Maler. Foreldre: Ingeniør Bredo Thurmann-Nielsen (1892–1966) og Hjørdis Hanche (1893–1974). Gift 1959 i Roma med maler Gunnvor Advocaat (1912–97). Navneendring til Thurman 1972.

Øistein Thurman var kjent for sitt engasjement og sin kamp for å få den abstrakte modernismen anerkjent i Norge. Som maler var han selv en representant for denne retningen.

Han var elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1943–45 under Carl von Hanno, Karl Høgberg og Per Krohg og ved Statens kunstakademi 1945–48 under Aage Storstein og Jean Heiberg. 1952 var han reiseleder for Statens vandreutstillinger i Nord-Norge og 1953 for Riksgalleriets vandreutstillinger.

Thurman etablerte seg raskt i det norske miljøet. Han var belest, bereist, internasjonalt orientert, politisk aktiv på venstresiden og en ivrig debattant og skribent. Hans kontaktflate var stor, både i norsk og internasjonalt miljø, og gjennom foredrag, artikler og bøker og en utrettelig virksomhet som formidler, særlig av italiensk abstrakt kunst til Norge, ble han tidlig lagt merke til. Han var gjennom hele sin karriere en flittig utstiller og en av initiativtakerne til Visuelt-utstillingene hos Blomqvist i Oslo, en sammenslutning av abstrakte kunstnere som Gunnvor Advocaat, Synnøve Anker Aurdal, Håkon Bleken, Ludvig Eikaas, Gunnar S. Gundersen, Inger Sitter og Lars Tiller.

Med konsekvens utviklet han sitt maleriske språk, påvirket av tidens strømninger og skiftende stiluttrykk. Impulser fra samtidig fransk kunst – særlig en kunstner som Jean Bazaine, som med sitt lyrisk-ekspressive formspråk utgjorde et viktig element i Pariserskolen – var tydelig ved debututstillingen 1958.

Studiereiser til Paris, Italia og Spania i unge år var med på å legge grunnen for hans brede kunsthistoriske viten, og han fant en rik inspirasjonskilde i den gamle kunsten, særlig i middelalderens ornamentale stil. 1960–68 bodde han i Roma sammen med sin hustru, maleren Gunnvor Advocaat. De levde intenst og gjestfritt i et vitalt og spennende miljø med norske og italienske kunstnere og intellektuelle.

Med berøringspunkter i fransk og italiensk etterkrigskunst utviklet Thurman gjennom 1960-årene et nonfigurativt billedspråk, i en beveget og fargerik stil inspirert av italienske, modernistiske kunstnere. Særlig var forbindelsen til Antonio Corpora merkbar. På grunn av hans bruk av tykke malinglag ble Thurmans stil i en periode karakterisert som “mur”-maleri; tingenes overflate ble gitt en betydning i seg selv. Kjennetegnet ble etter hvert geometriske flater og et inntrykk av ro og orden – i motsetning til hans tidlige malemåte, som var oppløst og urolig, betont av en vital spontanisme og med sterk vekt på det stofflige. Han forklarte selv at han var opptatt av Østens filosofi, særlig Zen-buddhismen, og at figurasjonene kunne oppfattes som meditasjonsobjekter. I det hele røpet bildene nå en mer reflekterende holdning.

1968 flyttet ekteparet til eget hus i Taormina på Sicilia, der de innredet et særpreget hjem fylt av kunst og kunsthåndverk og med en hage som bugnet av blomster, sitron- og appelsintrær. Når våren kom, tok de vinterens maleriproduksjon med hjem til Norge, til sommerens utstillinger. På veien til og fra besøkte de utstillinger og biennaler og holdt sine internasjonale kontakter ved like.

Møtet med Sicilias natur og folkeliv ble innledningen til et nytt stilskifte, preget av figurer gjengitt i et sterkt abstrahert formspråk og en kraftig og lysfylt koloritt. I forbindelse med 50-årsdagen 1972 viste Thurman en stor, retrospektiv utstilling i Kunstnernes Hus. En del av bildene tok utgangspunkt nettopp i landskapet og folkelivet på Sicilia og i skikkelser fra antikk mytologi.

Thurman dyrket akvarellmaleriet gjennom en serie lysfylte notater fra Italia og Norge. Han var også aktiv som grafiker og arbeidet først særlig med tresnitt, senere med litografi og serigrafi.

Thurman høstet ikke bare lovord fra kritikerhold. Han kunne bli omtalt som for “flott og behendig”, tydelig påvirket av skiftende retninger og en representant for det som maleren George Braque kalte “la peinture à la mode”. Fra 1980 fikk han Statens garantiinntekt.

Øistein Thurman var også en dyktig skytter og en årviss gjest på landskytterstevner. Han var med på det norske laget som ble verdensmestere 1952.

    Bøker og artikler

  • Havets sølv. Ålesund i spyd og knopp, i Dagbl. 15.1.1955
  • Modernismen og Venus fra Milo, i Dagbl. 6.6.1961
  • Italiensk maleri i bevegelse, i Kunsten idag, hf. 61, 1962, s. 14–35
  • Hannah Ryggen, i Paletten, hf. 25, Göteborg 1964, s. 118–119
  • Moderne kunst hvorhen? (sm.m. J. Grimeland), 1965
  • Afro, i Kunsten idag, hf. 72, 1965, s. 4–21
  • Antonio Corpora ibid., hf. 81, 1967, s. 24–39
  • Kunst og forvirring, i Dagbl. 9.12.1971

    Malerier (et utvalg)

  • Komposisjon, 1957, Nasjonalmuseet for kunst (NMK), Oslo
  • Fjell, 1960, sst.
  • Rosso de Roma, 1962, sst.
  • Monemvasia, 1963, sst.
  • Rosa måne, 1967, sst.
  • Aften, 1968, sst.
  • Underveis, 1980, sst.
  • Vårdansen, 1982, Pinacoteca provinciale, Bari
  • Eolsharpen, 1985, NMK
  • NGs dokumentasjonsarkiv
  • M. Malmanger m.fl.: Norsk kunst i dag, 1967, s. 46, 47, 49
  • O. Thue: Statens Kunstakademi 60 år, katalog, 1969, s. 22, 58
  • Visuelt, katalog Blomqvist, 1970, s. 26–27
  • Ku&K, reg. 1910–67, 1971, s. 137, 253
  • Ø. Parmann: Øistein Thurmann, katalog Kunstnernes Hus, 1972
  • H. Flor (red.): Norske grafikere i dag, 1979, s. 170
  • S. Gjessing (red.): Kunstnernes Hus 1930–1980, 1980, s. 96, 106, 178, 211, 216
  • G. Alfsen: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • E. Egeland: Øistein Thurman. Trekkfuglen i norsk modernisme, 1989
  • H. J. Brun i Norges malerkunst, 1993, s. 246
  • Selvportrett (maleri), 1951; gjengitt i R. Revold: Norges billedkunst, bd. 2, 1953, s. 311
  • Selvportrett (tegning), u.å.; gjengitt i Norske grafikere i dag, 1979