Forfatter. Foreldre: Bokbinder Otto Fritjof Lønn (1907–72) og Othilie Laurenze Ellingsen (1905–54). Gift 1960 med adjunkt Else Marie Timenes (30.10.1937–), datter av vulkanisør Jens Timenes (1910–63) og Esther Mortensen (1909–93).

Øystein Lønn spilte en viktig rolle innenfor det modernistiske oppbruddet i norsk prosa i siste halvdel av 1960-årene, men fikk først i 1990-årene sitt store gjennombrudd blant publikum. Hans første tekster bærer preg av påvirkning fra forfattere som Kafka, Sartre og Camus. Men for skrivemåten synes Hemingway og nyromanforfattere som Claude Simon og Alain Robbe-Grillet å ha spilt en vel så viktig rolle. Den er objektiv, cool og nøytral og ligner en slags hyperrealisme der mye forblir usagt. En følelse av å leve på en hinne av kaos preger mange av hovedpersonene hans, og tekstene kan oppfattes som forsøk på å oppstille en slags illusorisk orden som vern mot dette kaos.

Lønn tok realskoleeksamen ved Kristiansand katedralskole 1953. I de neste 11 år prøvde han seg bl.a. som laborant, fabrikkarbeider, bryggesjauer, ekspeditør, kelner og journalist. Han reiste også mye omkring i Europa. Denne mangslungne erfaringsbakgrunnen visste han å dra nytte av da han ble forfatter på heltid.

Sin litterære svenneprøve avla han i Vinduets debutantnummer 1966. Samme år utgav han samlingen Prosesjonen, der fortellemåten bærer umiskjennelig preg av Hemingway, med en betraktende forteller som gjør en lesning mellom linjene nødvendig. Enkelte tekster har et absurd preg som vitner om Kafka-lesning, og de fleste er nokså handlingsfattige. Det er også den neste boken, Kontinentene, en fremtidsroman med handlingen lagt til en verden som to tusen år tidligere er blitt rammet av en atomkatastrofe som menneskene fortsatt lever i skyggen av. Både motivet og kritikken av det konforme menneske er tidstypisk.

Arkeologene (1971), en roman om en gruppe vitenskapsmenn på oppdrag i en autoritær stat, behandler forholdet mellom politikk og vitenskap og drøfter mulighetene for å skaffe seg oversikt i en verden som fremtrer som fragmentarisk og uoverskuelig. I novellesamlingen Historie knyttes en politisk og eksistensiell tematikk sammen, og i den lange tittelnovellen gir Lønn et sterkt kritisk bilde av den industrielle og politiske utvikling i 1900-tallets Europa. Direkte knyttet til denne er romanen Hirtshals Hirtshals, der Lønn bedriver samfunnskritikk i et modernistisk formspråk. En fragmentert virkelighet formidles i en oppløst, collagepreget form der mye forblir uoppklart. Den låner elementer fra pikareskromanen, men også fra moderne reportasjebøker. Den er i tidens ånd kapitalismekritisk samtidig som den forespeiler en krise for den sosialdemokratiske modellen.

Denne krisen er et hovedanliggende i Veien til Cordoba (1981), som sammen med de etterfølgende Bjanders reise, Tom Rebers siste retrett og Thomas Ribes femte sak utgjør en romankrets som handler om det moderne individs maktesløshet i en verden preget av vold og kynisme. I det ytre kan de virke mer realistiske enn de tidligere verkene; den første ligner en psykologisk roman à la Sigurd Hoel, men skrivemåten er den samme underforståtte. 1977 utgav Lønn kriminalfortellingen Lu, og flere av hans senere romaner låner trekk fra kriminalromanen, men den obligatoriske løsningen på gåten uteblir gjerne.

I Tom Rebers siste retrett (1988) tegner Lønn et portrett av en aldrende skipsreder på konkursens rand, og på underfundig vis stiller han tenkemåtene til gamle og nye kapitalister opp mot hverandre. Dette er en av Lønns nakneste og mest handlingsfattige romaner. I det ytre synes intet viktig å skje, men på subtilt vis fremgår det at det foregår et spill i det skjulte som teksten tier om. Subtil og intrikat er også Thomas Ribes femte sak. Navnelikheten mellom den aldrende politimannen og skipsrederen i den forrige vitner om slektskap mellom personene, og en fornemmelse av kaos og katastrofestemning preger begge.

Et flertall av Lønns mannlige hovedpersoner er “ensomme ulver”, og bøkene kan i tråd med dette også leses som en på samme tid kritisk og fascinert bearbeidelse av maskuline idealer og rollemønstre. Lignende mannstyper opptrer i de to novellesamlingene Thranes metode og Hva skal vi gjøre i dag?, der Lønn rendyrker en minimalistisk skrivekunst som har hatt betydelig innflytelse på nyere norsk prosa. Flere av novellene tematiserer forsøk på å oppnå kontroll og finne frem til en prekær orden i en tilværelse preget av kaos og tilfeldigheter. Det forfatteren selv har betegnet som “den moderne kjedsomheten”, er et hovedtema, og ifølge ham selv rommer den lange tittelnovellen i den første samlingen et konsentrat av hans syn på denne kjedsomheten. I flere av de korte novellene tematiseres spenninger i parforhold med velkjent underdrivelsesteknikk.

I romanen Maren Gripes nødvendige ritualer (1999) opererer Lønn for første gang med en kvinnelig hovedperson. Mot sedvane er også handlingen lagt relativt langt tilbake i tid, til en liten øy på Sørlandet, der en fremmed sjømann går i land, og der handlingen dreier seg om befolkningens reaksjoner på dette besøket. I sin hittil siste roman, Ifølge Sofia (2001), som hevdes å være den første i en planlagt serie, er Lønn tilbake i nåtiden. Den handler om tre menn og en kvinne og deres særlige vennskapsforhold. Handlingen veksler mellom Norge, Spania og Nord-Afrika, og på nytt dreier det seg om moderne, fremmedgjorte menneskers søken etter orden og oversikt i en kaotisk verden. En av hovedpersonene er jazzmusiker, og motivisk, stilistisk og komposisjonelt gir jazzelskeren Lønn sin foretrukne musikk en sentral plass her.

Øystein Lønn har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, med Nordisk Råds litteraturpris 1996 (for Hva skal vi gjøre idag?) som det fornemme høydepunkt, dessuten Aust-Agder Fylkes kulturpris 1972, Gyldendals Litteraturpris 1989, Doblougprisen 1992, Brageprisen 1993, Kritikerprisen 1993 og Kristiansand kommunes kulturpris 1998.

  • Prosesjonen. Noveller, 1966
  • Kontinentene. Roman, 1967
  • Arkeologene. Roman i to stadier, 1971
  • Historie. Noveller, 1973
  • Hirtshals Hirtshals. Roman, 1975 (2. utg. 1990)
  • Lu. Fortelling, 1977
  • Veien til Cordoba. Roman, 1981
  • Bjanders reise. Roman, 1984
  • Tom Rebers siste retrett. Roman, 1988
  • Thomas Ribes femte sak. Roman, 1991
  • Thranes metode og andre noveller, 1993 (tittelnovellen filmatisert av Unni Straume 1999)
  • Hva skal vi gjøre i dag? og andre noveller, 1995 (tittelnovellen dramatisert av Lønn og oppført på Intimteatret 1998 i regi av Gerhard Knoop)
  • red. Gullaldernoveller, 1996
  • Thranes metode – fra bok til film (sm.m. U. Straume), 1998
  • Maren Gripes nødvendige ritualer. Roman, 1999
  • Ifølge Sofia. Roman, 2001
  • Simens stormer, 2004
  • Quisling. Undersøkelsen, teatermanus, 2005
  • O. Angell: “Veien til historien. Om Øystein Lønns forfatterskap”, i Basar nr. 1/1975
  • E. Østerud: “Senkapitalismens vagabondering. Kapitalisme og sivilisasjonskritikk i Øystein Lønns roman Hirtshals Hirtshals”, i Norskrift 32, 1981
  • S. Tusvik: “Tiger i lusekofte. Nokre frottasjar over Øystein Lønns forfattarskap”, i NLÅ 1984
  • A. Bjørkly: “Hjem fra subtropene. Om de narrative og retoriske figurer i Øystein Lønns roman Thomas Ribes femte sak”, i Vagant nr. 4/1992
  • A. van der Hagen: “'Den moderne kjedsomhet. Det ordnede kaos'. Samtale med Øystein Lønn” i d.s.: Dialoger, 1993
  • B. Hemmer: Sørlandet i litteraturen, 1995
  • I. Terland: Sørlandsforfattere gjennom tidene. Skjønnlitterære forfatterskap 800–1999,, Bergen 2002, bibliografi s. 343–351
  • intervjuer i aviser og tidsskrifter
  • opplysninger fra den biograferte