Adolf Hoel var geolog og den ledende svalbardforskeren i første halvdel av 1900-tallet. Han engasjerte seg sterkt i norsk polarpolitikk og arbeidet for at Norge skulle føre en aktiv politikk i nordområdene. Han gikk inn for å gjøre Svalbard til en del av Norge og var aktivist under Grønlandssaken i begynnelsen av 1930-årene.
Hoel tok examen artium 1897 og begynte deretter å studere realfag ved universitetet i Kristiania, hvor han kom med i studentkretsen rundt den dynamiske geologen professor W. C. Brøgger. Brøgger mente at vitenskapsmenn måtte engasjere seg politisk og samfunnsmessig for å gi norsk grunnforskning et solid økonomisk fundament; hans sterke engasjement for Nansens polarekspedisjoner var ledd i en slik strategi. Den sterke koblingen mellom politikk og vitenskap kom også til å prege Hoels virke. For Hoel var forskning et middel til å sikre norske nasjonale interesser i polarområdene. Han ble sterkt preget av de nasjonale følelsene som ble utløst av unionsstriden med Sverige og ikke minst av de norske polarheltene Nansen, Amundsen og Sverdrup.
Etter å ha tatt cand.real.-eksamen 1904 med glimrende resultat var Hoel fra 1907 deltaker i og/eller leder av sommerekspedisjoner til Svalbard hvert år frem til 1926 (De norske Spitsbergen-ekspedisjonene). 1928 tok han initiativet til opprettelsen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) og ledet institusjonen frem til 1945. (NSIU ble omorganisert og fikk navnet Norsk Polarinstitutt 1948.) Hoel ivret sterkt for at Norge skulle skaffe seg kontroll over Svalbard, bl.a. gjennom privat og statlig ervervelse av landområder på øygruppen. Han var også sterkt medvirkende til at Dronning Maud Land i Antarktis ble norsk 1939.
Hoel var universitetsstipendiat 1911–19 og deretter dosent i geologi ved universitetet i Kristiania/Oslo. I 1930-årene ble det to ganger tatt initiativ, bl.a. fra de mest kompetente innenfor hans eget fag, for å få ham utnevnt til professor, men uten resultat.
I slutten av 1920-årene kastet Hoel seg inn i en hektisk aktivitet, sammen med bl.a. Gustav Smedal, for å sikre norsk kontroll over Øst-Grønland. Han initierte privat fangstvirksomhet og norske forskningsekspedisjoner til området. Grønlandsaktivismen ble koordinert gjennom NSIU og Norges Svalbard- og Ishavsråd, hvor både Hoel og Smedal var medlemmer. Aktiviteten resulterte i norsk okkupasjon av deler av Øst-Grønland 1931 og 1932 (se Finn Devold), og den førte til at Norge ble stevnet for Den internasjonale domstol i Haag. Da saken kom opp, var Hoel medlem av den norske delegasjonen. Norge tapte saken 1933, og okkupasjonen ble hevet.
På grunn av sitt sterke engasjement i Grønlandssaken kom Hoel på kant med toneangivende norske politikere, bl.a. C. J. Hambro. Motsetningene ble ikke mindre av at Hoel 1933 ble medlem av Nasjonal Samling (NS), i håp om at partiet skulle hevde norske interesser i Arktis. Fra 1935 var han et nokså passivt medlem, men partitilknytningen gjorde at han under krigen ble universitetsrektor og samarbeidet med både okkupasjonsmakten og de norske NS-myndighetene.
I de første to krigsårene forsøkte Hoel og Smedal å styrke den norsk polarpolitikken, bl.a. anmodet de Quisling om å opprette et departement for polarsaker. De foreslo også en kraftig opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland. Motivet for disse initiativene var å sikre norske nasjonale interesser. At dette måtte skje i nær kontakt med NS-myndigheter og i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene, synes ikke å ha lagt noen demper på aktiviteten. Dette ble ikke tatt opp under landsvikssaken mot Hoel 1949. Han ble heller ikke bebreidet for at NS-myndighetene utnevnte ham til professor i polarlandenes geografi høsten 1940. Til tross for at landssvikdommen ikke reiste noen spørsmål om hans utnevnelse, nektet Kirke- og undervisningsdepartementet 1949 å godkjenne hans professorstatus på grunn av medlemskapet i NS.
Landssvikdommen på 18 måneders fengsel gjaldt derimot medlemskapet i NS og det forhold at han lot seg utnevne til prorektor og (fra 1943) rektor ved Universitetet i Oslo, etter at den valgte rektor D. A. Seip var avsatt 1941. Som øverste leder for universitetet forsøkte Hoel å skape mest mulig ro ved institusjonen gjennom samarbeid med dekanene, som også ønsket å holde universitetet gående, og med myndighetene. Dette provoserte de universitetsfolk (Aksjonsutvalget) som mente at universitetet aktivt måtte ta del i den daglige holdningskampen mot NS-myndighetene og tyskerne. Hoel lyktes ikke i å hindre at universitetet ble stengt høsten 1943, men han gjorde et betydelig arbeid for å hjelpe arresterte studenter. Han bidrog også til å hindre en ytterliggående nazifisering av universitetet.
Hoels innsats på Svalbard og i polarområdene ble allerede 1912 belønnet med Kongens fortjenstmedalje i gull, 1938 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og han hadde flere utenlandske ordener.
Etter krigen arbeidet Adolf Hoel i mange år med bokverket Svalbards historie, som ble utgitt i tre bind etter hans død. Han skrev også flere erindringsbøker.