Forfatter og forlagsmann. Foreldre: Bokhandler Øistein Parmann (1883–1956) og Aud Petra Katharina Amundsen (1898–1976). Gift 1945 med fysioterapeut Elsie Solveig Jacobsen (28.10.1921–), datter av overingeniør Sigurd Jacobsen (1890–1981) og Anna-Emely Clemens Blessing (1896–1978).

Øistein Parmann var en allsidig kulturarbeider: journalist, lærer, forfatter og forlagsmann. Han var forlagssjef i Dreyers Forlag 1975–88 og preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur 1982–88.

Parmann vokste opp i Aker; faren drev forretning i Oslo og solgte alle slags læremidler for skolen. Han tok examen artium på Ullern skole 1940, sammen med sin senere ektefelle, og studerte deretter kunsthistorie, litteraturhistorie og fransk ved Universitetet i Oslo. Studiene ble avbrutt da universitetet ble stengt 1943. Han fulgte også kveldskurs ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1940–43.

Øystein Parmann debuterte som forfatter 1943 med romanen Kanskje dette. – Av en ung manns skissebok. Kort etter frigjøringen bad forfatteren og forleggeren Alf Larsen i Dreyers Forlag Parmann lage en intervjusamling med ungdommen, for å dokumentere hvilke verdier som rådet i det nye Norge. Ungdommen har ordet, som kom samme høst, gav et ganske annet bilde av norsk ungdom enn det som ble uttrykt i festtaler, og boken ble heftig debattert. 1956 utgav Parmann sin siste roman, Stjålne timer. Da var han kulturredaktør i Morgenbladet, der han hadde vært journalist siden 1948.

1955 initierte Parmann en av de heftigste kulturdebatter som har gått i norsk presse, “Grimberg-debatten”, med en anmeldelse av første kapittel av Grimbergs verdenshistorie. Han hevdet at ved å la professor Anatol Heintz skrive et nytt innledningskapittel til verket hadde Cappelen Forlag forfalsket Grimbergs historiesyn. Den var den første av de såkalte “antroposofi-debattene” i 1950-årene. Parmann var sentral i alle, ved siden av bl.a. Jens Bjørneboe og André Bjerke.

Parmann ble “håndarbeidslærerinneassistent”, som han selv sa, ved Rudolf Steinerskolen i Oslo 1959. Året etter ble han klasselærer og fulgte klassen gjennom hver dag i 7 år. 1968–73 var han redaktør av Forbrukerrapporten, og 1973 begynte han i Dreyers forlag, der han overtok som forlagssjef 1975. Samtidig arbeidet han for å starte en Steinerskole i sin bostedskommune Nesodden.

Han fortsatte sin forfattervirksomhet og markerte seg som kunsthistoriker og kunstkjenner: 1967 kom to av en rekke bøker om slike emner, Norsk kunst i dag og Dagfinn Werenskjolds trerelieffer. Hans biografi om Marcello Haugen og Norge sett med kunstnerøyne, en samling malerier og tegninger med motiver fra Norge, er de mest kjente av hans bøker.

Begrepet finkultur stod forleggeren Parmann fjernt. Han redigerte og utgav så vel essays av Alf Larsen som samtaler med skiløperen Brit Pettersen, og under hans ledelse fikk forlaget en portefølje med New Age-litteratur. Parmann så både det menneskelige og kommersielle potensialet i disse utgivelsene.

Parmann engasjerte seg også i Camphill-bevegelsen for psykisk utviklingshemmede og var 1970–80 formann i bevegelsens representantskap i Norge.

En av de forfattere som opplevde Øistein Parmann som forlagsmann, var Erik Fosnes Hansen. I nekrologen over sin tidligere forlegger skrev han at Parmann hadde “gartnerblikket”: Han så tidlig hvilke spirer som var levedyktige og gjenkjente kvalitet og nyskapning der andre bare så ugress. Det blikket preget alt hans virke, ikke minst hans formidling av kunstnere og kunsthistoriske emner. Derfor kunne han som debattant, forlagsmann og forfatter være med å forme det kulturelle klima i Norge i nærmere 50 år.

  • Kanskje dette. – Av en ung manns skissebok, roman, 1943
  • Ungdommen har ordet, intervjusamling, 1945
  • Avskjed, roman, 1946
  • Stjålne timer, roman, 1956
  • Dagfinn Werenskjolds trerelieffer, 1967
  • Norsk skulptur i femti år, 1969
  • Tegneskolen gjennom 150 år, 1970
  • Marcello Haugen, 1974 (flere utg.)
  • Harald Dal, 1975
  • Halfdan Egedius. Liv og verk, 1979 (nytt oppl. 1990)
  • John Andreas Savio. Grafikk (sm.m. A. Berntsen), 1980
  • Vidaråsen Landsby. Ideer, dagligliv, bakgrunn, 1980
  • Jørleif Uthaug. Robust, praktglad, primitiv, raffinert, 1981
  • Norsk billedvev. Et atelier og en epoke, 1982
  • red. André Bjerke i lek og alvor, 1982
  • Herman Major Schirmer og Tegneskolen. Et stykke norsk arkitekturhistorie, 1986
  • Brit Pettersen – snart i mål, samtaler med Øistein Parmann, 1986
  • Fra rennesteinen til verdenstoppen. Torbjørn Nelnes i samtaler med Øistein Parmann, 1987
  • Skjebnemøter. Vidaråsen og Camp Hill – en spire for fremtiden?, 1993
  • Stud. 1940, 1965
  • SNL, bd. 11, 1998
  • D. O. Hessen og T. Lie: Mennesket i et nytt lys. Darwinisme og utviklingslære i Norge, 2002
  • samtaler med Elsie Parmann