Psykiater. Foreldre: Lærer Ole Knutssøn Ødegård (1868–1942) og sykepleier Ingertha Frog (1874–1962). Gift 1931 med Erica Johanne Bachmann (12.11.1903–8.1.1987), datter av fotograf Theodor Bachmann (1873–1954) og Johanne Marie Mathisen (1875–1953).

Ørnulv Ødegård var direktør for Gaustad sykehus fra 1938 til 1972. Han er internasjonalt kjent for sine grundige epidemiologiske undersøkelser av samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer i utviklingen av sinnssykdommer. Han var en glimrende lærer i psykiatri og en god kliniker med stor respekt for pasientenes integritet. Hans ettermæle skjemmes likevel av to dramatiske feilvurderinger: Den ene var en sakkyndiguttalelse til Sosialdepartementet høsten 1945 om norske “piker som har fraternisert med tyske soldater”, og den andre var at han lot sine medarbeidere fortsette med lobotomi som behandlingsform til tross for dårlige resultater i en forsøksperiode og lenge etter at bedre, ikkekirurgiske behandlingsalternativer var tilgjengelige.

Ødegård vokste opp i Kristiania. Etter examen artium på Aars og Voss' skole 1919 studerte han medisin og ble cand.med. 1925. Da Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen ble åpnet 1926, var han en av klinikkens tre leger, sammen med professor Ragnar Vogt og Haakon Sæthre.

Årene 1927–30 tilbrakte Ødegård i USA, først ved Phipps Clinic i Baltimore under professor Adolph Meyer, senere i Minnesota, der han utførte “feltarbeidet” til den epidemiologiske undersøkelsen som ble hans doktorarbeid. Etter hjemkomsten arbeidet han ved Psykiatrisk klinikk mens han parallelt undersøkte psykotiske pasienter ved Gaustad sykehus til sitt kontrollmateriale. Doktoravhandlingen Emigration and Insanity fra 1932 beskriver en psykiatrisk epidemiologisk undersøkelse av nordmenn som hadde utvandret til Minnesota. Det var kjent at sinnssykdom (psykoser) var betydelig hyppigere hos immigrantene enn hos den befolkningen som var født i området. Ødegård undersøkte i hvilken utstrekning overhyppigheten kunne skyldes sykdomsdisposisjon hos dem som valgte å emigrere, og i hvilken utstrekning de psykiske påkjenningene ved å emigrere var en viktig forklaring. Undersøkelsen var et metodisk nybrottsarbeid og omfattet flere forskjellige kontrollgrupper både i USA og Norge i tillegg til de norskamerikanske pasientene. Konklusjonene var forsiktige og ble trukket med forbehold, men gikk i hovedsak ut på at overhyppigheten i hovedsak skyldtes at mange av emigrantene var sosialt dårlig tilpasset i hjemlandet før de utvandret. Denne konklusjonen er blitt bekreftet i mange senere emigrasjonsstudier. Ødegårds undersøkelse ble internasjonalt skoledannende innenfor psykiatrisk epidemiologi.

Etter doktordisputasen arbeidet Ødegård noen år i Helsedirektoratet. I denne tiden fikk han opprettet Sentralregisteret for psykoser, som etter hvert inneholdt opplysninger om alle pasienter som hadde vært innlagt på psykiatriske sykehus i Norge etter 1916 og som hadde fått en psykosediagnose. Dette registeret ble senere en viktig kilde både for hans egen forskning og for forskningen til hans elever helt til registeret ble avviklet 1989.

1936 ble Ødegård ansatt som reservelege ved Gaustad sykehus, og 1938 ble han sykehusets overlege og direktør. Fra 1951 var han også professor. Han fikk etter hvert mange viktige oppgaver i Verdens helseorganisasjon (WHO) og andre internasjonale organisasjoner, særlig knyttet til internasjonal standardisering av psykiatriske diagnoser.

Ødegård fortsatte å være vitenskapelig aktiv både som overlege ved Gaustad og etter at han gikk av 1972. Et hovedtema for forskningen var samspillet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer ved utvikling av sinnssykdom. Det var vist tidligere at arvelige faktorer måtte være viktige for utviklingen av mange sinnssykdommer. Ødegård viste at arvegangen var “polygen”, dvs. involverte mange gener, og at for mange sinnssykdommer var varige miljøforhold eller akutte påkjenninger også viktige årsaksfaktorer. Ødegårds vitenskapelige publikasjoner viser klart at han hadde en biologisk tilnærming til psykiatriske problemstillinger, særlig i forhold til sinnssykdommene. Han hadde derfor ikke stor tiltro til såkalte psykodynamiske forklaringsmodeller for disse sykdommene.

Ørnulv Ødegård var avholdt som lege og populær som lærer i psykiatri for medisinske studenter og mange andre studentgrupper. I dagliglivet fulgte han faste rutiner. Han var vennlig, men sky og tilbakeholdende overfor fremmede, og det var få han slapp nær inn på seg.

På bakgrunn av den kritiske holdning Ødegård viste i all sin vitenskap, og den innlevelse og forståelse han til vanlig hadde overfor sine pasienter, er den sakkyndiguttalelsen han avgav til Sosialdepartementet i august 1945 om intelligensnivå og personlige egenskaper hos norske “piker som har fraternisert med tyske soldater” og deres barn, forbausende og sterkt kritikkverdig, også ut fra datidens krav til holdbare begrunnelser. Ødegård hevdet at “den alminnelige erfaring synes bestemt å tale for at det blant dem [pikene] har vært uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asosiale psykopater – delvis endog likefrem sinnssyke”, og at det dreier seg om “sjelelige defekter som for en meget stor del er arvelig betinget”. På grunnlag av denne “alminnelige erfaring” og 25 innleggelser ved Gaustad sykehus i løpet av hele krigen gjennomførte han et regnestykke over forventede omkostninger, der han tok utgangspunkt i at “halvparten av de piker det gjelder er arvemessig mindreverdige”.

Lobotomi ble utviklet som behandlingsmetode 1936 og tatt i bruk ved Gaustad sykehus som det første sykehuset i Norge 1941. Det er ikke rimelig å kritisere Ødegård for at han tok i bruk metoden på forsøksbasis. Ifølge Ødegård skulle metoden bare brukes på strenge indikasjoner hos sterkt lidende, invalidiserende pasienter når alle andre tilgjengelige metoder var forsøkt og mulighetene for spontan bedring var uttømt. Forsøksserien på 28 pasienter ble avsluttet 1947. Resultatene var dårlige. 9 av pasientene døde i tilknytning til inngrepet, og mange av de andre fikk komplikasjoner som epileptiske anfall o.l. Behandlingsresultatene hos de resterende var heller ikke imponerende gode. Likevel lot Ødegård sine medarbeidere fortsette med inngrepene. I gjennomsnitt ble 30 pasienter lobotomert hvert år frem til 1955, og deretter noen få frem til 1959. De strenge indikasjonskriteriene som Ødegård beskrev for forsøksserien, ble heller ikke alltid fulgt i praksis. Også etter datidens standard er det meget kritikkverdig at lobotomi ble utført i så stort omfang, til dels på dårlige indikasjoner, og at inngrepene fortsatt ble utført en god stund etter at det var kommet alternativer i form av virksomme medikamenter. Denne praksis ved landets ledende psykiatriske sykehus fikk også konsekvenser i form av tilsvarende dårlig praksis ved andre psykiatriske sykehus. Ørnulv Ødegård må ta hovedansvaret for denne meget uheldige lobotomiperioden i norsk psykiatri.

Oslo forhørsrett oppnevnte 12. november 1945 “overlæge dr.med. Ørnulv Ødegård og professor dr.med. Gabriel Langfeldt til som sakkyndige å undersøke forfatteren Knut Hamsuns mentale tilstand”. Den rettspsykiatriske erklæringen er senere offentliggjort. I den offentlige debatten som fremdeles pågår omkring denne erklæringen, er Gabriel Langfeldt blitt tillagt hovedansvaret. Forklaringen er trolig dels at Langfeldt opptrådte mer offentlig enn Ødegård, dels at Hamsun var innlagt ved Psykiatrisk klinikk i observasjonsperioden og derfor skriver mer om Langfeldt i sin erindringsbok Paa gjengrodde stier. På tross av at Langfeldt i 1945 var professor og Ødegård ennå ikke, var Ødegård klart den mest kompetente psykiater av de to. Det visste de selv, og det visste omverdenen. Konklusjonene i erklæringen om Hamsun er minst like mye Ødegårds verk som Langfeldts. Ødegård forsvarte også sterkt konklusjonen om at Hamsun var “en person med varig svekkede sjelsevner” i faglige fora og i sin undervisning når han fikk spørsmål fra studentene. Han presiserte imidlertid alltid at “varig” i rettspsykiatrisk terminologi betyr “langvarig”, men ikke “livsvarig”, og at “sjelsevner” omfatter mer enn “intelligens”. Han presenterte også de viktigste premissene for konklusjonen (blant annet hjerneblødning med påfølgende langvarig afasi 1942, hjerneblødning 1944, tiltakende sterk affektlabilitet) på en faglig overbevisende måte.

    Et utvalg

  • Emigration and Insanity, dr.avh., 1932
  • Personlige faktorer i den kroniske alkoholisme, 1933
  • Samlivets naturlære, 1934
  • Mentalhygiene (sm.m. H. Sæthre og A. Brinchmann), 1941
  • Unge tilbakefallsforbrytere, 1941
  • Nazisme og mentalhygiene, 1946
  • Reactive psychoses, i Acta Psychiatrica Scandinavica. Supplementum 203, København 1968, s. 28–30
  • Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun (sm.m. G. Langfeldt), 1978
  • Inbreeding and schizophrenia (sm.m. L. F. Saugstad), i Clinical genetics nr. 4/1986, Oxford 1986, s. 261–275
  • Stud. 1919, 1950 og 1969
  • HEH, flere utg. 1948–84
  • N. Retterstøl: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • d.s.: “Minnetale over professor, dr.med. Ørnulv Ødegård”, i DNVA Årbok 1986, s. 173–176
  • L. F. Saugstad m.fl. (red.): Psychiatry and mental health. The legacy of Ørnulv Ødegård, 1994
  • S. Ersland, E. Kringlen, H. Waal og J. F. Thaulow: “Lobotomipraksis ved Gaustad sykehus” i TNLF nr. 17/1993, s. 2092–95
  • NL, bd. 5, 1996
  • N. J. Lavik: “Uskyldig på feil side”, i Linjer nr. 1/1999, s. 26–29
  • Maleri (brystbilde) av Bjarne Engebret, 1961; Gaustad sykehus, Oslo