Norskamerikansk zoolog, oseanograf og museumsmann. Foreldre: Lektor, dr.philos. Thomas Johannes Lauritz Parr (1862–1935; se NBL1, bd. 10) og Helga Johanne Eide (f. 1865). Gift 31.12.1925 med kunstmaler Ella Hage Hanssen (7.11.1900–15.5.1991), datter av smedformann, senere gårdeier og stortingsmann Peder Hansen (f. 1859) og Hedvig Johannesen (f. 1867). Søstersønn av Egil Eide (1868–1946).

Etter å ha gjort banebrytende oppdagelser som oseanograf og marinbiolog på en serie vitenskapelige ekspedisjoner i Karibiske hav og Mexicogolfen i 1920- og 1930-årene, var Albert Eide Parr professor i oseanografi ved Yale University i New Haven, Connecticut og senere direktør for American Museum of Natural History i New York. I hans direktørtid ble museet utvidet med flere store samlinger, og gjennom omorganisering og bruk av ny teknologi la han grunnlaget for et mer publikumsvennlig museum.

Parr vokste opp i Bergen. Faren var venn av direktøren ved Bergens Museum, Jørgen Brunchorst, og allerede i førskolealderen hadde Albert god kjennskap til museets samlinger og arbeidet som ble gjort ved den marinbiologiske feltstasjonen og det tilknyttede akvariet på Møhlenpris. Under sine mange besøk stilte han utallige spørsmål og fikk lov til å studere samlingen av preparater. Senere i livet hevdet han at denne nysgjerrigheten og besøkene til akvariet i høy grad medvirket til at han valgte å bli marinbiolog. Som 10-åring drog han ofte ut på sjøen i en liten båt for å samle sjødyr. Allerede i gymnastiden arbeidet han som assistent for professor August Brinkmann ved Bergens Museum (1918–19). I skoleferiene mønstret han på ulike fartøyer og avanserte fra messegutt til fullbefaren sjømann.

Parr tok examen artium i Bergen 1921, studerte deretter ved universitetet i Oslo 1921–24 og ble cand.mag. 1925. Han var forskningsassistent ved Fiskeridirektoratet i Bergen 1924–26. Nyttårsaften 1925 giftet han seg med kunstmaler Ella Hage Hanssen, og året etter reiste de til USA. Da de ankom New York, hadde Parr bare 135 dollar i lommen etter at han hadde betalt toll på mikroskopet han hadde i bagasjen. Det var meningen at ekteparet skulle dra videre til Alaska, hvor Parr hadde tenkt å forsette med sildefangstforskningen han hadde lært i Norge. Men da han besøkte Louis L. Mowbray, som på den tiden var direktør ved New York Aquarium, ble han overtalt til å holde seg i New York. Parr ble ansatt av Mowbray, og selv om han begynte nederst på rangstigen, skulle tiden snart vise at han var en dyktig vitenskapsmann.

1927 ble Parr bedt av Harry Payne Bingham, en forretningsmann i New York, om å bli med som biolog på en vitenskapelig ekspedisjon samme år og ta ansvaret for alt materiale som ekspedisjonen samlet inn. Parr studerte dypvannsfisk, algeflora og havstrømmer i området ved Bahamas og i Karibiske hav. Ekspedisjonen oppdaget mer enn 100 til da ukjente arter dypvannsfisk. Samlingene ble 1928 overført til Yale University og Bingham Oceanographic Laboratory i New Haven, Connecticut, som ble etablert med Parr som kurator. Ekspedisjonene fortsatte i flere år i samarbeid med Oceanographic Laboratory of Yale, Woods Hole Oceanographic Institution og det amerikanske fiskeridepartementet. Ekspedisjonene gav Parr anledning til å studere Sargassohavet og til å kartlegge Golfstrømmens opprinnelsessted. 1932 oppdaget han at Golfstrømmen ikke begynte i Mexicogolfen som antatt, men at den går ut fra Karibiske hav og tar en skarp høyrevending fra Yucatanbassenget til Floridastredet.

1931 fikk Parr en stilling som assistant professor i zoologi ved Yale University. 1937 ble han associate professor og leder for universitetets havforskningsprogram, og 1938 ble han utnevnt til professor i oseanografi. Samtidig ble han knyttet til Woods Hole Oceanographic Institution som forsker og styremedlem, og han ble direktør for Peabody Museum ved Yale. Han innehadde disse stillingene til 1942, da han ble utnevnt til direktør for American Museum of Natural History (AMNH) i New York. Parr fortsatte som direktør i 17 år, til 1959, da han gikk av for å bli seniorforsker ved museet. 1968 fikk han tittelen “director emeritus”.

Som museumsdirektør formulerte Parr hensikten med et museum slik: “Vi må bli kvitt 'dødt sirkus'-innstillingen og gjøre naturhistoriske museer til oppkvikkende kunnskapsteatre som reduserer den stadig bredere kløften mellom forskerne og offentligheten. Den menneskelige viten må forenkles til de greiest forståelige uttrykk. Det som er viktig, må gjøres fascinerende, slik at man ikke bare aksepterer det fascinerendes betydning. Vekten må legges mer på fortolkning enn på selve presentasjonen. Museets innhold må ikke bare være intellektuelt, men også pent, for det pene har sin egen verdi, uansett om det øker den faktiske kunnskap eller ikke.” Han hevdet at det er et museums oppgave både å stimulere og holde på sitt publikums interesse, og 1954 innførte AMNH – som det første museum i USA – Guideaphone, en bærbar museumsfører i form av en kombinert hodetelefon/radiomottaker som formidlet forklaringer monter for monter gjennom seks av museets utstillingshaller.

Parr var særlig opptatt av å lage utstillinger som på en dynamisk måte viste sammenhengen mellom de ulike “kreftene” i naturen og menneskets plass i dette bildet. Han mente også at museer kan hjelpe mennesker med å forstå seg selv i forhold til andre av Jordens folk, ved å vise at “menneskets problemer og anstrengelser i hovedsak er de samme overalt”. I AMNHs årsrapport for 1947 skrev han: “Det må være en av museets oppgaver å studere og formidle hvordan vi kan både verne og utnytte naturen og de naturressurser som vi alle er avhengige av,” og han ville virkeliggjøre dette målet bl.a. gjennom de nye utstillingshallene som var under oppførelse. I hans direktørtid innviet museet flere nye samlinger, bl.a. Sanford Memorial Hall of the Biology of Birds (1948), Whitney Memorial Hall of Oceanic Birds (1953), Hall of North American Mammals (1954) og Hall of American Forests (1958).

Etter at Parr gikk av som direktør 1959, kunne han ta opp igjen sin forskning på fisk og havstrømmer, samtidig som han fortsatt hadde vitenskapelige og administrative oppgaver ved AMNH. Han klassifiserte bl.a. en gruppe dypvannsfisk, Alepocephalidae, og han grunnla og redigerte Sears' Foundation's Journal of Marine Research. Parr var en tid president i American Association of Museums (AAM), som 1980 hedret ham med den første utdeling av organisasjonens Distinguished Service Medal. Han var æresdoktor ved Yale University (1946) og Colby College (1956). 1945 fikk han en fortidsøgle, Parrosaurus (nå kalt Hypsibema), oppkalt etter seg.

  • Bibliografi for perioden 1926–67 finnes i Parr 1968 (se nedenfor)

    Et utvalg

  • Adaptiogenese und Phylogenese zur Analyse der Anpassungserscheinungen und ihrer Entstehung, Berlin 1926
  • A contribution to the theoretical analysis of the schooling behavior of fishes, Occasional papers of the Bingham Oceanographic Collection, New York 1927
  • A study of subspecies and racial variations in Liparis liparis Linneus and Liparis koefoedi, BMÅ Naturvit. rk. 1931 nr. 6, Bergen 1931
  • A geographic-ecological analysis of the seasonal changes in temperature conditions in shallow water along the Atlantic coast of the United States, Bulletin of the Bingham oceanographic collection, bd. 4 nr. 3, New Haven 1933
  • Report on hydrographic observations in the Gulf of Mexico and the adjacent straits made during the Yale oceanographic expedition on the “Mabel Taylor” in 1932, ibid. bd. 5 nr. 1, New Haven 1935
  • Concluding report on fishes. With species index for articles 1–7 (Fishes of the third oceanographic expedition of the “Pawnee”), ibid. bd. 3 nr. 7, New Haven 1937
  • Quantitative observations on the pelagic Sargassum vegetation of the Western North Atlantic, ibid. bd. 6 nr. 7, New Haven 1939
  • Mostly About Museums, New York 1959
  • The fishes of the family Searsidae, København 1960
  • Selected papers 1959–1967, New York 1968
  • Hosts and Guests in our Museums, i Discovery (New Haven) nr. 2/1977, s. 65–68
  • On Museums of Art and of Nature, i Museum News, oktober 1980
  • Stud. 1883 (Parr, Thomas), 1908, 1933
  • “A. E. Parr to Direct History Museum”, i The New York Times 4.6.1942
  • Current Biography Yearbook, New York 1942
  • N. O. Ireland: Index to Scientists of the World from Ancient to Modern Times, Boston (Massachusetts) 1962
  • B. Vanberg: “Manhattan Mix”, i Dagbl. 9.1.1962
  • Current Biography, New York 1966
  • “Dr. Albert Eide Parr”, i Sons of Norway Viking nr. 1/1968
  • Stud. 1921, 1971
  • American Men and Women of Science, 12. utg., New York 1971, 13. utg. 1976
  • Who's Who in America 1974–75, New York 1974
  • Biography Index, vol. 17, New York 1992
  • R. F. Zallinger: “Albert Eide Parr 1901–91”, i Discovery nr. 1/1992
  • Who Was Who in America, vol. 10, Chicago 1993
  • “The Classic: The Natural History Museum”, i Nordisk Museologi nr. 2/1995, s. 147–154
  • Almanac of Famous People, 7. utg., Detroit 2000
  • N. Creshkoff: “Alfred Eide Parr (1900–1991)”, upublisert manuskript datert 1.6.2000