Faktaboks

Adolf Fonahn
Adolf Mauritz Fonahn
Født
15. juni 1873, Hedrum (nå Larvik), Vestfold
Død
21. august 1940, Oslo
Virke
Lege, medisinhistoriker, orientalist og etnograf
Familie
Foreldre: Hotelleier, senere teaterdirektør Hans Mathias Hansen Fonahn (1835–1914) og Maren Andrine Hellenæs (1840–1908). Gift 26.10.1915 med Julia Katharina (“Lilly”) Kreutz (15.11.1889–18.10.1950), datter av skipsreder Anton Julius Bolivar Kreutz (1844–96) og Marie Amalie Nord (1856–1927).

Adolf Fonahns interesser gikk i medisinhistorisk retning, og det var her han gjorde sin største innsats, både som oversetter av Leonardos speilvendte skrift og som oppdager og tolker av sjeldne arabiske medisinhistoriske dokumenter. Han var også en betydelig orientalist og arbeidet bl.a. med den tibetanske buddhistiske kanon, Tandjur.

Fonahn tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1891 og medisinsk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1899. Han studerte indremedisin i Berlin og Wien et halvt års tid og drev deretter privat legepraksis, først i Kristiania og senere i Hedrum og Grimstad (til 1905). 1902–03 hadde han et distriktslegevikariat i Ål i Hallingdal.

1905 flyttet Fonahn til Kristiania, og etter en kortvarig kandidattjeneste ved Rikshospitalets barneavdeling konsentrerte han seg fra 1906 om medisinhistoriske studier. 1906–09 drog han med stipend på studiereiser til Berlin, København, Paris, London og Leipzig, hvor han arbeidet i bibliotekene og i de medisinhistoriske instituttene. Samtidig studerte han fremmede språk, bl.a. kinesisk. 1909–14 var han universitetsstipendiat i medisinens historie, 1914–17 statsstipendiat og fra 1917 dosent i samme fag ved universitetet i Kristiania. Samtidig var han ansatt som assistent ved Universitetets etnografiske museum 1911–19 og deretter som bestyrer av Myntkabinettet frem til 1926, da han ble konservator og medbestyrer ved Etnografisk museums asiatiske avdeling. 1919 ble han dr.philos. på en avhandling om en mulig sammenheng mellom sumerisk og tibetansk språk.

Det ble sagt at Adolf Fonahn kjente 60 språk, mens han selv mente at det “bare” var 30. Det var særlig de orientalske språk og deres litteratur han interesserte seg for. Under de beste lærere, så vel i Norge som i Tyskland, Storbritannia og Frankrike, studerte han bl.a. arabisk, persisk, assyrisk, gammelegyptisk, koptisk, sumerisk og sanskrit. Kombinasjonen av en naturvitenskapelig basalutdannelse og filologisk begavelse gjorde ham til en banebryter på områder der medisin og språkvitenskap sjelden møtes i en og samme forskers person.

Allerede 1908 kom Fonahn i Universitetsbiblioteket i Kristiania over et arabisk håndskrift som han kunne påvise var det eneste kjente originalhåndskrift av den arabiske legen Rhazes (ca. 850–920). Som Fonahns hovedverk regnes boken Die Quellenkunde der persischen Medizin (1910). I samarbeid med anatomen dr.med. Halfdan Hopstock og språkforskeren og Leonardo-kjenneren dr.philos. Ove Conrad Vangensten, fikk han i årene 1911–16 utgitt Leonardo da Vincis berømte anatomiske tegninger, Quaderni d'anatomia, i faksimile i seks bind, med tyding av det meste av den speilvendte skriften. 1922 utgav han Arabic and Latin Anatomical Terminology, chiefly from the Middle Ages, med identifikasjon av 3718 anatomiske begreper.

Fonahn tok også opp østasiatiske temaer i sin forskning, særlig etter en studiereise i Japan, Kina og Korea 1918. Han studerte bl.a. den store samlingen av tibetanske buddhistiske skrifter og kommentarer, Tandjur, og utviklet et nytt system for ordning av kinesiske skrifttegn i ordboksøyemed, men hans store kinesisk-engelske ordbok ble aldri fullført. 1929–37 underviste han i kinesisk ved universitetet.

Fonahn formidlet også sine kunnskaper gjennom dagspressen, der en rekke artikler om kultur- og medisinhistoriske emner – også fra norsk medisinsk historie og folkemedisin – kom på trykk. Fra 1916 var han medredaktør av det franskspråklige medisinhistoriske tidsskrift Janus.

Adolf Fonahn var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1921. Han var æresmedlem av flere utenlandske medisinhistoriske foreninger, og 1917 ble han utnevnt til ridder av den italienske St. Mauritius og St. Lasarus-orden for sitt arbeid med Leonardos tegninger.

Verker

  • Fullstendig bibliografi i S. Rygge: Adolf Mauritz Fonahn 1873–1940. Bibliografi over trykte og utrykte arbeider, 1942; se også NL, bd. 2, 1996, s. 168–169

    Et utvalg

  • Orm og ormmidler i nordiske medicinske skrifter fra middelalderen, VSK Skr. I 1905 nr. 6, 1905
  • Malurtens medicinske historie til og med middelalderen, i Pharmacia 1907
  • Et sjeldent arabisk medicinsk haandskrift i universitetsbiblioteket, i TNLF 1908, s. 677–685
  • Forskjellige tiders idéer om sygdommenes aarsager og væsen, I NMfL 1908, s. 509–532
  • Gammelorientalsk dyrlægekunst, i Norsk veterinærtidsskrift 1908
  • Om klosterapotek og klosterhaver i middelalderen, i Pharmacia 1910, s. 161–166
  • Virak i gammelægyptiske indskrifter, ibid., s. 332–333
  • Zur Quellenkunde der persischen Medizin, Leipzig 1910
  • Leonardo da Vinci: Quaderni d'anatomia. Con traduzione inglese e tedesca (sm.m. O. C. L. Vangensten og H. Hopstock), 6 bd., 1911–16
  • Gammelægyptiske amuletter, i Aftenp. nr. 217/1913
  • Droger fra den kinesisk-tibetansk-mongolske kulturkreds, i Pharmacia 1916, s. 73–78
  • Norge og Orienten, i Aftenp. nr. 477/1920
  • Arabic and Latin Anatomical Terminology, chiefly from the Middle Ages, VSK Skr. II 1921 nr. 7, 1922
  • Universitetets myntkabinet, i Aftenp. nr. 26/1922
  • Japanische Bildermünzen, Leipzig 1923
  • Japanske metallarbeider, 1929
  • Notes on the Tanjur in Oslo, i Oslo Etnografiske Museums Skrifter 3, 1936, s. 161–208

    Etterlatte papirer

  • En stor samlig av upublisert medisinhistorisk o.a. materiale fra Fonahn finnes i UBO

Kilder og litteratur

  • Stud. 1891, 1916, 1941
  • HEH 1938
  • F. Grøn: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • L. Amundsen m.fl.: Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 400–401
  • biografi i NL, bd. 2, 1996

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Eivind Engebretsen, 1921; Myntkabinettet, UiO