Forfatter og journalist. Foreldre: Selger Normann Rønning (1888–1974) og Astrid Therese Nielsen (1895–1978). Gift 2.7.1949 med sykepleier Magda Malerbakken (4.2.1923–), datter av jernbanefullmektig John Malerbakken (1885–1969) og Ragnhild Mariplass (1897–1977).

Med en kombinasjon av hverdagsnær virkelighet, underfundig humor og en radikal katolsk livstolkning utgjør Åge Rønnings romaner et originalt bidrag til norsk romankunst.

Rønning vokste opp på Oslos østkant og tok examen artium 1944 ved Vahl skole. Han arbeidet som journalist i Verdens Gang 1945–47, Norsk Telegrambyrå 1947–54 og Morgenbladet til 1964. 1967–77 var han redaktør av det katolske tidsskriftet St. Olav. Han gav bladet en moderne, kritisk profil og gjorde seg bemerket i den populære spalten Klovnen, hvor han utfoldet seg som vittig petitskribent. Rønning var 1968–69 varamedlem og 1978 medlem av styret i Den norske Forfatterforening. 1967 ble han rammet av multippel sklerose og var fra 1980 avhengig av rullestol. Han døde av nyresvikt 1991.

Med debutromanen Fotfeste for elskere (1954) skrev Rønning seg inn i den psykologisk-realistiske romantradisjonen fra mellomkrigstiden, med vekt på erotiske og psykologiske konflikter, ofte skildret fra et kvinnelig synspunkt. Romanene har trekk fra kriminalformen, gjerne slik at fortidige hendelser rulles opp og avsløres eller gjennom en tilspisset og drastisk handling. Verkene viser en stigende interesse for religiøse spørsmål, og i Narrenes krets (1960) skildres en kvinnes konversjon til katolisismen. I 1960-årene tar forfatterskapet en vending i retning av det mer allegoriske og fabulerende. De ukjentes marked (1966) er en burlesk og samfunnskritisk beretning om et loppemarked som noen fillesamlere i Oslo arrangerer til inntekt for slumboere i Lima. Romanen ble filmatisert 1968 i regi av Nils R. Müller. Protestmarsjen (1968) er en satirisk skildring av en gruppe eldre menneskers protest mot pornografi og nudisme. Den står nærmere den fantastiske fortelling og inneholder surrealistiske og groteske innslag. Samtidig har den preg av en metaroman, hvor fortelleren trer inn i handlingen og kommenterer den.

I 1970-årene la Rønning handlingen i bøkene sine til utlandet. Et par av dem utspiller seg i journalistkretser i Roma og knyttes til aktuelle diskusjoner i Vatikanet. I Fortsettelse i Hamburg (1977) behandler han menneskesmugling og kynisk utnyttelse av innvandrere. Boken er også en spennings- og kjærlighetsroman med meningsbærende innslag av metafiksjon. Her opplever en mann og en kvinne at et skriveprosjekt griper inn i deres eget liv, slik at skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut. På det religiøse plan dreier historien seg om kampen mellom Guds kjærlighet og verdens ondskap. Det mest betagende uttrykk for denne kampen er romanen Kolbes reise (1982). Den innbrakte Rønning Kritikerprisen, ble dramatisert og 1986 oppført på Nationaltheatret med stor suksess. Også dette er en roman om et skriveprosjekt. Den rotete og rotløse journalisten Molly Ki flakker omkring i Europa for å samle stoff til historien om den polske pater Maximilian Kolbe, som i Auschwitz frivillig gav sitt liv for en medfange. Men det hun egentlig søker i Kolbes historie, er en kraft å sette mot tidens avmakt, et håp for verden. Under arbeidet blir hun imidlertid selv et offer for ondskapen, og slik blir hennes reise også en reise med Kolbe og hans lidelse. Likevel makter hun å berge stoffet om pateren for ettertiden, og dermed føres håpet videre.

I Rønnings forfatterskap kommer den kristne livsanskuelsen til uttrykk på en radikal, konkret og overraskende måte. Hans typiske romanfigur er en “picaresque saint”. Det er en omreisende outsider som gjennomlider de eksistensielle grunnspørsmål på reiser, som like mye foregår på et indre som på et ytre plan. En sentral tanke er at det hellige arbeider gjennom den skrøpeligste menneskelige natur og viser seg der man minst skulle ha ventet det ut fra et borgerlig og moralsk synspunkt. En annen viktig forestilling er at et menneske kan lide i en annens sted. Dette er trekk han har til felles med utenlandske katolske diktere, først og fremst Graham Greene. Gjelden til Greene kommer direkte til uttrykk i Rønnings siste bok, Husker du Scobie? To fortellinger (1986).

Rønning fikk gjennomgående anerkjennende kritikk og mottok flere priser: Riksmålsprisen 1979, Kritikerprisen 1982, Fritt Ords Honnør 1986, Doblougprisen 1989.

  • Fotfeste for elskere, 1954
  • Gjennom gitteret (noveller), 1955
  • Kvinnene, 1957
  • Uro i desember, 1958
  • Narrenes krets, 1960
  • De ukjentes marked, 1966
  • Protestmarsjen, 1968
  • Alleklovner, 1971
  • Komedien om slottsherrene, 1974
  • Fortsettelse i Hamburg, 1977
  • Usynlige tråder (fortellinger), 1979
  • Arvingen kommer torsdag, 1981
  • Kolbes reise, 1982
  • Et Satans spill (noveller), 1984
  • Husker du Scobie? (to fortellinger), 1986

    Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner

  • Fjernsynsprogram 18.12.1983: Norsk stemme fra Europa. Møte med særpreget forfatterskap signert Åge Rønning
  • L. Bliksrud: “Det heroiske klovneri. En studie i Åge Rønnings forfatterskap”, i R. N. Nettum (red.): I diktningens brennpunkt. Studier i norsk romankunst 1945–1980, 1982, s. 170–189
  • A.-L. Amadou: “Kolbes reise – vår reise? Ny roman av Åge Rønning”, i NLÅ 1983, 1983, s. 96–101
  • S. Aa. Aarnes: “Kristen tro i norske romaner etter 1945”, i E. Skeie og T. P. Sætre (red.): Kristen tro i romanen, 1985, s. 74–106
  • S. Holt: En presentasjon av Åge Rønnings forfatterskap, h.oppg. Statens bibliotekhøgskole, 1988
  • I. S. Teigen: Fra Åkebergveien til San Isidro. Narratologisk analyse av Åge Rønning sine romanar Alleklovner og Arvingen kommer torsdag, h.oppg. UiB, 1995
  • J. Bjøndal: Kast dit brød paa vandet – , 1998, s. 154–171