Faktaboks

Øystein Erlendsson
Død
26. januar 1188, Nidaros (nå Trondheim, Sør-Trøndelag), begr. i domkirkens kapittelhus
Levetid - kommentar
Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; trolig født i Verdal, Nord-Trøndelag
Virke
Erkebiskop
Familie
Foreldre: Faren het Erlend Himalde; morens navn er ikke kjent. Dattersønns sønnesønn av Torberg Arnesson (død ca. 1050); sønnesønns sønn av Ulv Uspaksson (død 1066).

Øystein Erlendsson var den andre erkebiskopen i Nidaros og uten tvil en av de mest betydelige norske kirkeledere gjennom tidene. Gjennom alliansen med Erling Skakke og Magnus Erlingsson fikk han satt ut i livet en god del av de gregorianske ideer og universalkirkelige tendenser som rådet i tiden. Med Sverre Sigurdsson ble det åpen konflikt; det resulterte i at Øystein tilbrakte tre år i eksil i England. Øystein øvde stor innflytelse både på den litterære og materielle kultur ved erkesetet, som nådde et høyt nivå på denne tiden.

Øysteins farfar var Joan på Rossvoll. Det er omdiskutert om gården lå i Verdal i Nord-Trøndelag eller Børsa i Sør-Trøndelag. Ut fra språklige forhold er det første alternativet det mest sannsynlige.

Øystein hadde ganske sikkert studier i utlandet bak seg før han ble kapellan og fehirde hos kong Inge Krokrygg, trolig hadde han studert i England eller Frankrike. Da den første erkebiskopen i Nidaros, Jon Birgersson, døde 1157, skal kong Inge ha bestemt at Øystein skulle bli hans etterfølger. Underveis til paven for å motta palliet (erkebiskopens verdighetstegn) oppholdt Øystein seg en tid i St. Victor-klosteret i Paris. I Frankrike må han ha blitt sterkt påvirket av den gregorianske reformbevegelsen, som hadde en klar målsetting om at kirken skulle gripe sterkere inn i samfunnet og de enkelte menneskers liv. Midlet var i første rekke en gjennomgripende regulering av samfunnet ved utallige lover og regler. Reformpavene så det som sin oppgave å skape enhet og orden i dette materialet, en virksomhet som også har sine paralleller på norsk jord.

En innskrift i Nidarosdomen forteller at Øystein innviet Johanneskapellet 26. november 1161 i det første året han var erkebiskop. I Norge var det borgerkrig på denne tiden. Etter Håkon Herdebreis fall 1162 inngikk Øystein en allianse med Erling Skakke og hans sønn Magnus Erlingsson, og 1163/64 kronet han den umyndige Magnus i nærvær av den pavelige legat Stefanus; dette var den første kongekroningen i Norge. Alliansen resulterte i flere viktige privilegier og lover, bl.a. Magnus Erlingssons kroningsed og privilegiebrev, tronfølgeloven av 1163/64, den tapte kristenretten kalt “Gullfjær”, Øysteins revisjon av Frostatingsloven og trolig også den kirkelige lovsamling som vanligvis betegnes som Canones Nidrosienses. Av pave Alexanders svarbrev ser vi også at Øystein har henvendt seg direkte til pavestolen for å få råd når det gjaldt konkrete kirkelige forhold. Øystein var en aktiv kirkeleder som forsøkte å bringe forholdene i Norge i samsvar med den universelle kirkens idealer. Den norske kirkeorganisasjonen skulle være fri og uavhengig av verdslig styring, fast knyttet til og underordnet pavestolen.

I kroningseden ble det gitt sterke konsesjoner til en uavhengig kirkelig jurisdiksjon, samtidig som kongen avla et troskapsløfte til pavestolen. Kronen på Øysteins verk var på mange måter kong Magnus' privilegiebrev til erkebiskopen og den norske kirken. Det sies her at kongen har mottatt kronen og riksstyringen fra Gud gjennom erkebiskopens hender. Han skal forvalte riket som Hellig-Olavs vasall, og etter kongens død skal kronen ofres til domkirken. Erkesetet fikk videre visse handelsprivilegier, og det ble knesatt strenge straffer for overgrep mot pilegrimer og voldsbruk i og ved domkirken. Kirkens rett til frie bispevalg ble også stadfestet. Øystein betegnes som “det apostoliske setets legat”, en tittel ingen annen norsk erkebiskop fikk før på 1400-tallet.

Samarbeidet med kongemakten kunne gi fordeler til begge parter. For Magnus Erlingsson betydde det mye å ha erkesetets fysiske og moralske støtte i kampen mot kong Sverre, mens begge parter ønsket en tronfølgeordning som primært sikret eldste, ektefødte kongssønn enekongedømme. Drivkraften i borgerkrigene var at kongemakten kunne deles og at det stadig dukket opp nye kongsemner som gjorde krav på å bli hyllet. Tronfølgeloven slår fast at det skal etableres et enekongedømme. Noen automatikk i at sønn skal etterfølge far, er det likevel ikke; kongsemnets skikkethet skal granskes, og vedkommende skal være født i ekteskap. I forhandlingene med kongemakten kunne Øystein på sin side oppnå økonomiske fordeler for kirken. Erkesetet fikk f.eks. rett til å kreve inn bøter etter sølvverdi, noe som innebar en fordobling av bøtesatsene.

Den nye tronfølgeloven var en del av en revisjon av landskapslovene som fant sted i Magnus Erlingssons regjeringstid. Kongen, Erling Skakke, erkebiskop Øystein og et råd av “de viseste menn” blir sagt å stå bak en rikslovgivning på linje med europeisk landefredslovgivning. Denne lovgivning har strenge straffer som et preventivt virkemiddel. Selv om Øystein krevde spesielle rettigheter for kirken, som frie bispevalg og en viss domsrett i saker som involverte geistlige og “åndelige saker” med mer, er det tydelig at han har sett fordelen av et nært samarbeid med kongemakten.

Et vendepunkt kom da Sverre Sigurdsson gjorde opprør mot Magnus Erlingsson og selv gjorde krav på kongemakten. I Sverre så Øystein en ursupator som ville rive ned det som var bygd opp av kirke og kongemakt i fellesskap. Naturlig nok tok erkebiskopen Magnus' parti, og da kongen flyktet til Danmark etter nederlaget på Ilevollene 1180, gikk også Øystein i landflyktighet. Han drog til England, hvor han ble i tre år. Herfra lyste han kong Sverre i bann. I England oppholdt Øystein seg bl.a. ved klosteret Bury St. Edmunds og ved bispesetet i Lincoln, hvor han fikk sterke kulturelle impulser som kom til å prege hans aktiviteter etter hjemkomsten til Norge.

Det var nok i håp om at Magnus skulle gå seirende ut av dysten med Sverre at Øystein returnerte til Bergen 1183. Her ble han vitne til at Sverre vant nok en seier over Magnus. Øystein forlikte seg da med Sverre og drog videre til Nidaros. Sverre vant så den avgjørende seier over Magnus i slaget ved Fimreite 1184.

I sine siste fem embetsår holdt Øystein en lav profil; noe hjertelig forhold til kong Sverre var det neppe. Sverres saga forteller at erkebiskopen bad kongen om tilgivelse da han kjente at slutten nærmet seg, men det kan være propaganda. Erkebiskop Øystein døde 26. januar 1188 og ble gravlagt i domkirkens kapittelhus.

Øystein var ikke bare en dyktig aktør på det kirkepolitiske plan. Han maktet også å gjøre erkesetet til et kraftfullt kulturelt sentrum, der det bl.a. foregikk betydelige litterære sysler. Her ble bl.a. Theodoricus Monachus' latinske skrift om de gamle norske kongene til, et skrift som var tilegnet erkebiskopen. Øystein har nok også engasjert seg sterkt i utformingen av Passio et Miracula Beati Olaui (Olavslegenden), trolig har han selv ført minst et par av legendene i pennen.

Bemerkelsesverdig er også Øysteins innsats som stifter av klostre og som byggherre. Det var Øystein som tok initiativet til opprettelsen av Kastelle kloster i Konghelle og Elgeseter kloster i Trondheim. Begge disse klostrene tilhørte augustinerordenen. Medlemmene var prestmunker, som levde etter Augustins ordensregel. De betegnes gjerne som regulære kanniker og viet sitt liv til gudstjeneste og forkynnelse. Disse klostrene var nært knyttet til bispesetene.

På Øysteins tid foregikk det betydelige byggearbeider på domkirkens tverrskip. Kapittelhuset stammer fra samme periode. Etter tilbakekomsten fra England fortsatte han de storstilte byggearbeidene, nå i gotisk stil. Den praktfulle oktogonen ble påbegynt. Det var også Øystein som fikk reist den store steinhallen i Erkebispegården.

Sommeren 1229 ble Øystein enstemmig erklært som helgen på et provinsialkonsil i Nidaros. Ved midten av 1200-tallet ble det gjort flere norske fremstøt for å få paven til å kanonisere Øystein, men bestrebelsene gav ikke noe resultat. 2002 slo den katolske Liturgikongregasjonen fast at Øysteins dødsdag skulle være festdag i Trondheim stift, men det innebærer ikke at han er salig- eller helligkåret.

Kilder og litteratur

  • Isl.Ann.
  • RN, bd. 1
  • Sverris saga, utg. av G. Indrebø, 1920
  • NFH, bd. 1, 1852
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bd. 1–2, 1856–58
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897
  • E. Bull d.e.: biografi (Eystein Erlendsson) i NBL1, bd. 3, 1926
  • A. Holtsmark: En tale mot biskopene. En sproglig-historisk undersøkelse, 1931
  • O. Kolsrud: “Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen”, i DN, bd. 17b, 1953, s. 200–201
  • A. O. Johnsen: “Under innbyrdesstrid og paveskisma (1153–1164)” og “Kongedømmet av kirkens nåde (1163–1183)”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 58–140
  • E. Gunnes: Erkebiskop Øystein. Statsmann og kirkebygger, 1996
  • S. Bagge: “Den heroiske tid – kirkereform og kirkekamp 1153–1214”, i S. Imsen (red.): Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie, Trondheim 2003

Portretter m.m.

  • Det finnes ikke bevart noen samtidige portretter av Øystein Erlendsson, men på Nidarosdomens vestfront ble det 1935 satt opp en statue, modellert av Stinius Fredriksen, som skal forestille Øystein