Absalon Taranger var en betydelig historiker og kirkerettsspesialist. I de første årtiene av 1900-tallet var han også en sentral skikkelse i norsk kristenliv og kirkepolitikk.
Taranger kom av bondeslekt, og ble satt i snekkerlære som 15-åring. Men han ønsket mye heller å studere og klarte med store anstrengelser å ta først lærerskoleeksamen på Stord, så middelskoleeksamen i Bergen, og til sist examen artium i Kristiania 1883. Han begynte på teologistudiet, men fikk i 1885 en assistentstilling på Riksarkivet og gikk over til å studere historie i stedet – særlig rettshistorie og kirkehistorie. Hans første større arbeid, en avhandling om innflytelsen fra den angelsaksiske kirke på den norske, fikk Kronprinsens gullmedalje 1889.
Professor T. H. Aschehoug oppfordret ham til å studere jus med sikte på å bli universitetslærer i rettshistorie. Ved hjelp av en rekke stipender og stor velvilje fra riksarkivar Michael Birkelands side gjennomførte Taranger også jusstudiet (1893) og ble dr.juris 1897. Året etter ble han ekstraordinær professor i lovkyndighet med særlig plikt til å undervise i rettshistorie, en stilling han hadde til han falt for aldersgrensen 1928. Fra 1904 underviste han dessuten teologiske kandidater i kirkerett, både på universitetet og, fra 1925, ved Menighetsfakultetet.
Tarangers innsats som forsker og vitenskapelig forfatter er stor og mangesidig og har særlig hatt betydning for oppfatningen av retts- og kirkehistorien i middelalderen. Ved siden av et rikt vitenskapelig forfatterskap og mange artikler i dagspressen avgav han mange sakkyndige uttalelser om rettshistoriske og kirkerettslige spørsmål. Taranger var en forskernatur og erklærte at han ikke kunne tenke seg noe bedre yrke enn det han fikk.
Best kjent i sin samtid ble Taranger som forkjemper for – i toleransens og folkestyrets interesse – å omdanne Den norske kirke fra en kirke under statens kontroll til en “fri folkekirke” med fullt indre selvstyre, men i samarbeid med staten. Han ble formann i Kirkepartiet, som ble stiftet 1907 bl.a. for å forfekte dette synet, og som en periode fikk tilslutning fra en ikke ubetydelig del av kirkefolket, men som møtte motbør fra dem som fryktet at “den liberale teologi” ville få trangere kår i en selvstyrt kirke.
Taranger la ned et stort arbeid i å argumentere for fri folkekirke i den offentlig oppnevnte Kirkekommisjonen av 1908, men klarte ikke å få flertallet med seg. Gunnar Knudsen-regjeringen ante at spørsmålet om kirkeorganisering kunne splitte Venstre og fikk 1914 arrangert en slags folkeavstemning, hvor et flertall stemte for å beholde statskirken. I forbindelse med omleggingen av valgordningen opphørte Kirkepartiet 1920. Arbeidet med å gjøre kirken mer uavhengig av staten ble videreført av Norges kirkelige landslag og Det frivillige kirkeråd.
Taranger var en personlig from mann som fikk sin kristentro fordypet gjennom en vekkelsesopplevelse ved sin datters dødsleie 1907. Han så det som en forpliktelse både å kjempe for kristendommens stilling i storsamfunnet og motvirke “fritænkeriets forraaende kraft” i de akademiske kretsene hvor han vanket til daglig. Som leder av Kirkepartiet engasjerte han seg sterkt i kampen for å beholde konfesjonelt basert kristendomskunnskap som et sentralt skolefag. Denne kampen hadde særlig front mot Arbeiderpartiet, og Taranger oppfattet dels sosialismen som en konkurrent til kristendommen. Han gikk inn for sosiale reformer til gunst for arbeiderne og var 1908 en av initiativtakerne til det kortlivede Norges kristne Arbeiderforbund.
Indremisjonsmannen Taranger var også en profilert motstander av den liberale teologiens innmarsj i kirken, selv om han aldri selv var snevert doktrinær. Som rettslærd hevdet han at den liberale teologi stod i strid med Grunnloven, og at statskirkens prester hadde bekjennelsesplikt, dvs. var læremessig bundet av kirkens bekjennelsesskrifter. Hans uttalelser om dette fikk betydning for flere omstridte presteutnevnelser i 1920-årene.
Absalon Taranger var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1892, og han var æresdoktor ved University of Aberdeen i Skottland.