Katolsk biskop. Foreldre: Faren var godseieren Aslak Steinarsson (nevnt 1349–71); morens navn er ikke kjent (hun er nevnt 1396).

Biskop Øystein Aslaksson av Oslo ruver som kirkehøvding og politiker på slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet. Jordeboken han fikk i stand, er et av de viktigste kildeskriftene fra norsk senmiddelalder.

Øystein kom fra aristokratiets nedre sjikt. Faren Aslak Steinarsson satt på gården Skåne i Borre, eide bygården Skogen i Oslo samt jord i Vestfold, ved Oslo og på Romerike. Søsteren Asgerd var gift minst to ganger på Eiker, sist med væpneren Guttorm Rolvsson. En av Øysteins farbrødre var kannik i Nidaros og Oslo og senere abbed i Hovedøya kloster, en annen eide bygården Digreskytningen i Oslo.

Øystein har ført i pennen et brev fra desember 1366 og er nevnt første gang februar 1367 som korsbror i Oslo. 1383 var han også prost i Oslo prostedømme. August-september 1385 var han trolig koadjutor (stedfortreder) og official (dommer) for biskop Jon av Oslo, og han ble selv valgt til biskop da Jon døde kort tid etter. Deretter reiste Øystein til Roma og ble vigslet av pave Urban 6 våren 1386.

Som riksråd var Øystein med å hylle dronning Margrete som norsk riksstyrer 1388 og hennes søsterdattersønn Erik av Pommern som tronarving 1388 og konge 1389. Han fulgte også Erik til hyllingen i Nidaros september 1389. Han deltok 1394–95 blant nordiske riksråder i fredsforhandlinger med mecklenburgerne og hanseatene, som munnet ut i Lindholmtraktaten. 1398 var han i København med på å stadfeste hanseatenes norske privilegier og inngå en freds- og vennskapstraktat mellom de nordiske rikene og Den tyske orden. Senere, muligens 1405, ledet Øystein et nordisk sendelag til England for å be om Henrik 4s datter til ekte for kong Erik. Han skal ha preket for kong Henrik og kalles i en samtidig engelsk kilde “en meget kunnskapsrik klerk”.

De 32 bevarte brev/brevrester fra Øysteins hånd avslører et godt og tradisjonelt gammelnorsk. At han 1388 krevde at den som dronning Margrete innsatte som prest ved et alter hun innstiftet i Hallvardskirken i Oslo, skulle være “innenlandsk og innfødt”, må kunne sees som et forsvar av den gammelnorske samfunnsorden.

Øysteins personlige nettverk illustrerer forbindelsene innenfor det riksbærende aristokratiet. Vi finner ham i kildene sammen med den mangeårige høvedsmannen på Akershus, Agmund Berdorsson Bolt, både i forvaltningen og i andre sammenhenger, og han mottok testamentgaver som vennskapstegn fra andre aristokrater.

Som kirkeleder var Øystein opptatt av både åndelige og økonomiske saker. Vi har bevart etter ham en bestemmelse om bryllupstid og et formanende statutt for det sørvestlige Telemark. I kampen mot synkende jordegods- og tiendeinntekter etter pest og folketap fikk han utarbeidet en fortegnelse over kirkegodset i Oslo bispedømme, kalt Rødeboken på grunn av omslaget. Den registrerer både domkirkens gods og de sognekirkene og klostrene som stod under biskopens jurisdiksjon. Øystein forutsatte at krisen var forbigående, så alle gårdene ble ført opp med “førpest”-skyld, og målet hans var å holde flest mulig gårder i så god hevd at de kunne bygsles bort.

Øystein førte også en aktiv godspolitikk, med bl.a. hyppig bruk av makeskifter for å arrondere kirkelig gods. Paven oppnevnte ham 1395 til generalkollektor (mottaker av alle pavelige inntekter) i Norge, 1402 til det samme i Oslo og Hamar bispedømmer. Øystein eide jord i Båhuslen, Borgarsysle, Follo, på Romerike, i Osloherad, Røyken, Lier, på Modum og Eiker, i Vestfold, Grenland og muligens Telemark, dessuten sjøboder i Oslo. Han opptrer siste gang i kildene 7. april 1407 og var død en tid før 10. september samme år.

  • Røde bok (Biskop Øysteins jordebok), 1396, originalmanuskript i RA, Oslo; trykt som Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog), utg. ved H. J. Huitfeldt, 4 hf., 1873–80 (faksimileutg. i 4 bd., 1958–59)
  • DN, bl.a. bd. 1 nr. 392 og 510, bd. 2 nr. 494 og 561, bd. 3 nr. 464, 477, 484, 498 og 760, bd. 4 nr. 461, 552, 628, 660 og 694, bd. 5 nr. 382, bd. 6 nr. 309, 344 og 359, bd. 9 nr. 186, bd. 17 nr. 164 og 342, bd. 18 nr. 34
  • NgL, rk. 2 bd. 1 nr. 2, 3 og 146
  • Akershusregisteret af 1622, 1916, nr. 2–3
  • Dipl.Dan., rk. 4 bd. 5, København 1998, nr. 251, 253, 384 og 426, bd. 6, 1998, nr. 637
  • RN, bd. 6–7, registrerer alle dokumenter vedrørende Øystein Aslaksson frem til 1390
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bd. 2, 1858
  • NFH, 2. Hovedafd., 2. Deel, 1863
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Vågslid: Vestfoldmål 1366–99 i 30 brev av bisp Øystein Aslakson i Oslo, 1969
  • d.s.: Norske skrivarar i millomalderen, 1989
  • H. Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bd. 4 i ANH, 1996
  • O. G. Moseng, E. Opsahl, G. I. Pettersen og E. Sandmo: Norsk historie, bd. 1, 1999

    Segl

  • Dokumenter med avtrykk av Øystein Aslakssons hovedsegl og sekret finnes i RA. Sekretet kan inneholde et personlig våpenbilde, et kors (farens våpenbilde var et kors mellom stjerner). Seglene er avbildet og beskrevet i H. Trætteberg: Geistlige segl i Oslo bispedømme ca. 1200–1537, 1977, s. 16–18 og 111–113