Kapellmester. Foreldre: Instrumentmaker Martin Fjeldstad (1877–1935) og Josefine Evensen (1877–1956). Gift 1934 med Julie Antoinette Skappel (25.3.1910–15.6.1996), datter av gårdbruker Halvor M. Skappel (1872–1943) og Barbra Ring (1877–1946). Far til Lise Fjeldstad (1939–).

Øivin Fjeldstad var i en lang periode en av landets viktigste dirigenter med suksesser både hjemme og i utlandet.

Fra barnsben av spilte han fiolin, og han fikk etter hvert undervisning på Musikkonservatoriet av Gustav Lange. Senere studerte han også med professor Walther Davisson i Leipzig. Fjeldstad debuterte som fiolinist på konsertpodiet som 12-åring, men hans debutkonsert fant sted 1921, da han ennå ikke hadde fylt 18 år. Han var samme år blitt ansatt som vikar i Filharmonisk Selskaps Orkester (nå Oslo Filharmoniske Orkester) og ble fast ansatt her fra 1923. Han virket også som konsertmester i «Radioorkesteret» fra 1927, et orkester som i praksis var et kammerorkester utgått fra Filharmonien, og han underviste i fiolin og ledet orkesterskolen ved Musikkonservatoriet.

Fjeldstad fikk sin dirigentdebut med Filharmonisk Selskaps Orkester 1931, men tross vellykkede sporadiske opptredener satset han ikke på en karriere innen dette faget før han hadde studert direksjon med Clemens Krauss i Berlin 1939. Først etter den annen verdenskrig begynte hans dirigentkarriere for alvor. Han ledet Oslo kammerorkester 1945–47, og han ble ansatt som sjefdirigent i NRK 1946, en stilling han hadde inntil 1962. Fjeldstad hadde ansvaret for de spesielle radiokonsertene orkesterselskapene skulle gi, og han dirigerte hyppig alle de norske orkestrene selv.

Han ble den første sjefdirigent ved opprettelsen av Den Norske Opera 1958–59. Fjeldstad hadde tidligere hatt suksess som operadirigent, bl.a. med oppførelse av Purcells Dido og Aeneas, hvor Kirsten Flagstad gjorde sin siste sceniske opptreden, og tidlig i 1950-årene ledet han oppførelser av fire av Gian-Carlo Menottis moderne operaer. Han dirigerte også C. W. Glucks opera Orfeo ed Euridice i Vancouver 1959.

1962 ble Fjeldstad kunstnerisk leder og sjefdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester, en post han bekledde til 1970. Han var ofte gjestedirigent i utlandet, deriblant Canada, USA, Jugoslavia, Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og de skandinaviske land. Han fikk et særlig forhold til Storbritannia, hvor han hadde mange opptredener, og han hadde jevnlige konserter i BBC. Han fikk i mange år lede det britiske National Youth Orchestra, som hadde stor fremgang. 1977 dirigerte Fjeldstad ved den offisielle åpningen av Oslo Konserthus.

Grammofoninnspillinger ble stadig viktigere i de årene Fjeldstad virket. Han ledet en etterhvert svært berømt innspilling av Wagners Götterdämmerung på Decca i 1956; hovedsolister var bl.a. Kirsten Flagstad og Seth Svanholm. Orkesteret i Götterdämmerung var sammensatt av Filharmonisk Selskaps Orkester og Kringkastingsorkesteret, og det medvirket norske kor. Fjeldstad samarbeidet flere ganger med Kirsten Flagstad, bl.a. ved innspillinger av Wagners Wesendonklieder (med Filharmonisk Selskaps Orkester), og romanser av Eivind Alnæs, Grieg og Harald Lie, samt en plate med Sibelius-romanser med London Symphony Orchestra på platemerket Decca.

Men han spilte også inn på andre kjente platemerker, som Columbia, RCA og Ace of Diamonds, med et ledende orkester som Wiener Philharmoniker og med kjente solister som pianisten Clifford Curzon (Griegs a-moll-konsert) og fiolinisten Ruggiero Ricci (fiolinkonserter av Tsjajkovskij og Sibelius).

Fjeldstad gjorde mange innspillinger av norsk musikk. Han uroppførte og spilte inn vesentlige deler av repertoaret til komponistgenerasjonen fra mellomkrigsårene, bl.a. uroppførte han Fartein Valens 3. symfoni og ledet Filharmonisk Selskaps Orkester da Camilla Wicks var solist i innspillingen av Valens fiolinkonsert. Innspillingen ble filmet, og denne filmpresentasjonen vakte stor internasjonal oppmerksomhet.

Fjeldstad var svært bevisst sin innsats for ny musikk. Det var nødvendig med nyskapt musikk for hver ny generasjon, og han mente at dirigenter, solister og orkestre trengte nye utfordringer. Nye verker var en særlig stimulans som “frisker på ens åndelige spenstighet så det ikke går rutine i en”.

Som fiolinist fikk Fjeldstad innspilt plater med musikk av Johan Halvorsen og Christian Sinding, og han komponerte også selv en del fiolinmusikk. Hans Vuggevise (1927) og Menuet (1928) for fiolin og klaver ble begge hyppig benyttet av våre fiolinister.

Fjeldstads utrettelige innsats i norsk musikkliv, herunder også hans arbeid med lett musikk, opera, ny musikk, amatører og formidling, ble lagt merke til og verdsatt, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1960. Han fikk også utenlandske utmerkelser, bl.a. høye svenske, nederlandske og belgiske ordener, og 1952 fikk han Arnold Schönberg-prisen for innsatsen for ny musikk.

Fjeldstad hadde dog en forkjærlighet for det senromantiske orkesterrepertoaret, og da særlig Brahms og Svendsen. Det er en symbolikk i at han døde på podiet mens han dirigerte Brahms med Bærum orkesterforening. Heldigvis lever hans innspillinger av Svendsen og Grieg videre på CD-plater og viser oss en fremragende musikalsk tolker som visste å håndtere et orkester.

  • Vuggevise, 1927
  • Menuet, 1928
  • A. Holen/K. Michelsen: biografi i CML, bd. 2, 1978
  • HEH, 1979
  • Fotografi i CML, bd. 2, 1978, s. 517