Statsviter. Foreldre: høyesterettsadvokat Helge Østerud (1907-83) og hustru Olga-Sofie, født Scharning (1913-1999). Gift 1970 med dr.philos. Kirsten Thorsen (23.4.1943–), datter av programsekretær Andreas Johan Thorsen (1908–79) og Borghild Jacobsen (1916–95). Far til Espen (1973-) og Eirik (1978-) Østerud. 

Øyvind Østerud har en sentral posisjon i norsk samfunnsforskning, og spesielt i utviklingen av statsvitenskapen i Norge som en bredt orientert vitenskap om staten.

Østerud vokste opp i et akademikerhjem på landet med impulser fra så vel den urbane embetsmannskulturen som fra det lokale bygdemiljøet. Faren og farfaren var forankret i den nasjonale venstretradisjonen. Østerud tok examen artium ved Eidsvoll off. landsgynmas 1963. Landsgymnaset var et godt utgangspunkt for universitetsstudier, der han tidlig ble opptatt av utviklingsteoretiske spørsmål knyttet til overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn. Dette ble også temaet for hans doktorgradsarbeid. Han tok magistergraden i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1970 og doktorgraden (Ph.D.) ved London School of Economics 1974 med avhandlingen Agrarian Structure and Peasant Politics in Scandinavia.

Siden 1973 har Østerud hatt sin faste arbeidsplass ved Institutt for statsvitenskap, UiO, fra 1980 som professor i internasjonale konfliktstudier. Han har hatt bistillinger (professor II) ved Høgskolen i Agder (1996–2003) og Forsvarets Forskningsinstitutt (2003–2005) og gjesteforskeropphold ved London School of Economics (1983), Australian National University, Canberra (1987–1988) og L'Université d'Aix-en-Provence, Frankrike (1997). Faglige verv innbefatter styremedlem i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (1978–80), bestyrer ved Institutt for statsvitenskap (1993–1995), styreleder ved Institutt for fredsforskning (2004–) og styreleder ved forskningsprogrammet ARENA, UiO (2004–). Han er medredaktør av Journal of Peace Research (siden 1996) og av Nytt Norsk Tidsskrift (siden starten 1984). Han er Preses i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Østerud tilhører norsk statsvitenskaps “annen generasjon”. Mens grunnleggerne av faget (bl.a. Thomas Chr. Wyller, Henry Valen, Stein Rokkan, Francesco Kjellberg) brakte med seg egne fagdisipliner inn i statsvitenskapen, er Østeruds bidrag preget av ønsket om teoretisk sammenfatning. Han ser staten som en kompleks organisasjon hvis forutsetninger og handlingsrom ikke lar seg fange inn i en enkelt fagdisiplins teoretiske ramme. Selv henter han impulser fra bl.a. sosiologi, historie, økonomi og internasjonal politikk.

Forskningen er karakterisert av en usedvanlig evne til å formidle og synliggjøre disse fagenes betydning for en nyansert forståelse av staten som fenomen og av politikk som atferd. Slik legger han grunnlaget for interessante teoretiske synteser og hypotesedannelser, uten selv å presentere en sammenfattende teori om staten. For et bredere publikum kommer Østeruds tilnærming kanskje best til uttrykk i den første norske innføringsboken i statsvitenskap, Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Mer presist har Østeruds forskning utviklet seg i tre hovedfaser: a) planlegging og offentlig politikk, med vekt på beslutningspremisser, rasjonalitetstyper og ideologiske tenkemåter; b) historisk baserte studier av de ulike overgangene fra før-moderne til moderne samfunn; c) utviklingen av statssystem, suverenitetsspørsmål og nasjonalitetskonflikter.

Østeruds brede inntak til politikkstudiet gjorde ham til en naturlig leder for den regjeringsoppnevnte Makt- og demokratiutredningen (1998–2003). Utredningen er det mest omfattende samfunnsfaglige prosjektet gjennomført i Norge.

Østerud har også markert seg i offentlig debatt om sentrale samfunnsmessige og faglige spørsmål og fremmet slik debatt gjennom redaksjonelle verv i flere tidsskrifter. Hans syn på freds- og konfliktforskning i forbindelse med tiltredelsen som professor, og senere hans innlegg i universitets- og fagpolitiske debatter, har bidratt til å sette dagsordenen i slike saker. Han er en ettertraktet foredragsholder og ekspertkommentator, i de senere år særlig knyttet til Maktutredningen og de mange spørsmål som den har reist, bl.a. om forståelsen av demokrati og om hvorvidt makt i Norge er flyttet fra valgte til ikke-valgte organer.

For øvrig har Østerud bakgrunn i aktiv idrett, noe han har holdt fast ved som en viktig del av tilværelsen også i moden alder.

  • Agrarian Structure and Peasant Politics, 1978
  • Utviklingsteori og politisk endring, 1978
  • Det planlagte samfunn. Om sentralplanleggingens framvekst og grenser, 1979
  • Nasjonenes selvbestemmelsesrett. Søkelys på en politisk doktrine, 1984
  • Studies of War and Peace, 1986
  • Det moderne statssystem og andre politisk-historiske studier, 1987
  • Hva er nasjonalisme?, 1994
  • Statsvitenskap. En innføring i politisk analyse, 1991
  • Globaliseringen og nasjonalstaten, 1999
  • Makten og demokratiet. En sluttbok fra makt- og demokratiutredningen (sm.m. Fredrik Engelstad og Per Selle), 2003
  • HEH 1994
  • Intervjuer og e-postutvekslinger med den biograferte og hans kolleger
  • Den biografertes egen CV