Språkmann og gjendikter. Foreldre: Prost Andreas Vilhelm Agersborg Fliflet (1874–1956) og sykepleier Charlotte Lange (1869–1948). Gift 1) 1946 med arkivar Lilli Gjerløw (1910–98), ekteskapet oppløst 1949; 2) 1953 med sykepleielærer Marianne Tudeer (28.11.1924–), datter av lege Oskar August Tudeer (1886–1969) og Elvi Pauline Ek Blom (1895–1954).

Albert Lange Fliflet er en internasjonalt anerkjent gjendikter, som har fått mange ærespriser og hedersbevisninger for sin virksomhet. Hans største verk er gjendiktningen av det finske nasjonalepos Kalevala.

Fliflet vokste opp i Stjørdal og Øvre Sandsvær. Faren var prest, og Albert fikk tidlig lære både latin og hebraisk. Moren, som var prestedatter og interessert i språk, underviste sønnen i tysk og engelsk, slik at Albert hadde særdeles gunstige oppvekstvilkår for å bli en fremtredende språkmann. Han ble tidlig interessert også i finsk, men bakgrunnen for dette var nokså tilfeldig. I påsken 1923 fikk familien besøk av en finsk geologiprofessor, Aarne Laitakari, som skulle på befaring i sølvgruven i nærheten av prestegården i Sandsvær. Laitakari ble betatt av den lærenemme gutten, som var så ivrig til å lære nye språk, og dette ble starten på en mangeårig brevveksling. Professoren sendte også finske bøker til sin unge “elev”, og slik ble Fliflet nærmere kjent både med finsk grammatikk og skjønnlitteratur.

Etter examen artium i Kongsberg 1926 begynte Fliflet å studere filologi ved Universitetet i Oslo og tok førsteeksamen i finsk og samisk der 1927, språklig adjunkteksamen (tysk, fransk, norsk) 1932 og til slutt magistergraden i finsk-ugriske språk 1938. I studietiden og senere hadde han en rekke studieopphold i bl.a. Tyskland, Frankrike, Ungarn og Finland. 1939–41 var han lektor ved Tromsø off. høyere almenskole og var deretter for det meste frilanser. 1964–69 arbeidet han som lektor i fonetikk ved Universitetet i Bergen og 1969–78 som førstelektor samme sted. I perioder var han dessuten reiselektor i Sverige; han drev innsamlingsarbeid for Norsk Målførearkiv og var medarbeider i det nynorske oppslagsverket Norsk allkunnebok.

Fliflet har oversatt hovedsakelig lyrikk og episk diktning fra finsk, latin, nederlandsk, ungarsk og tysk. Hans første gjendiktning, diktantologien Finland synger, utkom 1947. Tjue år senere forelå hovedverket i hans gjendikterarbeid, det finske nasjonaleposet Kalevala, som ble utgitt på nynorsk 1967. Fra ungarsk gjendiktet han 1979 Imre Mádachs versdrama Menneskets tragedie og Gyula Illyés' essay-roman I Kharons ferge, og 1988 kom gjendiktningen av den finske folkediktningssamlingen Kanteletar.

I alle sine gjendiktninger har Fliflet vist stor respekt for originalteksten. I arbeidet med Kalevala ønsket han å benytte seg av elementer fra den norske folkevisestilen, og han foretok derfor tallrike turer til Telemark for å finne gamle ord og uttrykk for fortidens arbeidsliv og redskaper på vesttelemål. Dette var et svært omfattende og tidkrevende arbeid, som 1967 ble belønnet med Norsk Måldyrkingslags heidersgåve.

Fliflets inngående kunnskaper om fonetikk har gitt ham særlige fortrinn i gjendiktningen. Han har i sine fonetiske studier forsket på ca. 30–40 ulike språk og har derfor særdeles gode forutsetninger for å fange språkenes metriske og rytmiske særdrag. Det klassiske Kalevala-versemålet f.eks. består ikke bare av firetaktiske trokeer, men også av såkalt “brutt troké”, der trykk og lengde er uavhengige av hverandre og dermed skaper variasjon og spenning i et ellers bundet versemål. Denne metriske variasjonen har Fliflet bevisst overført på norsk, bl.a. ved å bruke sammensatte trestavelsesord. Hans bruk av allitterasjon (bokstavrim) i gjendiktningen av Kalevala kan beskrives som svært vellykket; et uttrykk som “fostra mine fagre fuglan” er både vakkert og melodiøst, samtidig som ekvivalensen i forhold til originaltekstens kasvatin kanasiani er tilnærmet total.

Fliflet valgte å fordype seg i litt mer spesielle språk sett fra norsk perspektiv, og han utførte gjendiktninger som ytterst få i hele verden har kompetanse til. Han har en usedvanlig god hukommelse og særegen grundighet i alt arbeid. I tillegg til å ha store språk- og kulturkunnskaper er han selv en dikter, som gjennom hele sitt liv har hatt en genuin interesse for poesi.

For sine gjendiktninger fra finsk ble Albert Lange Fliflet utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Helsingfors 1990, og 1996 mottok han den sjeldne Pro cultura hungarica-medaljen for sin formidling av ungarsk kultur. I Norge har Fliflet mottatt bl.a. Norsk Oversetterforenings Bastian-pris 1968 og Norsk Kulturråds oversetterpris 1984.

  • Finland synger. Finsk lyrikk i utvalg og oversettelse, 1947
  • Kalevala, 1967
  • Finlands stemme. Finske dikt gjennom hundre år, 1977
  • I. Madách: Menneskets tragedie, 1979
  • G. Illyés: I Kharons ferge eller Alderdommens symptomer, 1979
  • J. van den Vondel: Lucifer. En tragedie, 1987
  • Kanteletar. Finske folkevisestemningar, 1988
  • F. Grillparzer: Havets og kjærlighetens bølge, 1994
  • Stille kom en glede og andre gjendiktninger, 1997
  • Eine nordnorwegische Sammlung finnischer Volksdichtung. Die Wesselschen Aufzeichnungen mit Übersetzung und vergleichenden Erläuterungen, DNVA Avh. II 1942 nr. 2, 1943
  • Tuli niemen tutkaimessa. Aforismeja, Helsingfors 1950
  • Stud. 1926, 1951
  • opplysninger fra Albert Lange Fliflet