Alette Schreiner var medisiner og drev forskning innen feltene cytologi og fysisk antropologi. Dessuten skrev hun artikler, lærebøker og populærvitenskapelige bøker om biologiske emner og ulike samfunnsspørsmål.
Hun vokste opp på Eidsvoll, der hennes far var sorenskriver. 1892 tok hun examen artium ved Ragna Nielsens toårige gymnasium i Kristiania. 1899 avla hun medisinsk embetseksamen, og 1900 gjorde hun turnustjeneste ved Rikshospitalet. Samme høst giftet hun seg med medstudenten Kristian Schreiner. De to neste årene var de på studiereise i Europa, hvor hun studerte kvinne- og barnesykdommer, mens han studerte histologi, embryologi og cytologi.
Alette Schreiner fikk ingen akademisk stilling, men drev forskning i tett samarbeid med ektemannen, som fra 1902 bestyrte Universitetets biologiske stasjon i Drøbak og 1908–45 var bestyrer for Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Mens de oppholdt seg i Drøbak, drev ekteparet med celleforskning. De påviste blant annet at kjønnscellenes kromosomer i forkant av reduksjonsdelingen legger seg parallelt med hverandre. Senere forskning viste at dette var den fasen da “crossing over” av arveanlegg mellom kromosomparene foregår. Arbeidet fikk internasjonal betydning.
I perioden ved Anatomisk institutt ble interessen rettet mot forskningsfeltet fysisk antropologi. Fysisk antropologi gikk i første rekke ut på å dele inn menneskeheten i raser og å undersøke spørsmål om rasers evolusjon, slektskap, utbredelse og migrasjon. Metoden var å samle inn og sammenligne data om menneskers ytre kroppslige kjennetegn, slik som hodeform, kroppshøyde, hårfarge. I Norge ble det forsket på den norske og den samiske befolkningens rasemessige opphav. Både levende mennesker og skjelettmateriale ble benyttet. Under professor Schreiners ledelse ble instituttets antropologiske knokkelsamling betydelig utvidet, og det ble foretatt omfattende antropologiske undersøkelser av mennesker i hele Norge. Alette Schreiner publiserte flere avhandlinger basert på dette store materialet.
Som de fleste av sine samtidige mente Schreiner at menneskeheten kunne deles inn i et hierarki av raser, og at noen raser var bedre mentalt utrustet enn andre. Samtidig var hun kritisk til mer ytterliggående raseteorier. Omkring 1930 kom både hun og ektemannen med kritikk av den rasehygieniske tenkningen om en “nordisk” eller “germansk” eliterase. De avviste ikke selve ideen om rasehygiene, men hevdet at rasehygienens oppgave var å verne om verdifulle arvelige enkeltegenskaper som fantes iblandet i alle raser.
Hennes kanskje mest leste arbeid er den populærvitenskapelige boken Slegtslivet hos menneskene fra 1914. Her hevdet hun blant annet at samfunnet var belemret med en berme av genetisk mindreverdige individer, som burde forhindres fra å få barn. Et mer sentralt perspektiv i boken var imidlertid ideen om at oppvekstvilkårene setter et grunnleggende preg på mennesker og at samfunnets viktigste oppgave er å ta godt vare på de barna som blir satt til verden.
Alette Schreiner var en forkjemper for å forbedre barns og unges oppvekstvilkår. Hun gikk inn for de Castbergske barnelovene om barneforsorg som gav “uekte” barn rett til arv etter faren, og hun støttet arbeidet for mødrehygienekontorer og prevensjonsopplysning og argumenterte for reformer i skolen. Dessuten er Blindern studenthjem i Oslo i stor grad et resultat av hennes innsats.