Victor Sparre

Maler og forfatter. Foreldre: Biblioteksjef Victor Alf Smith (1887–1936) og siselør Eli Sparre (1886–1966). Gift 1955 med barnepleier Aase Marie Thomassen (28.10.1931–), datter av fisker Thomas Edvin Olsen (1884–1939) og Hanna Elisabeth Toresen (1892–1960). Navneendring til Sparre 1971. Dattersønn av Ole Jacob Louis Sparre (1831–89; se NBL1, bd. 14); nevø (halvsøsters sønn) av Christian Sparre (1859–1940) og Hans Jakob Sparre (1861–1937; se NBL1, bd. 14).

Som maler høstet Victor Sparre bred, internasjonal anerkjennelse. Som glasskunstner utførte han utsmykningsarbeider som alene ville kvalifisert ham som sentral. Og som uredd menneskerettighetsforkjemper talte han dissidentenes sak med utgangspunkt i en kristen humanisme.

Victor Smith, som han opprinnelig het, tilbrakte sine første barneår på Lysaker i Bærum, men da han var tre år gammel, flyttet familien til Bergen, hvor faren var blitt sjef for Bergen offentlige bibliotek. Etter middelskoleeksamen fulgte han 1934–35 med foreldrene på en lengre utenlandsreise og fikk sine første inntrykk av det kontinentale Europas kunst og kultur bl.a. gjennom besøk i Roma og Paris.

1936 skulle bli et skjebneår for den unge Victor: Faren ble alvorlig syk, og familien flyttet til Oslo, hvor faren døde samme år. Samtidig begynte Victor på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) med maleren August Eiebakke som lærer, og han deltok på et tre dagers husmøte på Hokksund arrangert av den såkalte Oxfordbevegelsen (senere kjent som Moralsk Opprustning, MRA), som arbeidet for en kristen nyorientering av politikk og samfunnsliv. Her ble Victor en aktiv kristen. 1938 gjennomførte han opptaksprøven ved Statens Kunstakademi med Axel Revold som lærer, og han ble Revolds assistent under arbeidet med utsmykkingen av Oslo Rådhus.

Da krigen kom til Norge 1940, befant Victor Smith seg på en kampanjetur for MRA om bord på et skip som kom under angrep; fem ble drept, og Smith var blant de sårede. Senere under krigen deltok han i elevmotstanden mot “nyordningen” av kunstakademiet og organiseringen av et illegalt akademi (se Johannes Sejersted Bødtker). Han ble også medlem av Milorg.

Victor Smith/Sparre debuterte på gruppeutstillingen “6 unge” i Kunstnerforbundet 1942. Tre år senere holdt han sin første separatutstilling samme sted, og samme år hadde han utstilling i Bergens Kunstforening og debuterte på Høstutstillingen. 1947–50 tok han en pause fra kunsten og arbeidet internasjonalt for MRA. Engasjementet for MRA førte til stor motstand fra mange hold. 1960 ble han sensurert av NRK, som senere måtte beklage etter en voldsom pressedebatt. Kunstnerens stemme ble kuttet ut da han nevnte “moralsk opprustning”, og musikk ble sendt i stedet.

Sparres malerier har en klar formmessig kontinuitet fra de første arbeider til hans alderdom. Ekspressive figurasjoner, som aldri oppløses fra det naturnære, og sterk symbolmetning preger bildene, som ernærer seg av vekslende inntrykk men alltid vil formidle individets eksistensielle vilkår. Hans holdepunkter i tradisjonen er mange: Matthias Grünewald, van Gogh, Munch og ikke minst franskmannen Georges Rouault. Kristus er for Sparre individets garantist på Jorden, og individer som er ofre for totalitære regimers voldsbruk, er Kristi stedfortredere. Serien av svededuker og ikoner blir til kultbilder som estetisk forsoner konflikten mellom kunst og religion, betrakteren og handlingsmennesket. Et eksistensielt budskap og et universelt og naivt formspråk har skapt betydelig interesse for Sparres bilder internasjonalt. Han har stilt ut bl.a. i Russland, Ungarn, Israel, Tyskland, Storbritannia og Frankrike.

Sparre utførte i alt 25 kirkeutsmykninger fra han i 1955 vant konkurransen om glassmaleri i østfronten i Stavanger domkirke. Andre betydelige arbeider er bl.a. glassmaleriene i Sarpsborg kirke og Oppsal kirke. I Tune kirke tok han i bruk dalle-teknikken (2 cm tykke glassplater hugges over ambolt og støpes sammen i former med betong) hvor lysbryting blir viktigere enn de figurative detaljene. Golgata-motivet i Hinna kirke er også sentralt, og ikke minst utsmykningen i Ishavskatedralen i Tromsø, med en høyde på 23 meter, samt glassveggen i Jeløy kirke. Erfaringen fra glassarbeidene fornyet også formspråket i Sparres maleri: Enklere, med færre detaljer, mer monumentalt.

Det er en klar forbindelse mellom det religiøse engasjementet fra 1936 og Sparres virksomhet som debattant og menneskerettighetsforkjemper. Herfra henter maleriet tidsvis også sitt innhold uten at det personlige formspråket oppgis. 1969 lanserte Sparre ideen om å gi Aleksander Solsjenitsyn en æresbolig i Norge, og sammen med Claes Gill dannet han 1973 Komiteen for frie åndsarbeidere. I Moskva møtte han bl.a. dissidenten Andrej Sakharov.

Victor Sparres politiske aktivisme gav ham mye motstand. Men hans posisjon som maler og glasskunstner er udiskutabel. For sin krigsinnsats mottok han Deltagermedaljen, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 2003.

Verker

    Trykt materiale

  • Stenene skal rope. Om kunst og frihet, 1974
  • The flame in the darkness. The Russian human rights struggle as I have seen it, London 1980 (japansk utg. Tokyo 1981, svensk utg. Uppsala 1983)
  • Kunst og ideologi under den kalde krigen, kronikk i Aftenp. 17.8.1996

    Malerier (et utvalg)

  • Oljemalerier, 1942; Stenersenmuseet, Oslo
  • Altergang, 1942
  • Svøpet, 1942
  • Individets død, 1969; p.e.
  • Cellistens kone, 1974, Ruhrgass, Essen
  • Veronicas svededuk, 1977; p.e.
  • Livet er en forberedelse, 1978; p.e.
  • Ondskapens blomst, 1984; p.e.
  • Darwins barn, 1985; p.e.
  • Et sekund av evigheten, 1990; p.e.
  • Klovner bak scenen, 1990; p.e

    Kirkeutsmykning (et utvalg)

  • Glassmalerier, østfronten, Stavanger domkirke, 1955–57
  • altertavle i tre, kobber, glass og Ravenna-mosaikk, Gruben kirke, Mo i Rana, 1966
  • glassmaleri, vegg i dalle-teknikk, Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen), 1972
  • glassmaleri i dalle-teknikk, Jeløy kirke, Moss, 1975
  • 37 glassmalerier i dalle-teknikk, Immanuel kirke, Tel Aviv, Israel, 1977

Kilder og litteratur

  • Artikler i Kontinent Skandinavia, 1979–82
  • T. Stubberud: Victor Sparre, 1984
  • E. Mørstad: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • HEH 1994

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.