Professor i skogskjøtsel. Foreldre: Forstmester Jacob Bøckmann Barth (1822–92) og Adelaide Magdalene Lange (1828–97). Gift 24.4.1897 med Margit Lysgaard (20.4.1875–1964), datter av overingeniør Lars Lysgaard (1841–1905) og Haldora Julie Emilie Andersen (1844–96).

Agnar Barth var en av forgrunnsfigurene i norsk skogskjøtsel i første halvdel av 1900-tallet. Gjennom sin undervisning preget han mange hundre elever og studenter, og gjennom artikler og foredrag arbeidet han utrettelig for at skogen og skogbruket skulle få sentral stilling i myndighetenes og folkets bevissthet.

Etter examen artium 1890 og eksamen fra Krigsskolens nederste avdeling 1891 reiste Barth til Stockholm, hvor han tok eksamen ved Kungl. Svenska Skoginstitutet 1893. Samme år ble han ansatt som lærer ved Kongsberg skogskole. 1894–96 var han skogbestyrer ved Tinngodset i Telemark, 1896–99 igjen skogbrukslærer på Kongsberg og assistent i Kongsberg skogforvaltningsområde og 1899–1902 lærer i skogtaksasjon ved Norges landbrukshøgskole i Ås. I årene 1902–18 var han skogforvalter i Innherad og samtidig bestyrer av Steinkjer skogskole, og deretter skogforvalter i Hedmark 1918–21. 1921 ble han utnevnt til professor ved Norges landbrukshøgskole, og satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon 1942. Han var høyskolens rektor i perioden 1928–33.

Barth var intenst opptatt av skogens betydning for landet og gjorde mye for å gjøre folk klar over hvilken stor betydningen skogen har. Han hadde en omfattende skriftlig produksjon, som omfattet vitenskapelige avhandlinger, lærebøker i skogbruk, artikler i fagpressen og i dagsavisene. Ganske tidlig (1905–13) kom Skogbrukslære I og Skogbrukslære II. De kom på et tidspunkt hvor det var svært sparsomt med norsk skogbrukslitteratur.

Følgende utsagn er karakteristisk for hans intensitet (og for hans måte å skrive på): “– intetsteds kjæmper menneskene med en saa haard og karrig natur som her, intetsteds indtar det nøkne fjeld, de stupbratte skraaninger og grundlændte næringsarme terrænger en saa stor del av landets flateindhold, og heller neppe nogetsteds vilde derfor følgerne av en vidstrakt skogødeleggelse vise sig i mere skrækindjagende former. Med undtagelse av de allerede for tiden opdyrkede og endnu skogbevokste, men dyrkbare marker samt de faatal strækninger, hvor grunden ved anden speciel bedrift kan nyttiggjøres paa en mere lønnende maate end ved skogproduktion, hvilket alt dog er helt forsvindende i forhold til de øvrige uhyre vidder, hvor skogen nu raader, vil enhver forringelse av den skogproducerende mark være ensbetydende med en direkte formindskning av vort lands nationalformue.”

En av bøkene hans har tittelen Skogskjøtsel på biologisk grunnlag (1938). Hovedbudskapet er at skogen ikke må behandles skjematisk. Behandlingen må skje med naturen, ikke mot den. Man må ta til hjelp all den kjennskap man har til fysiologiske, geologiske, meteorologiske, kjemiske og biologiske forhold – kort sagt alle de krefter som virker i naturens store verksted. Selv om boken er nesten 60 år gammel, er den likevel ganske moderne i de synsmåtene som legges til grunn.

1916 publiserte Barth artikkelen Norges skoger med stormskridt mot undergangen. Den vakte betydelig oppsikt og førte bl.a. til opprettelsen av Landsskogtakseringen, en institusjon som fører kontroll med hvordan landets skoger utvikler seg.

Det er vanskelig å omtale Agnar Barth uten å komme inn på den striden som oppstod mellom ham og mange yngre skogforskere, og som på mange måter var svært fremtredende i debatten om hvordan skogen skulle behandles. Barth var sterkt influert av mellomeuropeisk skogbruk, og gikk bl.a. inn for det som kalles “bledningshugst”. Noe forenklet kan en si at det er en hugstmåte som er basert på utvelgelse av de trærne som skal tas ut, mens storparten blir stående igjen. Dette i motsetning til “flatehugst”, hvor alle trærne på et bestemt areal fjernes. Striden utkjempet seg i første rekke i tidsskriftene. Når temaet ble tatt opp ute i skogen, viste det seg ofte at forskjellene ikke var så store.

Agnar Barth var medlem av Svenska Lantbruksakademien og æresmedlem av Norsk Forstmannsforening og Finska Forstsamfundet. 1932 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener.

  • De for skog og mark skadelige og nyttige pattedyr. Nærmest til brug ved undervisningen i zoologi ved skogsskoler og landbrugsskoler, 1898 (sv. utg. ved H. Julius, Stockholm 1906)
  • Grantørken. Dens Aarsager og Forebyggelse, utg. som tillegg til Tidsskrift for Det norske Landbrug, 1902
  • Skogbrukslære I. Hugstsystemene og skogens naturlige foryngelse, 1905 (2. utg. 1912)
  • Skogtaxationslære, Steinkjer 1908 (2. utg. 1915)
  • Skogavgrøftning, 1912
  • Skogbrukslære II. Skogkulturen eller den kunstige skogforyngelse, 1913 (2. utg. 1926)
  • De svenske flytlappers skogødelæggelser i Tromsø amt, 1915
  • Norges skoger med stormskridt mot undergangen, i Tidsskrift for skogbruk 1916, s. 123–154
  • Skogskjøtsel på biologisk grunnlag, 1938 (2. utg. 1944)
  • Aspen. Dens kultur og behandling for kvalitetsproduksjon, 1942
  • Bjørka. Dens rasjonelle behandling og økonomiske betydning i vårt skogbruk, 1949
  • W. Opsahl: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • Norske forstmenn, 1931
  • K. Skinnemoen: nekrolog i Tidsskrift for skogbruk 1948, s. 139–141
  • Norske forstkandidater 1853–1953, 1954

    Kunstneriske portretter

  • Oljemaleri (brystbilde, etter fotografi) av Erling Enger, 1960; Norges landbrukshøgskole, Ås