Tormod Torfæus

Historiker. Foreldre: Sysselmann Torfi Erlendsson (1598–1665) og Tordis Bergsveinsdóttir (1602–69). Gift 1) 9.7.1665 med enke Anna Hansdatter (1620–16.12.1695), datter av Hans Gabrielsen, Kvinesdal og hustru Sofie; 2) 1709 med Anne Hansdatter Gammel (ca. 1660–1723), datter til rådmann Hans Pedersen Gammel og Marie Clausdatter.

Tormod Torfæus regnes som en av grunnleggerne av moderne historieskrivning i Norge. Han var den første historiker som skrev en sammenhengende norgeshistorie fra de eldste tider frem til 1387, Historia rerum Norvegicarum. Det er det største latinspråklige verk skrevet i Skandinavia. Ingen har før eller siden forfattet et tilsvarende verk for et utenlandsk og lærd publikum.

Torfæus' far var en velhavende sysselmann på Island. I hjemmet fikk Tormod skoleopplæring inntil han 11 år gammel ble sendt til latinskolen på Skálholt 1647. Han viste gode evner og ble 18 år gammel sendt til Københavns universitet, hvor han tok embetseksamen i teologi 1657, men ikke tilleggsutdannelsen for presteyrket. Etter ett år på Island drog han tilbake til København og fikk en stilling som kongelig oversetter av islandske håndskrifter.

Kong Frederik 3 hadde en genuin interesse for historie og kultur. Han ble imponert av den unge Torfæus' evner og sendte ham til Island for å samle norrøne håndskrifter. På kort tid leverte Torfæus også omfattende håndskrevne oversettelser til dansk og la for dagen stor arbeidsevne. Oversettelsene har tydelige mangler, men var trolig hurtigarbeider for å informere kongen om innholdet i de ulike sagatypene.

1664 måtte Torfæus forlate stillingen i København. Han ble stiftskemner i Stavanger, men trivdes dårlig og søkte nye oppgaver. 1667 ble han utnevnt til kongelig antikvar. Han kunne da fortsette det tidligere historiearbeidet, men da Frederik 3 døde 1670, ble engasjementet ikke fornyet.

1672 kom Torfæus i klammeri på et vertshus og drepte sin motmann, etter eget utsagn i selvforsvar. Han ble fengslet og dømt til døden, men benådet av kongen. Etter soning og benådning vendte han hjem til Stangeland på Karmøy, en gård han fikk gjennom sitt første ekteskap. Her levde han uten direkte forfatterengasjement fra 1672 til 1682. Han var opptatt av lovsaker og arbeidet bl.a. med Christian 5s norske lov, med spesiell vekt på odels- og arveretten, som han også kjente vel fra sine norrøne studier. Han kom med innspill om å styrke forsvaret på Vestlandet, og 1680–81 utmerket han seg som advokat i en av de siste trolldomsprosessene i Norge og fikk frikjent den tiltalte kvinnen.

Torfæus lot seg lenge tynge av drapsstempelet han hadde pådratt seg og var preget av mismot i forhold til nye kongelige historieengasjementer. Men 1682 drog han til København med søknad om nye arbeidsoppgaver. Han viste til at svenskekongen hadde sendt ham en forespørsel om å tre i hans tjeneste på historieskrivingens område og tilbød seg i stedet å forfatte en omfattende norgeshistorie på latin for den danske kongen. Kongen ansatte ham straks på de betingelser Torfæus selv hadde foreslått; så selv om han skulle få vanskeligheter med å få utbetalt gasjen, var han sikret en stilling som kongens “Historiographus”. 1682 fikk han også sete som assessor i Konsistarialkollegiet ved Københavns universitet og dermed status på linje med professorene.

På Karmøy satte Torfæus i gang en omfattende forfattervirksomhet, til tider med assistanse fra to skrivere, som bl.a. skulle kopiere gamle håndskrifter. Han gav flere av håndskriftene navn etter deres utseende da de kom ham i hende, jf. Fagrskinna, Morkinskinna og Hrokkinskinna. Arbeidet skulle vise seg å være av uvurderlig betydning. Flere av originalene gikk tapt under brannen i de norrøne håndskriftssamlingene 1728, og en del latinske oversettelser fra ukopierte håndskrifter finnes nå kun i Historia rerum Norvegicarum.

Torfæus forfattet flere selvstendige historieverker knyttet til norsk og nordisk historie. Det første er Series dynastarum et regum Daniæ, som tok for seg den danske kongerekken og påstod at Saxos kongerekke inneholdt oppdiktede konger. Påstandene vakte stor motstand i Danmark og gjorde Torfæus så kontroversiell at man krevde ham avsatt som historiograf. Torfæus greide imidlertid å overbevise kongen om at han hadde rett, og dermed kunne han fortsette sin livsgjerning. Hans Vinlands-historie, Historia Vinlandiæ antiquæ, var den første boken som søkte å påvise Vinlands beliggenhet med vitenskapelige metoder. Torfæus pekte på New Foundland.

Historia rerum Norvegicarum har bare vært tilgjengelig på latin, men er 2004 under oversettelse til norsk. Verket er basert på et allsidig og sammensatt sagamateriale, europeiske kilder og materiale fra samtidshistorikere på 1600-tallet. Torfæus var den første som tok et slik univers av kilder i bruk. Verket er skrevet ut fra Torfæus' sivilisasjonsoppfatning. Han var barn av sin tid og oppfattet det nyinnførte eneveldet og det arvelige kongedømmet som det inntil da mest fullkomne trinnet i sivilisasjonens utvikling.

Torfæus forteller først historien til de fremste stormannsættene i Norden, ordnet kronologisk. Deretter utgjør historien om kongene i Norge skjelettet i fortellingen. Mens Snorre vektla de kongelige hovedfigurene og personer som kunne belyse deres virke, slipper Torfæus i større grad “bipersonene” til. Fortellingen hans er underholdende, ikke bare på grunn av spektakulære slagskildringer og innsyn i kongenes indre gemakker, men også ved måten han trekker inn dramatiske biter fra f.eks. ættesagaene og integrerer dem i helheten.

Torfæus mente at det var viktig at leserne ble kjent også med mindre troverdige kilder, og han la til egne kommentarer. Han avslører et åpent og uredd forskersinn, vel vitende om at fagfeller i tiden mente han gikk for langt i å gjengi det de mente var rene fabler. I ettertiden hadde Torfæus en høy stjerne i lærde miljøer helt til slutten av 1700-tallet, selv om man så med skepsis på deler av verket hans. En av hans fremste kritikere i samtiden var Árni Magnússon, grunnleggeren av de arnamagnæanske samlinger i København. Han hadde en modererende innvirkning på Torfæus' sterkt velvillige innstilling til sagamaterialet.

Tidlig på 1900-tallet kom det flere fremstillinger som fokuserte på manglende kritisk holdning hos Torfæus. Den første betydningsfulle kritikken kom fra Kristian Kålund i forordet til korrespondansen mellom Magnússon og Torfæus (1916). Han heftet seg ved detaljer som slurvete rettskrivning, noe som for øvrig var vanlig på 1600-tallet, og pekte på Torfæus' tiltro til astrologi som uttrykk for at han manglet en nødvendig vitenskapelig holdning. Ellen Jørgensen mente at han viste en grell mangel på historisk metode, og Halvdan Koht gikk så langt som å si at Torfæus bedrev “gjenfortelling av rubb og stubb efter alle slags kilder, men uten siktning og uten tanke på annet enn den rene krønike”. Disse formuleringene har i ettertiden kommet til å prege Torfæus' ettermæle. En moderne leser vil imidlertid se at Torfæus prøver å gi en kritisk fremstilling så langt som hans 1600-tallshorisont tillot, og at han oppmuntrer til kritisk lesning.

Fordi Historia rerum Norvegicarum var på latin, fikk verket liten direkte innflytelse i Norge – utenom i en mindre krets av latinkyndige lærde i samtiden og den nære ettertid. Ut fra kildehenvisningene hos norske historikere på 1800-tallet synes Torfæus å ha vært nesten ubrukt. Etter midten av 1880-årene har knapt noen lest verket hans i sammenheng. I utlandet nådde Torfæus derimot lenger ut og skapte en forståelse for at Norge var en tradisjonsrik nasjon med betydningsfulle litterære og politiske sivilisasjonsformer.

1706 ble Torfæus rammet av en sykdom som fratok ham arbeidsevnen til han døde 83 år gammel. Han ble gravlagt under en dekorert steinplate i koret i Avaldsnes-kirken, sammen med sine to hustruer. I forbindelse med restaurering av kirken 1839–40 ble likene lagt i en fellesgrav på nedsiden av kirken.

Verker

  • Commentatio historica de rebus gestis Færeyansium seu Færøensium, København 1695
  • Orcades seu rerum Orcadensium historiae, København 1697 (engelsk overs. 1866)
  • Series dynastarum et regum Daniæ, København 1702
  • Historia Vinlandiæ antiquæ, København 1705 (engelsk overs. 1891, norsk 2004)
  • Historia Hrolfi Kraki, København 1705
  • Gronlandia antiquæ, København 1706 (ny utg. m/noter 1947)
  • Trifolium historicum, København 1707
  • Historia rerum Norvegicarum, 4 bd., København 1711
  • Torfæana (brevveksling), København 1777
  • Arne Magnusson – Brevveksling med Torfæus, utg. ved K. Kålund, København 1916

    Ikke-publisert materiale

  • Torfæus' kopibøker og brev finnes på Det arnamagnæanske institut, Københavns Universitet
  • håndskrevne oversettelser i Det kgl. Bibliotek, København

Kilder og litteratur

  • J. Erichsen: Thormod Torfesens Levnetsbeskrivelse, København 1788
  • S. Laing: The Heimskringla. Preliminary Dissertation, London 1844
  • T. Mauland: i SogS, bd. 19, 1913, s. 113–25 og 209–20
  • S. Dahl: “Forfattervilkaar i Holbergs Tidsalder – Thormod Torfæus og hans Bogtrykker”, i Nordisk Tidskrift för bok- og bibliotekväsen, Uppsala 1914
  • F. Øvrebø: “Tormod Torfæus – Norges Historiograf”, i Årshefte for Rogaland historielag, Stavanger 1920, s. 1–27
  • C. S. Petersen: “Thormod Torfæus”, i Den danske Litteratur fra Folkevandringstiden indtil Holberg, bd. 1, København 1929, s. 790–800
  • E. Jørgensen: Historieforskning og Historieskrivning i Danmark indtil Aar 1800, bd. 1, København 1931, s. 142–148
  • A. O. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • T. Titlestad: Tormod Torfæus – ei innføring, Stavanger 2001
  • Den nordiske histories fader – Tormod Torfæus, seminarrapport fra Torfæus-seminar 2002, Karmøy 2004

Portretter m.m.

  • Maleri av Heinrich Dittmer, 1670: Det Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg, Danmark
  • Minnestein av J. Wiedewelt ved Jægerspris; tegning av steinen finnes på Statens Akademi for Kunst i København, kobberstikk av denne av J. F. Clemens, ca. 1785
  • Kobberstikk av J. M. Preisler, etter ovennevnte maleri, 1786
  • Portrett av mannsperson med Gulatingsloven i hånden, trolig Torfæus, usikker datering; Det Nationalhistoriske Museum på Fredriksborg
  • Kobberstikk av Christian Hofmeister; gjengitt i J. Aalls Snorre Sturlessons norske Kongers Sagaer, bd. 2, 1839
  • Byste av Erik Haugland, 1936; Kopervik park, Karmøy

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.