alex Johnsons vita”, i Årbok for Den norske kirke 14, 1965, s. 14–19
  • E. S. Solum: Kryssende spor. Hamar-bispene Kristian Schjelderup og Alex Johnson, 1983
  • G. Johnson Høibo: Slekten Johnson: Norge – Island – Norge, 1983
  • O. Hestvold: Alex Johnson. Et liv i spenningsfelt, 1987

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Ville Aarseth, 1985; Hamar bispegård

    Fotografiske portretter

  • Fotografi; Hamar domkirke